# Me too

Jeg kjente plutselig at han tok seg inn i meg, så jeg begynte å kjempe... Jeg kjempet meg ut av søvnen.

Det fremsto nemlig som kos. Han var kjæresten min. Saken var bare den at jeg ikke en gang hadde rukket å tenke «mmm, la oss ha sex». Og det er i grunn et ganske stort problem.

For min del gikk det noen år med «business as usual», før forholdet tok slutt – det var egentlig bare et spørsmål om tid, sett i ettertid. Jeg visste ikke det da.

Så begynte drømmen.

Gang på gang drømte jeg at jeg plutselig befant meg sammen med ham igjen, og jeg var så sint at jeg ikke visste min arme råd.

Etter noen år med denne drømmen som følgesuvenn våknet jeg en morgen og tok den på alvor. Da dukket det gamle minnet opp, og jeg forsto det jeg hittil ikke hadde forstått. At jeg hadde vært utsatt for en krenkelse den gangen, og at jeg var fly forbanna!

Hvordan våget han å ta seg til rette på den måten? Innså han ikke at jeg er et menneske, ikke et sexleketøy… Så kom den litt triste erkjennelsen av at, «nei – trolig ikke». Hvilket i grunn også er et ganske stort problem.

Vi trenger nemlig ikke lete lenge for å se de uheldige konsekvensene av at mennesker behandles som gjenstander.

Imidlertid tilkom den kompliserende vissheten om at han heller ikke bare så på meg som et leketøy, men også som et menneske.

Så hva er da sant om ham – er han god eller dårlig?

Saken er at det er et spørsmål med helt feil premisser. Det forutsetter at han må være enten eller, noe som sjelden er tilfelle. Greie folk kan gjøre feil, drite seg ut og krenke andre. At de stort sett er allrighte folk unnskylder imidlertid ikke handlingene deres.

At de ikke forstår, eller velger ikke å forstå, at det de gjør er krenkende er heller ingen unnskyldning. Snarere er det en mye brukt strategi for å slippe unna ansvar. I beste fall er det å anse som privilegert uvitenhet – det er ikke greit.

Jeg finner ingen grunn til å frikjenne en som krenker andre fra ansvaret for handlingen sin.

Skjønt saken stopper ikke her.

Problemet med krenkelser er at de avler flere krenkelser. Vi vet nå at sannsynligheten for å bli utsatt for krenkelser øker dersom du allerede har vært utsatt for krenkelser. Det er heller ikke noe ukjent fenomen at en person som har blitt krenket selv kan bli en krenker.

Jeg har selv stiftet bekjentskap med begge sider av dette, og således også kjent den vedvarende dårlige smaken av å ha utnyttet situasjonen da en fyr jeg var forelsket i var overstadig full. Kanskje unødig å si, men det ble aldri noe mer – annet enn en svært forsinket unnskyldning fra min side.

De fleste som har opplevd krenkelser av ulike slag, og kanskje spesielt seksuelle krenkelser, har stiftet nær bekjentskap med følelsene skam og skyld. Jeg har ofte undret meg over hva skyld har med saken å gjøre når man har blitt utsatt for en krenkelse, men følelsen er der – så noe må det være, tenker jeg.

Dette noe tror jeg handler om ansvar, og spørsmålet koker ned til hvem og hva vi kan ha ansvar for.

Utfordringen i dette, sånn som jeg ser det, er å skille ut det som gir mening fra det som ikke gir mening. Det er lettere sagt enn gjort, særlig når følelsene er som i hjelkokt lapskaus – da er det ikke så lett å finne ut hva som er hva.

Når skyldfølelsen kommer etter en krenkelse er det lett å begynne analysen av hva man har gjort galt, eller hva man kunne gjort annerledes.

Som om det var min skyld at han forgrep seg på meg.

La meg gjøre det helt klart med én gang: Den konklusjonen gir ikke mening! Det er hans handling – hans ansvar.

I starten er det vanskelig å akseptere dette, for det virker sant at jeg kunne handlet annerledes. Skjønt da er alternativet at jeg ikke kunne sovet sammen med kjæresten min, og det fremstår som et veldig merkelig alternativ.

Kanskje kunne jeg handlet annerledes da jeg våknet opp, men da var jo skaden allerede skjedd. Dessuten skygger en slik tanke for at det er en subtil, men likevel himmelvid, forskjell på å være den som setter en handling i sving og det å være den som en handling settes i gang ovenfor. Sistnevnte blir – i mitt tilfelle bokstavelig talt – tatt på sengen.

Videre er det vanskelig å akseptere ideen om at jeg ikke har gjort noe galt, for hver celle i kroppen vet at det jeg har vært med på er helt feil. Kroppen er 100 % klar på dette, selv om jeg i mine tanker ikke har skjønt et fnugg.

Dette er én av årsakene til at det kan ta år fra en krenkelse har funnet sted til den krenkede er i stand til å forstå at det har skjedd. Og i mellomtiden har kroppens viten bidratt til å påvirke tanker, følelser og handlinger – uten at vi er med og styrer.

Nå nærmer jeg meg sakens kjerne – det området hvor jeg tror en skyldfølelse kanskje kan gi mening. Det vil si der jeg faktisk kan stilles til ansvar.

Jeg kjenner nemlig, for min egen del, at jeg aldri ville latt meg krenke hvis jeg hadde vært trygg på min egen verdi. Det har imidlertid vært min akilleshæl fra jeg var lita jente; jeg har følt meg uverdig og mindreverdig. Jeg har gått på bekostning av meg selv, og det har ført meg inn i flere situasjoner hvor jeg har tillatt krenkelser.

Jeg har innsett at skyldfølelsen min ikke har noen ting med hans handlinger å gjøre. Den har snarere alt å gjøre med min relasjon til meg selv: At jeg ikke har verdsatt meg selv som likeverdig med andre.

Det gir mening for meg. Erkjennelsen har bidratt til at jeg faktisk har blitt glad i meg selv.

Jeg kjenner at nyanseringen rundt skyldspørsmålet har gjort at jeg kan vokse på det som har skjedd meg, i motsetning til tidligere hvor jeg bare følte meg mindre og mindre for hver krenkelse – og således tillot dem å skje. De bekreftet så å si min sannhet om meg.

Er veksten takket være krenkelsene og de som har krenket meg?

Nei. De kunne like gjerne ha felt meg. Veksten er takket være meg, med god hjelp fra flere alternative behandlere. Det er imidlertid jeg som faktisk har gjort jobben, og den er betydelig.

Skyldfølelsen er vond, men når den tas på alvor kan den brukes som et springbrett for endring, sånn som jeg ser det.

Det er imidlertid en gedigen ansvarsfraskrivelse fra et samfunn dersom krenkede må kjempe denne kampen alene – det være seg menn eller kvinner.

At objektivering (til og med demonisering) får rotfeste er et felles anliggende og et felles ansvar for oss å gjøre noe med.

Vi har også stadig større kunnskap om hvordan krenkelser avler krenkelser – også fra de som er satt til å hjelpe og beskytte. Den enkelte står ofte helt maktesløs i slike situasjoner, så det er maktpåliggende at fellesskapet agerer.

Ikke minst er det et felles anliggende å sørge for at vi evner å kommunisere godt, både med oss selv og med hverandre. Det vil ikke bare gagne den enkelte, men hele fellesskapet vårt.

La det skje.