Kua og oksen

Dette er den sanne historien om kua og oksen. Det hele startet da kua kom for å se på at oksen arbeidet. Kua var ei stor, godt voksen ku, som boblet over av liv og entusiasme. Oksen var ung og sterk, og noe mindre enn kua. Han lot seg forstyrre av alt hun hadde å fortelle. Egentlig likte han det, men det førte jo til at han ikke fikk gjort det han skulle. Etter en stund inngikk de derfor en avtale. Kua kunne komme og være der mens oksen arbeidet, men hun skulle ikke si noe. Det syntes kua var helt fint, for det var oksen som var viktig for henne. Hun likte å se på ham mens han arbeidet.

Så en dag kom det en enslig bonde gående. Han hadde med flere kyr som var bundet med lianer av villvin rundt horna sine. Oksen gikk med på å være med bonden, og han lot seg binde på tilsvarende vis. Da han oppdaget at kua ikke gjorde det samme, men i stedet snudde ryggen til og gikk, ble han nærmest panisk. Han gjorde opprør, hoppet og sparket, og sa at hvis kua ikke ville være med, så ville ikke han heller. Bonden ville imidlertid ikke la ham gå. Han tagg om hjelp av menneskene i landsbyen, og de fikk kyrne under kontroll. Bonden ville egentlig ha kua, for menneskene trengte melka hennes, men kua var ikke til å snu.

Som det skulle ha seg holdt kua seg i nærheten, for hun likte oksen. Hun forholdt seg taus, som avtalen var mens han var i arbeid. Noe han nå strengt tatt var hele tiden.

Tida gikk. Den ble til år, til eoner. Kua hadde knapt merket det, men nå ble hun var en liten nagende tvil. Hadde hun gjort rett, den gangen hun snudde ryggen til bonden og oksen? Oksen så ut til å jobbe ufortrødent, kanskje det ikke var så ille å være bundet? Hun grøsset, kjente motstand i hele seg. Nei, det kom ikke på tale. Det lå rett og slett ikke for henne. Hun var frihet i hele seg, og frihet lar seg ikke binde.

Oksen på sin side kjente en økende bitterhet, og med den en tiltakende tvil, men også maktesløshet. Hvorfor hadde han handlet så overilt den gangen? Han hadde ikke engang vurdert å høre med kua før han sa ja til bonden.

Innerst inne visste han hva det var. Han visste at opprøret hans bare hadde vært halvhjerta. For oksen var mest av alt trygghetssøkende. Det var trygghet han lengtet etter, og friheten til kua skremte ham. Vissheten bidro til følelsen av maktesløshet, for hva kunne han egentlig gjøre for å fri seg? Det føltes som ingenting. Lianene var bundet stramt rundt hornene hans. Han hadde gitt sitt ord og latt seg binde, og det i en genuin overbevisning om at det var det han ville – at det ville gi ham tryggheten han søkte. Nå kjentes det mest av alt ut som et fengsel, som håpløshet og vondt. Rett og slett svært, svært utilfredsstillende.

Noe i oksen begynte å våkne, det var en vag anelse om noe veldig skremmende. Det var tanken om at han kunne fri seg. Han kunne be kua om hjelp. Denne tanken var så skremmende at oksen måtte sove litt. Det var hans eneste forsvar i møte med ideen som satte hele hans eksistens og identitet på spill.

Da han våknet ropte han på kua og ba om hjelp. Hun kom og tygde over lianene som bandt hornene hans. For første gang kjente han saften som ga ham lyst til å hoppe og sprette rundt som en ungkalv. På stive bein, etter år i fangenskap, lot han det stå til og danset rundt der han sto. Det så nok litt komisk ut, men det brydde han seg ikke om. Han var mest opptatt av den gryende gleden.

Kua så på oksen og gledet seg. Tvilen var borte. Hennes navn er Shakti, og det kan forklare hvorfor kua noen steder anses for å være hellig. Shakti er guddommelig, kvinnelig energi og skaperkraft. Den opprinnelige kosmiske energi, alle gudenes samlede kraft. Den altomfattende guddom.

Historien om kua og oksen er historien om mitt indre liv. Den kom til meg i en drøm, og kulminerte i en meditasjon. Symbolikken er talende på mange plan. Blant annet for tilsynelatende motstridende behov og lengsler, og hvordan de har artet seg i møte med verden både inni og utenfor meg. 

Kilde om Shakti: Store norske leksikon, www.snl.no og Wikipedia, www.wikipedia.org

Kråkegildet

 

En annerledes skapelsesberetning

Det skjedde, det skal skje – og det skjer. For livet er ingen linje, det er en prosess. En skapelsesprosess. Den kan liknes med en spiral. I begynnelsen var, er og blir Ingen-ting. Ingen-ting er Tomhet, og Tomhet er fylt av Potensial. Et uendelig og dynamisk Potensial som ønsker å bli virkeliggjort. Tomhet og Potensial er én og samme, tilsynelatende paradoksalt. Sammen skaper Tomhet og Potensial Aktualitet.

Aktualitet er således manifestasjonen av Tomhet og Potensial. Sånn sett er Aktualitet i seg selv paradoksal, og egentlig Ingen-ting.

Likevel er Aktualitet noe.

Ettersom Aktualitet bærer i seg Tomhet og Potensial, videreføres prosessen. Aktualitet skaper ny Aktualitet. Noen ganger likner Aktualitet på Aktualitet. Det skjer imidlertid både subtile og radikale endringer i Aktualitet. Det er slik Potensial kommer til uttrykk.

På en tid – for lenge siden, nå, og i fremtiden – hendte det at et menneske som vi kaller Kråka ble født. Kråka var Aktualisert Tomhet og Potensial. Akkurat som sin mor og far. Faktisk akkurat som alt annet også: Jord, gress, trær, blomster, steiner, insekter, fisker, fugler, dyr, luft, ild og vann. Ja, planeter og stjerner og selve Universet.

Kråka vokste opp, uten å kjenne til at hen var Aktualisert Tomhet og Potensial. Hen vokste imidlertid opp med ideen om at verden var delt inn i Ting og Ikke-Ting. Og at noen Ting var mer verdt enn andre. Dessuten at noen Ikke-Ting var enda mer verdt enn Ting.

Ettersom Kråka egentlig var Ingen-Ting, og likevel noe i kraft av å være Aktualisert Tomhet og Potensial, følte Kråka seg usikker i møte med det hen lærte. Det var liksom alltid noe som skurra.

Faren til Kråka la alltid vekt på at Kråka måtte være fornuftig. Han irettesatte og kritiserte hvis Kråka ikke fulgte fornuftsboka. Mora til Kråka hjalp hen til å nyansere og reflektere, og ba hen om å følge magefølelsen hvis intet anna nytta. Faren fikk alltid skryt i nabolaget. Mora ble uglesett, eller ignorert. Hva var egentlig riktig, det lurte Kråka på.

Etter hvert som Kråka vokste opp, ble det å leve stadig mer komplisert. I motsetning til sin maskuline far, var Kråka ganske feminin. I motsetning til sin feminine mor, var Kråka ganske maskulin. Faren forventet at Kråka skulle manne seg opp. Mora ga uttrykk for at Kråka var bra nok som hen var.

Kråka ønsket desperat at hen virkelig var bra nok som hen var. Selv om mora sa det var sånn, var det ingen andre som gjorde det. Snarere tvert imot. De andre støttet faren, og mente Kråka måtte manne seg opp. Kråka skjønte at det å være Mann, utvilsom var best ansett i den verden hen levde. Selv om moras filosofi utvilsomt føltes best.

For ikke å bli utstøtt av det gode samfunn, forsøkte Kråka å tilpasse seg så godt hen kunne. Hen skapte seg roller, som hen spilte etter beste evne. Hen latet som hen var mer maskulin enn hen var. Det var et utfordrende rollespill, og for å klare det måtte Kråka gjemme vekk en del av seg selv. En fundamental del av seg selv, i realitet en bit av sin egen sjel.

For Kråka måtte legge vekk en del av sitt Potensial. Noe som i Kråka var blitt Aktualisert, men som ikke fikk komme til uttrykk. Dette noe var Ingen-ting, men likevel «noe». Det eksisterte, selv om Kråka ikke ga det uttrykk, og gjemte det vekk.

Kråka levde livet sitt, så godt hen kunne ut fra de forutsetninger hen hadde. Da Kråka døde, lå den lille biten av sjelen igjen der Kråka hadde gjemt den. Kråka selv ble igjen Tomhet og Potensial, akkurat hva hen egentlig var – nemlig Ingen-ting. Ingen-ting, med et ønske om å virkeliggjøre Potensial.

Så på en tid, for lenge siden, nå, og i fremtiden – hendte det at et menneske som vi kaller Kråka ble født. Kråka var Aktualisert Tomhet og Potensial. Akkurat som sin mor og far. Faktisk akkurat som alt annet også: Jord, gress, trær, blomster, steiner, insekter, fisker, fugler, dyr, luft, ild og vann. Ja, planeter og stjerner og selve Universet.

Kråka vokste opp, uten å kjenne til at hen var Aktualisert Tomhet og Potensial. Hen vokste imidlertid opp med ideen om at verden var delt inn i Ting og Ikke-Ting. Og at noen Ting var mer verdt enn andre. Dessuten at noen Ikke-Ting var enda mer verdt enn Ting.

Ettersom Kråka egentlig var Ingen-Ting, og likevel noe i kraft av å være Aktualisert Tomhet og Potensial, følte Kråka seg usikker i møte med det hen lærte. Det var liksom alltid noe som skurra.

Igjen, og igjen lever Kråka. Igjen, og igjen ligger en bit av sjelen gjemt – og glemt. Aktualisert, men likevel ikke levd.

Ikke før Kråka våkner, og begynner sitt Kråkegilde.

Det skjer når Kråka får nok. Det skjer når Kråka setter grenser. Det skjer når Kråka tar seg selv på alvor. Det skjer når Kråka begynner å forstå hvem Kråka faktisk er. Da samler Kråka sammen alle gjemte, og glemte, biter av sin sjel. Og på ny blir Kråka Ingen-ting, og likevel Alt. Tomhet og Potensial. Det Kråka har vært hele tiden, men nå er det virkeliggjort. Manifestert. Aktualisert. Og Universet gleder seg.

Men før Kråka våkner, møter Kråka seg selv. Igjen og igjen. Hen møter seg i det hen har gjemt bort. I det hen ikke anerkjenner i seg selv. Det gjør ofte vondt for Kråka, å møte dette. Selv om det noen ganger kjennes som å komme hjem. Men før Kråka våkner, er det alltid som om det er andre, ikke Kråka, som virkeliggjør det Kråka har gjemt. Da strever Kråka med livet.

Men uansett hvor mye Kråka strever, er hen alltid Universets glede. For Kråka er Aktualisert Tomhet og Potensial. Et unikt uttrykk for Universets skapende energi.

 

 

Kjære alle idioter

 

Dere er idioter!

 

Vennligst ta meg alvorlig.

 

Med vennlig hilsen Bente

 

---

 

Ja! Det kjennes skikkelig godt. Nå har jeg endelig fått sagt akkurat det jeg mener til alle idiotene rundt om. Og det er sannelig mange. Egentlig alle, vil jeg si. Eller i alle fall de fleste. Det er altså så mange idioter! Skulle nesten ikke tru det var sant. Jeg fatter ikke at det er mulig! Men sånn er det. Det kryr av dem. Neimen om jeg skjønner noe av det. Hvordan går det an å bli så dum. Eller å være så dum? Nei, det er over min fatteevne. Ikke veit jeg hvordan vi skal få gjort noe med det heller. Det er jo umulig. Idioter er idioter, og vil ikke forstå. Eller kan ikke forstå, stakkar. Det er vel det som er problemet. De ødelegger jo for alle andre, men alle andre er jo også idioter – så kanskje det ikke gjør noe?

Men uansett så bør folk skjerpe seg. Særlig idiotene. Jeg skulle virkelig ønske folk skjerpa seg. At det var litt færre idioter. Vi går jo mot Dundas sånn det er nå, med så mange idioter rundt om. Noen skikkelige idioter styrer jo til og med land! Andre styrer firmaer, og skikkelig mange, mange, mange styrer bil. Det skulle virkelig ikke vært lov!

Nei, plaff dem ned. Det er sikkert det beste. Da blir vi i alle fall kvitt dem. Skulle ønske noen bare kunne ta ansvar. Det er jo helt håpløst sånn som det er nå. Folk tenker jo ikke lenger. Trur jo på alt. – Herregud, altså. Det er helt sprøtt. Ikke til å tru, alt det folk går rundt og trur. Er ikke no’ rart det blir krig i verden! Nei, vi skulle blitt kvitt alle dessa idiota. Da hadde verden blitt et fredeligere sted.

Jeg har skikkelig tru på det usensurerte ord. Ytringsfrihet er den viktigste menneskerett. Ja, det er den ultimative, viktigste retten i Universet! Ingenting TRUMPER ytringsfriheten. Uten den blir det bare krig og faenskap. Hadde det ikke vært for alle idiota som har så mange rare meninger, så kunne vi levd skikkelig godt med ytringsfrihet som eneste næringskilde. Sånn som det er nå så spres det jo så mye gift at vi tar livet av livet.

Nei, vi må virkelig bli kvitt alle idiota, sånn at vi får ytra oss skikkelig i et reint og ålreit miljø.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke spør meg om råd? Det er skikkelig urettferdig. Jeg er da mye bedre enn sånne idioter som styrer rundt.