Vi lar oss matche, sukre og tindre som vi var kjøtt, ikke mennesker

Det er ille nok å skulle vurdere noen, eller selv bli vurdert, som et middel til andres lykke. Verre er det likevel ikke å vurdere meg selv som bra nok som jeg er – det være seg alene eller sammen med andre. Det er kanskje den største utfordringen mange av oss står ovenfor.

Match og Sukker gjør meg dårlig
Tre eller fire ganger i løpet av de siste ca. 15 årene har jeg dristet meg inn på sider som Match og Sukker. Hver gang har «karrieren» der blitt kort. Ikke fordi jeg har truffet noen, men fordi jeg rett og slett føler meg dårlig av å være der.

Jeg undrer meg over hva som har fått meg til å prøve, og hva som får meg til å føle meg dårlig.

Innbarka ungkarskvinne
Etter å ha vært singel i mesteparten av mitt 44 år lange liv er jeg nå sikkert å regne som en innbarka ungkarskvinne. I utgangspunktet var ikke det en sivilstatus jeg kunne ønske meg, men med årene har det blitt trygt, og vidunderlig fritt.

Fra tid til annen hører jeg noen som «unner meg å møte noen», og noen som insisterer på at jeg «bare er redd». Begge deler er sikkert sant.

Det som er felles for disse to utsagnene er den underliggende ideen om at jeg burde ha en partner. At det er noe bra som alle ønsker seg. Det er utvilsomt «normalen» her, en sannhet som blant andre Match og Sukker selvsagt vet å benytte seg av.

Kanskje handler det om at vi ønsker det vi ikke har?
Jeg skal innrømme at jeg tror de har rett – de som sier at det er noe alle ønsker seg. Trolig handler det om behovet for tilknytning og tilhørighet. Men dere: Tilknytning til andre og følelse av tilhørighet er faktisk også mulig uten en romantisk partner.

Egentlig tror jeg det like gjerne handler om at det ikke er så annerledes av og til å ønske seg en partner når man er uten, enn det er av og til å ønske seg singel når man er i et forhold. Noen ganger får man bare nok av sin egen tilværelse.

Når du blir en skygge av deg selv
Jeg kan også innrømme at det i mange tilfeller ser ut til at det å ha en partner er bra.  Selv har jeg imidlertid forsøkt å ta konsekvensen av at jeg fungerer dårlig i forhold. Jeg har nemlig slitt med å holde på min integritet, og jeg har blitt en skygge av meg selv i frykt for en mulig avvisning. Det er et dårlig fundament for intime relasjoner.

Til tross for denne vissheten har jeg likevel, ved noen anledninger, overtalt meg selv til å forsøke å matche eller sukre tilværelsen for å finne denne lykken som noen unner meg. Eller kanskje for å vise at jeg ikke er redd?

Strategier for å få oppmerksomhet
Første gangen prøvde jeg å være morsom. Da fikk jeg mange treff, men ingen seriøse. Humor, og særlig ironi, var en dårlig strategi. Jeg modererte meg og dermed var det slutt på interessen.

Klok av skade la jeg mer sjel i den neste registreringen. Brukte timevis på å vise meg frem fra min aller beste side. Bilder fra ulike turer og aktiviteter, velvalgte ord om hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg fylte til og med bokhyller og kjøleskap i min virtuelle leilighet…

Prosessen gjorde meg litt forelsket i meg selv, faktisk. Et faktum som burde fått varsellampene til å blinke ekstra heftig: «Hva er det jeg forsøker å oppnå?»

Tvilsom respons
Responsen fra det mannlige publikum var selsomt. Èn kjente meg tydeligvis, men hadde ikke oppgitt fakta om seg selv og ville ikke røpe egen identitet. En annen hadde avbildet seg selv naken og antydet ønsker om visse aktiviteter i så måte.

Jeg vet ikke hva som gjør at noen mennesker tror at dette er akseptabel atferd, eller at de på noen som helst måte er fristende å begi seg inn på. At noen likevel gir dem respons er utvilsomt. Noen av oss gjør det mest ufattelige for noen øyeblikks anerkjennelse.

Tindrende fesjå
Siste gangen jeg registrerte meg var Tinderfunksjonen blitt anbefalt. Finn et bilde, lik eller avfei. Alt handler om førsteinntrykket, av utseende. Når jeg tenker på det så er det ufattelig deprimerende.

Disse datingtjenestene får meg til å føle at jeg er på fesjå. At jeg blir vurdert på et kjøttmarked, og at jeg selv må vurdere andres kjøttkvalitet – om det er bra nok eller ei. At jeg i tillegg må forholde meg til slibrige hentydninger og fake kjøpere gjør ikke saken bedre.

Jeg vil bare elskes for den jeg er
Alle vet at hvis du skal selge noe så må det se attraktivt ut. De gangene jeg har vært på datingtjenestene har jeg i denne ånd forsøkt å ta meg ut fra min aller beste side, eller i det minste bruke humor for å dekke over svakhetene.

Men vet dere hva? Jeg er ikke ute etter å selge meg! Jeg vil bare elskes – for den jeg er.

Dialog

Gjennom ord lytter anerkjennelsen i deg.

Frihet - i en liten eske?

For noen år siden var det en reklame som sa nettopp dette: "Frihet i en liten eske". Reklame for tamponger, om jeg ikke husker feil. Sannheten er at jeg blir litt provosert av slagordet. Reklamen retter seg mot kvinner, og budskapet er klart: Du får frihet i en liten eske. Virkelig? Etter to tusen år med kvinnekamp?

«Takk, jeg bruker ikke tamponger. Jeg står over frihet i en liten eske. Gi meg heller frihet med mening.»

Frihet med mening for meg:

• Hvis tanken er fri vil jeg la den fly. – Fly av sted til nærliggende og fjerntliggende perspektiv. Jeg vil skaffe meg panoramautsikt over alt. Fly min tanke. Fly!
• Hvis mine valg er fri vil jeg velge å tro. – Tro på meg selv, og på deg, i tillit. Jeg vil være takknemlig for alt, for evig. For du, min tro, kan flytte fjell!
• Hvis frihet fordrer ansvar møter jeg det. – Møter ansvaret for meg selv, for mine prosjekter og for andre. Jeg vil leve nå, i pakt med Deg. Slippe alles krig mot alle…

Frihet. Elsket, fryktet og utrolig komplekst.

Tanker om livet

Jeg tenker for mye. De fleste som kjenner meg vet at det er sant. Ganske ofte er det et lite helvete. Da spinner jeg meg inn i en tankebane som bare går rundt og rundt i det samme sporet. Det kan være noe jeg har hørt, eller noe jeg har sagt, som bare fortsetter å spinne akkurat som jeg fortsatt befinner meg i situasjonen og kan fortsette samtalen. Det er forferdelig slitsomt og totalt nytteløst. Andre ganger blir jeg veldig alvorlig og vil tenke på livets store mysterier. Dette alvoret må ikke forveksles med mismot, frustrasjon eller andre destruktive følelser. Dette alvoret er på mange måter en gave. Det hjelper meg til å dykke ned og se nærmere på for eksempel mening. Ikke bare meningen med livet, men også med døden, i fall det er en mening. Noen vil kanskje hevde at humor er en bedre måte å møte slike tema på. Det kan godt hende at det er riktig. Hver enkelt må trolig finne ut av det selv. Min erfaring så langt i livet er imidlertid at humor fungerer godt som beskyttelse. Hvis det er slik at man trenger beskyttelse for å kunne snakke om slike tema, så føler jeg at det er litt trist. Da bytter jeg heller ut humoren med alvor. Hva er egentlig galt med alvor? Betyr det at man aldri kan le?

Kanskje er det ikke noe galt med alvor. Like fullt får jeg inntrykk av at alvor er vanskelig, og kanskje til og med kjedelig. Er vi redd for alvor? Gjør det livet til noe skremmende, noe vi må forholde oss til? Jeg håper alvor bidrar til å gjøre livet til noe vi må forholde oss til. Hva skulle det ellers være til for? – Livet altså?

Tro kan flytte fjell

Det er mange ting jeg finner rart i samfunnet vårt. For eksempel holdningen til tro. Jeg har inntrykk av at mange synes tro er noe som er mindreverdig, særlig sett i forhold til det vi kaller vitenskap. Det er akkurat som om det som skjer på bakgrunn av tro ikke er ekte. Hvis noen blir bedre fordi de tror at de tar en virkningsfull medisin, uten at det er tilfelle, så omtales det som placeboeffekt. Forskning viser at placeboeffekten er stor, like fullt har jeg inntrykk av at placebo blir sett på som annenrangs. Akkurat som om en virkning av tro ikke er bra nok. Det samme er tilfellet med bønn, også her er det gjort forskning som viser at bønn – særlig der hvor mange er samlet – kan ha en positiv effekt. Jeg under meg over hva som er årsaken til at disse effektene blir nedvurdert? Det er rimelig enkle midler, billig også. Hvis de kan ha en effekt burde de heller fremelskes enn nedvurderes. Det kan i alle fall ikke skade, med mindre man tror man er et dårlig menneske – eller tror andre dårlige ting om seg selv. Jeg har i alle fall møtt en mengde flotte mennesker som ofte tror de er noe annet og dårligere enn det de er. De menneskene har det ikke alltid like godt.

Jeg slår uansett et slag for troen! – Og lever i den tro at tro kan flytte fjell. (Amen).

Konspirasjonsteori

Det er alltid vanskelig å ta det alvorlig når folk snakker om konspirasjonsteorier synes jeg. Samtidig er det av og til fristende å tenke at det kan være noe i det, særlig når noe virker alt annet enn tilfeldig. Fristende eller ikke; jeg tror ikke på konspirasjonsteorier. Det jeg derimot tror på er personlig griskhet, misunnelse, bitterhet og nag, samt massenes uvitenhet. Med massenes uvitenhet så mener jeg ikke å være nedlatende. Slik jeg ser det så er det mer i denne verden som hver enkelt av oss overhodet ikke forstår, enn det er ting vi faktisk forstår. – Det være seg universitets- og høyskoleutdannede eller ufaglærte. Selv om vi skulle kombinere alt hver enkelt av oss har ubestridelig kunnskap om så vil det trolig ikke favne halvparten engang av alt vi ikke vet. Etter min mening er vår uvitenhet noe alle mennesker burde være særdeles ydmyke i forhold til, meg selv inkludert selvsagt.

Hva har dette med konspirasjonsteori å gjøre? Jeg tror konspirasjonsteorier oppstår som følge av enkeltindividers sterke reaksjoner, ofte knyttet til griskhet, misunnelse, bitterhet, nag og liknende følelser, uttrykt enten skriftlig eller muntlig og formidlet til den uvitende masse. Jeg tror det som formidles på denne måten ofte slår an en streng hos andre som har liknende følelser, og ryktet/ryktene begynner å spre seg som ild i tørt gress. Ryktene får trolig god grobunn nettopp fordi massene er uvitende og heller ikke søker sannhetsgehalt i det som sies. I de tilfellene hvor mange nærer de samme destruktive følelsene ovenfor samme tema vil naturlig nok temaet få stor oppmerksomhet. Det at temaet får stor oppmerksomhet, eller at mange i samme sjikt føler på samme måten, er imidlertid ikke det samme som at folk har organisert seg.

Faktisk tror jeg at konspirasjonsteori kan bidra til at vi som mennesker taper av syne det ansvar vi selv har for våre liv. For hvis ingen konspirerer, men vi likevel tror det er slik, så kan ingen stilles til ansvar. Da kan alle nære destruktive følelser, og mer eller mindre gladelig spre dem videre til alle som gidder å høre på. Det er hver enkelt av oss det står på. Bare vi selv kan stoppe en rykteflom ved unnlate å bringe ryktet videre. Bare vi selv kan søke kunnskap om temaet og finne klarhet. Mye vondt i verden kunne vært avverget hvis hver enkelt av oss tok det ansvaret.

En dag i livet

Det kommer en dag i livet hvor det går opp for deg at noe ikke stemmer. Jeg har møtt den dagen. Jeg har møtt den og levd sammen med den i lang tid nå. Denne spesielle dagen dukker av en eller annen grunn opp ganske så overraskende, selv om den ofte i lang tid har meldt sin ankomst. Særegent ved denne dagen er det, at uansett hvor mye du tenker, resonnerer og analyserer, så glipper svaret unna. Det hele kan fort få karakter av fortvilelse. På enkelte dager er til og med tilværelsen så svart at det kan grense mot depresjon. Alt i alt er imidlertid tilværelsen god, og den lengsel som driver meg fremover preges av nysgjerrighet og undring.

Hva er spesielt med det her? Ingen verdens ting. Det er så lite spesielt at mange knapt ofrer det en tanke. Andre sliter kanskje med det hver eneste dag, uten å forstå hva det er. Er det humørsyke, er det vinterdepresjon, er det kjærlighetssorg, er det bare mitt vanlige problem med å bestemme meg? Veldig ofte er det noen andres feil. Problemet kan fremstå som hva som helst, og ofte vil vi ikke se hva det egentlig er.

I mitt tilfelle er det eksistensielt. Det handler enkelt og greit om hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal hen. Selv om eksistensielle spørsmål fort får karakter av etter døden problemstillinger, så er de i aller høyeste grad hverdagslige. Hvem er jeg i forhold til kolleger, til familie, til venner? Er det forskjell på hvem jeg er når jeg er på jobb og den jeg er sammen med familien min? Hva er årsaken til at jeg i det ene øyeblikket er selvsikker og i det neste usikker? Om du ikke er interessert i å finne ut svaret, så vil problemstillingen like fullt påvirke deg, dersom du opplever at det er kontradiksjon. Egentlig er det hele veldig spennende, og til tider gruelig frustrerende. Eksistensielle utfordringer kommer ofte sammen med en god dose dårlig samvittighet fordi deler av deg ønsker noe som ikke nødvendigvis er sosialt akseptert. Det kan være så enkelt som at du helst vil være hjemme akkurat den dagen du er bedt i selskap, du slites mellom valgene – og samvittigheten har en tendens til å seire, i alle fall hvis du ikke kommer opp med en god unnskyldning. Jeg undres på hvem man egentlig skader ved de ulike valgene.

Mange vil mene at dette absolutt ikke er noe problem, og det kan så være. Personlig er jeg uenig i det. Det hadde kanskje ikke vært noe problem hvis det stoppet på et sånt nivå som i eksempelet ovenfor, men det stopper ikke der. Det stopper ikke. Punktum. Og det er problemet. Skjønt det eksistensielle er ikke problemet. Det er benektelsen av at man står ovenfor seriøse eksistensielle utfordringer som er problemet. De finnes, og de må tas på alvor. Man trenger ikke bli eneboer, munk eller nonne av den grunn.