Fra hemmelig til hel - del IV

Har du noen gang kjørt bil og tatt deg selv i å kjøre på gammel vane, i stedet for å ta av der du skulle? Da har du kjørt på autopilot. Det er et skript tilpassa noe du har gjort så mange ganger at du ikke trenger tenke på det, det bare skjer av seg selv.

Det er ikke kun i bilen at dette skjer. Faktisk skjer det veldig mange ganger daglig, i alt vi foretar oss vanemessig. Som oftest er vi ikke oppmerksomme på det, og blir det heller ikke, med mindre autopiloten tar oss et sted vi ikke hadde tenkt. Hjernen vår er kobla sånn for å spare energi, og det gjør at vi kan la oppmerksomheten vandre til andre ting.

Vi har et vell av vaner, i alt fra tannpuss til hvordan vi snakker til oss selv og andre, og ikke minst i hva som trigger oss emosjonelt.

Gode vaner er kjekke å ha, de kan få deg raskt og effektivt i gjennom ting du må gjøre. Dessverre er ikke alle vaner like gode. De får deg ikke dit du vil, og mange autopiloter er ikke engang programmert av deg, i alle fall ikke bevisst. Med mindre du blir oppmerksom på det, vil du være fanga i ditt eget mønster og føle deg som offer for omstendighetene.

I bilen kvepper du til når du oppdager at du har kjørt feil, kanskje ler du litt oppgitt over deg selv, snur og kjører dit du egentlig var på vei. Det er ikke like lett å avdekke autopiloten i andre sammenhenger, og slett ikke like enkelt å snu. Det er imidlertid mulig, men det fordrer oppmerksomhet, og vilje til å stille spørsmål ved det du har lært som sant.

For meg ble dette helt prekært i 2007, etter at kjæresten min gjorde det slutt med meg og tilværelsen ikke lenger ga mening.

Feilslått politikk

Folk er sinte, og de sier ifra. Noen demonstrerer fredelig, noen aggressivt og noen går amok. Fellesnevneren er at noe er galt eller ikke fungerer. Noe som er uutholdelig og må endre. 

De som demonstrerer fredelig gir uttrykk for hva som ikke fungerer i deres konkrete liv, eller i livene til noen de vil støtte. De som demonstrerer aggressivt har sett seg lei på at privilegier forsvinner, og retter sinne sitt mot det. De som går amok har verken ord eller forståelse for hva som plager dem, men de merker at noe er feil. De som går amok føler først og fremst på urettferdighet, misunnelse, sjalusi og hat – og de retter det ukritisk mot omverden.

Saken til de som demonstrerer fredelig drukner i aggresjonen og volden, men uansett er det som skjer et symptom på det samme underliggende problemet: Folk har ikke det de trenger.

Vi veit i bunn og grunn hva folk trenger, vi sliter imidlertid med å oppfylle det. Og dette igjen bunner i kulturelle antakelser som fremelskes som sannhet.

Vi antar først og fremst at folk er individuelle vesener hvor det største idealet er å være selvstendig, og at det å vinne og bli rik er å ha suksess. For å oppnå dette, sier vi, må vi jobbe. Alt annet vi eventuelt måtte ønske, som god helse, vakkert utseende og makt, kommer som en konsekvens av å gjøre dette riktig.

Når vi oppdager at vi ikke evner å leve opp til alle idealene, og slett ikke kan vinne hele tida, trøster vi oss med at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Men det er mager tørst i en kultur som oser av konkurransementalitet. Konkurranse er kjerneverdien i et kapitalistisk system, det råder i karaktergivning i skolen, i politiske debatter, på idrettsarenaer og i arbeidsmarkedet.

Enten vi vil eller ikke, må vi forholde oss til et pervertert syn på hva vi mennesker fundamentalt sett er og hva vi trenger. Og det er smertefullt, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet.

For vi er ikke først og fremst individer, vi er fundamentalt sett relasjonelle vesener. Vi kan ikke la idealet være selvstendighet, for det er kun en illusjon. Det vi faktisk er, er gjensidig avhengig av hverandre. Å vinne er å gjøre de vi er avhengig av til tapere, og det gir i bunn og grunn ingen gevinst. Det er i så fall en kortsiktig en, og ingen kan vinne hele tida.

Vi lar andre få makt over oss når vi lar dem sette standarden for suksesskriterier. Eller når vi i det hele tatt tror at disse kriteriene er alt som har verdi. I vårt samfunn er det først og fremst penger, utseende og jobb.

Vi trenger å gi hverandre det vi virkelig trenger: Nemlig mulighet til å leve livene våre hvor fundamentale behov er dekka. Så lenge noen er villig til å demonstrere, ty til aggresjon eller gå amok, er sannsynligheten stor for at så ikke er tilfelle.

 

Fra hemmelig til hel - III

Jeg har intet minne om første gangen jeg traff faren min, men jeg husker det som var den andre gangen, forteller Bente Holm Svenbalrud, filosof og mystiker. Hun er tilbake for å fortelle mer fra boka hun jobber med, Fra hemmelig til hel. 

Jeg er 8-10 år. Mamma sitter i stua. Hun tar tak i handa mi og spør om jeg husker mannen vi møtte tidligere i dag. Vi var innom jobben til onkel, og der møtte vi en mann som ble stående å snakke med oss. Jeg kjente ham ikke så jeg gikk rundt og sparka i beina mens jeg venta på at de skulle bli ferdige. Nå forteller mamma at det var faren min vi møtte. Hun sier at hun la merke til at han virka nysgjerrig på meg. Plutselig blir jeg glad. Tenk at faren min så meg og var nysgjerrig på meg.

Det er først når farmor dør at jeg møter ham og familien hans offisielt for første gang, det året jeg fyller 25. Etterpå hører jeg at det var hennes største ønske – at familien skulle være hel.

Nesten 30 år seinere befinner jeg meg i gullbryllupet hans. En av gjestene kommer bort til meg og hvisker konspiratorisk «Du fikk i alle fall tre kjekke brødre». Ja, tenker jeg – men det var en far jeg ville ha.

Du bruker din egen historie for å sette ord på sterke følelser og behov gjennom hele boka?

Ja, jeg synes det blir mer levende på den måten. Det er et forsøk på å vise at følelser forteller en historie, at de er verd å lytte til. De er med og former livene våre, på godt og vondt – vi trenger å ha et reflektert forhold til dem. Ikke minst trenger vi å anerkjenne dem.

Samtidig forsøker jeg å vise hvor vanskelig det kan være, selv etter så mange år, å vise meg sårbar. Jeg ønsker at boka skal reflektere prosessen det er, i mitt tilfelle, å gå fra hemmelig til hel.

Fra hemmelig til hel - II

Det har gått noen dager, men nå er vi tilbake med filosof og mystiker, Bente Holm Svenbalrud. Sist avslutta vi samtalen med å komme inn på følelser. Det er et viktig tema i boka di Fra hemmelig til hel, kan du si noe mer om det? 

Jeg vokste opp med en idé om at følelser er irrasjonelle, at de ikke var noe å ta alvorlig så å si. Samtidig levde jeg med en ekstrem frykt for ikke å bli akseptert eller inkludert. I lys av en underliggende idé om at følelser ikke er noe å ta alvorlig så ble ikke disse følelsene adressert.

Det disse følelsene bidro til var at jeg tillot å bli behandla fornedrende. Jeg har sagt til meg selv at jeg kunne ha stoppa det som skjedde, og jeg har sett ned på meg selv for at jeg ikke gjorde det.

Men saken er at jeg ikke forsto at jeg var lamma av den underliggende frykten. I stedet var jeg opphengt i å oppnå noe, uten å reflektere over om det jeg ville egentlig var bra for meg.

Samtidig kan jeg ikke frita de som behandla meg dårlig. De visste at det ikke var bra, særlig de som kalte det de utsatte meg for, for frivillig tvang.

Du snakker nå om hendelser da du var barn?

Ja. Jeg har skamma meg så mye over det jeg opplevde, og jeg har vært usikker på hva det egentlig betydde. Var jeg misbrukt, utnytta? Jeg visste ikke. Tatt i betraktning at jeg for så vidt var fri til å gå så kunne det neppe kalles tvang? Jeg har aldri blitt enig med meg selv.

Jeg tror dette er mer vanlig enn de fleste av oss vil innrømme. I dag veit vi at det skjer med 1 av 5. Det eneste jeg er sikker på, er at det ikke er bra å late som om det ikke skjer. Dessuten har jeg lært at følelser slett ikke er irrasjonelle, snarere tvert imot – de har mye å fortelle oss.

Riktignok kan vi handle irrasjonelt når vi er i følelsenes vold, men det skyldes at vi ikke adresserer følelsene, og at vi heller ikke lærer nødvendig emosjonell regulering. Følelser har blitt neglisjert i vår kultur, de har blitt sett ned på – og det er rett og slett katastrofalt.

Det er ingen tilfeldighet at psykiske lidelser er i ferd med å bli et alvorlig samfunnsmessig problem. Og det aller, aller verste er at skyld og ansvar legges på individet, enda det er samfunnskulturen som er rota til onde.

Stay tuned – det kommer mer.

 

Fra hemmelig til hel - I

Vi er tilbake med filosof og mystiker, Bente Holm Svenbalrud, som forteller om boka hun skriver Fra hemmelig til hel. Du snakka sist om hvordan det hele starta – 

Ja – jeg tenkte på det etterpå. Hvor starta det, egentlig? Når starter prosesser, eller livet for den saks skyld. Minner er notorisk upålitelige, og livet ruller og går til det ikke går lenger, men det fortsetter jo likevel.

Jeg nevnte sist at det starta med ideer om kjærlighet. Ideer som hadde forpesta kjærlighetslivet mitt i mange år. Jeg levde i en verden hvor kjærligheten var romantisk og seksuell. Da det ble slutt med nok en partner i livet mitt raste denne illusjonen sammen. Sånn sett begynte prosessen der, men det hadde jo skjedd mye før det. Ting som leda opp til denne første oppvåkninga.

Du sier at minner er notorisk upålitelige, kan du si noe mer om det?

Jeg kan huske at jeg elska å stå på hue oppetter veggen i hjørnet da jeg var liten, men jeg kan ikke huske at mamma og jeg flytta sammen med Willy og hans barn. Jeg husker ikke hvorfor det var naturlig for meg at jeg ikke hadde en far, men jeg husker at det var viktig for meg at jeg hadde en. Min egen, så å si. Jeg ville aldri kalle Willy for pappa. Også var det rart, å vokse opp og vite at faren min bodde i bygda, at jeg hadde tre brødre som ikke visste om meg. Jeg husker det.

Du sier at det var rart, hva innebærer det?

Ja, det er nettopp det – det er et ord vi bruker når vi ikke helt klarer å sette fingeren på ting, følelser hovedsakelig. Minnene våre preges av følelser, de vi husker setter seg i kroppen på noe vis. Til mer følelser, til mer kroppslig.

Det var rart for meg fordi jeg ikke hadde ord på hva det var for meg. I dag ville jeg kanskje si at det var sårt. Jeg skjønte jo at det var skam forbundet med meg, samtidig hadde jeg en trass i meg. En trass som ikke ville godta at jeg var skammelig på noe vis bare fordi jeg var født.

Det er interessant det du sier om trass.

Ja, trass har oppdaga noe. Trass veit at noe viktig står på spill, men trassen er umoden og redd. Jeg har vært veldig, veldig redd for at det skulle være noe feil med meg. At jeg ikke skulle være bra nok. Trassen har ønska å hjelpe meg, men har også bidratt til å gjøre det vanskelig. Jeg har vært mye sint, og sinnet kan fortsatt renne over når jeg føler meg tråkka på. Det er de kroppslige minnene som trigges, og det er rein skjær overlevelsesinstinkt som flammer opp.

Du snakker om overlevelse som person, ikke som organisme?

Ja, overlevelse som person. Det er identiteten som står på spill, men for oss mennesker kan det være vel så viktig som å overleve fysisk. For meg har det vært en kamp hele livet.

Kjemper du fortsatt?

Ja, det hender. Det skjer på autopilot. Gamle følelser forlater ikke materien bare fordi intellektet sier at de ikke er gyldige lenger. Jeg jobber med å integrere meg og anerkjenne følelsene mine – også de gamle, vanskelige som jeg har kjempa imot.

Og det er også dette boka di handler om, stemmer ikke det?

Det stemmer akkurat.

Stay tuned – det kommer mer.

 

Fra hemmelig til hel - intro

Vi sitter her sammen med Bente Holm Svenbalrud, filosof og mystiker, nå også i gang med den store boka om livet. Du kaller den «Fra hemmelig til hel», hvorfor det? 

Fordi den beskriver min prosess fra hemmelig til hel, en oppvåkningsprosess kan du kanskje si, fra skammen. 

Så du spiller på at skam elsker hemmelighold?

Ja, men også på at jeg reint faktisk ble holdt hemmelig – at jeg var en skamplett for voksne som skulle vært der for meg.

Du tuller?

Nei, jeg tuller ikke. Jeg var en vel bevart hemmelighet for mine tre yngre brødre fram til det året jeg fylte 25. Min biologiske far og hans kone valgte å holde meg hemmelig for hennes familie. Det var ganske rart å vokse opp å vite at jeg var en hemmelighet, en lausunge, en bastard. Folk brukte fortsatt den type begreper og litteraturen var full av dem.

Er det et oppgjør du driver med, tror du?

Ja, det kan du godt si. På mange plan. Jeg husker at jeg slukte kjærlighetsromaner og kiosklitteratur, og det har forpesta kjærlighetslivet mitt i alle år. Det var sånn det hele starta.

Hvordan da?

Ah, det er den forestillinga jeg har. En helt og heltinne møtes, men de blir tvunget fra hverandre av omstendighetene, før de finner tilbake til hverandre. Det ender alltid lykkelig, for kjærligheten overvinner alt, og det har gjort meg skrudd i hue.

Fordi det ikke alltid er sånn i virkeligheten, mener du? 

Ja, det kan du trygt si. Men én ting er å vite dette intellektuelt, en helt annen ting er å vite det kroppslig og emosjonelt. Den lengselen som trigges av forestillinga, den lar seg ikke overbevise av noe så trivielt som en intellektuell viten. Lengselen er skapt av noe langt mer materielt og fundamentalt. Den er knytta mot rein overlevelse og mulighet for livsutfoldelse.

Hvis jeg skjønner deg riktig så snakker du nå om det som også kan sies å ligge til grunn for fobier? At vi intellektuelt kan vite at noe ikke er farlig, men likevel reagere som om vi er i livsfare?

Korrekt, det er ala det samme. Frykt og lengsel ligger i lag på lag inni oss, påvirka av erfaringer, ikke bare våre egne, men gjennom generasjoner. De ligger som et avtrykk i materien så å si og de påvirker oss mye dypere enn de mer overflatiske mentale fenomenene.

Du snakker nå som om det er forskjell på materien og det mentale, men jeg har hørt deg erklære vendetta mot en sånn tankegang tidligere, kan du si noe mer om dette?

Det jeg driver vendetta mot er ideen om at materien og det mentale som fenomener utelukker hverandre. Jeg har ingen problemer med å bruke begrepene for å vise forskjeller i opplevelse, særlig ikke i et teoretisk øyemed. Det ville for øvrig vært umulig å snakke om disse tingene uten å bruke distinksjonene, for språket vårt er bygd opp rundt dem og det finnes ingen ord som beskriver helhet og integrasjon uten referanse til dem.

Når du snakker om å gå fra hemmelig til hel, så er det dette du egentlig snakker om?

Ja. Jeg bruker min egen historie til å sette ord på noe som er mye, mye større enn meg selv og som gjennomsyrer hele kulturen vi lever i: Polariseringa som påvirker og påfører skam, men som det er mulig å bryte ut av. Ikke bare mulig, men livsnødvendig å bryte ut av, ikke bare for individet, men for livet på kloden i det hele tatt.

Stay tuned, det kommer mer.

 

Da har du ikke vondt

Helsevesenet behandler oss som om vi består av gjensidig utelukkende deler. Som om den ene delen er fysisk og den andre mental, og at de to delene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det verste er at emosjonene våre ikke får plass i noen av kategoriene, så ingen snakker med oss om dem.

«Bruker du p-piller» spurte legen

«Nei» sa jeg, «de gjør meg koko i hue»

«Da har du ikke vondt!» sa hun 

Tjuefem år seinere, to operasjoner og en eggstokk mindre, hater jeg henne fremdeles. Hun gjorde ingenting for å hjelpe meg, og bidro til min vedvarende forakt for legestanden.

Det tok tid å forstå at jeg hata henne. Jeg skjønte det først etter at jeg begynte å jobbe med gamle sår. Da gikk det opp for meg at jeg hadde et ønske om å flå henne, regelrett dra skinnfille for skinnfille av kroppen hennes. Jeg så det for meg, hvordan jeg snitta opp og dro til hun lå der som en rød hudløs fille. Så tok jeg en neve piller og kylte dem inn i kjeften hennes og sa «Hvis du ikke bruker p-piller, så har du ikke vondt!» Det føltes godt, det føltes mektig.

Etter operasjonene ble jeg fortalt at det eneste som ville hjelpe meg var å ta hormoner, bli gravid eller komme i overgangsalder. Jeg var 28 år og ingen av alternativene var aktuelle. Det viste seg etter hvert at det fantes et fjerde alternativ. Jeg kunne gjøre endringer i livet mitt og sørge for mindre emosjonelt stress.

Ingen lege fortalte meg om korrelasjonen mellom emosjonelt stress og betennelsestilstander i kroppen. Ingen lege spurte om jeg var blitt krenka tidligere. Ingen lege spurte hva slags livssituasjon jeg var i.

Jeg forakter legestanden, men det er ikke helt rimelig. De gjør trolig så godt de kan innafor de rammene de har. Det er rammene jeg vil livs. De er rein skjær galskap. Skjønt den som blir sett på som gal, det er den som reagerer på dem. For ikke alle lever ut hatet kun i en indre visjon.

Det nytter ikke å si om et betent sår at det er gammelt, at vi bør la det være. Alle veit at betente sår må adresseres, at de må anerkjennes og renses. Likevel skjer det, igjen og igjen: Vi skal ikke rippe opp i gamle sår.

Dette skjer fordi vi ikke anerkjenner at emosjonelle sår kan bli minst like betente som sår i huden. At de også kan være farlige og ha vidtrekkende konsekvenser. Vi anerkjenner ikke engang at emosjonelle sår kan bidra til betennelsestilstander i kroppen, som autoimmune sykdommer. Som endometriose.