Da har du ikke vondt

Helsevesenet behandler oss som om vi består av gjensidig utelukkende deler. Som om den ene delen er fysisk og den andre mental, og at de to delene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det verste er at emosjonene våre ikke får plass i noen av kategoriene, så ingen snakker med oss om dem.

«Bruker du p-piller» spurte legen

«Nei» sa jeg, «de gjør meg koko i hue»

«Da har du ikke vondt!» sa hun 

Tjuefem år seinere, to operasjoner og en eggstokk mindre, hater jeg henne fremdeles. Hun gjorde ingenting for å hjelpe meg, og bidro til min vedvarende forakt for legestanden.

Det tok tid å forstå at jeg hata henne. Jeg skjønte det først etter at jeg begynte å jobbe med gamle sår. Da gikk det opp for meg at jeg hadde et ønske om å flå henne, regelrett dra skinnfille for skinnfille av kroppen hennes. Jeg så det for meg, hvordan jeg snitta opp og dro til hun lå der som en rød hudløs fille. Så tok jeg en neve piller og kylte dem inn i kjeften hennes og sa «Hvis du ikke bruker p-piller, så har du ikke vondt!» Det føltes godt, det føltes mektig.

Etter operasjonene ble jeg fortalt at det eneste som ville hjelpe meg var å ta hormoner, bli gravid eller komme i overgangsalder. Jeg var 28 år og ingen av alternativene var aktuelle. Det viste seg etter hvert at det fantes et fjerde alternativ. Jeg kunne gjøre endringer i livet mitt og sørge for mindre emosjonelt stress.

Ingen lege fortalte meg om korrelasjonen mellom emosjonelt stress og betennelsestilstander i kroppen. Ingen lege spurte om jeg var blitt krenka tidligere. Ingen lege spurte hva slags livssituasjon jeg var i.

Jeg forakter legestanden, men det er ikke helt rimelig. De gjør trolig så godt de kan innafor de rammene de har. Det er rammene jeg vil livs. De er rein skjær galskap. Skjønt den som blir sett på som gal, det er den som reagerer på dem. For ikke alle lever ut hatet kun i en indre visjon.

Det nytter ikke å si om et betent sår at det er gammelt, at vi bør la det være. Alle veit at betente sår må adresseres, at de må anerkjennes og renses. Likevel skjer det, igjen og igjen: Vi skal ikke rippe opp i gamle sår.

Dette skjer fordi vi ikke anerkjenner at emosjonelle sår kan bli minst like betente som sår i huden. At de også kan være farlige og ha vidtrekkende konsekvenser. Vi anerkjenner ikke engang at emosjonelle sår kan bidra til betennelsestilstander i kroppen, som autoimmune sykdommer. Som endometriose.

 

Lørdagskveld til begjær

Den bløte fornemmelsen av rømme og tacosaus ligger på og rundt leppene mine. Jeg kjenner også en liten dert på kinnet. Gidder ikke ta den vekk, det er så mye klin allerede – litt fra eller til er ikke så nøye. 

Det er lørdag kveld, jeg er alene som vanlig. Middagen er rester fra i går, lettvint og godt. Trolig lever jeg verdens kjedeligste liv. I alle fall hvis vår kulturelle standard legges til grunn. Selv koser jeg meg glugg.

Jeg tar den siste biten. Nå er høyrehånda mi full av rømme som har tyti ut av tacolefsa. Jeg bruker tunga til å sleike bort den fløyelsmyke massen. Ingen andre enn meg og Tistel, katten min, her. Jeg kan være så grisete jeg bare vil. Digg!

Før jeg har tygd ferdig reiser jeg meg og går til vasken. Gleder meg til å ta fatt på neste gjøremål. Eller ikke helt ennå, først skyller jeg tallerkenen og setter inn i oppvaskmaskinen. Kjenner slimsnørra, siste rest av forkjølelsen som har plaga meg denne uka. Snyter meg i vasken og skyller det vekk. Ah! Nå kan jeg gjøre det jeg gleder meg til.

Jeg setter meg i sofaen, tar PC’en på fanget og begynner. Skriver ned det jeg akkurat har gjort. Det du leser her.

Hvis ikke det er en lørdagskveld til begjær, da veit ikke jeg!

Kroppen veit mer enn vi aner

Kroppen kjenner en krenkelse når den utsettes for en, og den sier ifra. Det er ikke alltid vi lytter og det gjør krenka mennesker syke. Noen forblir ofre, og noen blir nye gjerningspersoner. Det skjer daglig.

Det som skjer

Det tok meg 20 år å innse at kjæresten min hadde krenka meg da han stakk penisen sin inn i meg mens jeg sov. Jeg våkna irritert og trøtt, lot ham gjøre seg ferdig, og sovna igjen. 

Alt fortsatte som før – en stund. Så begynte jeg å legge meg etter at han hadde sovna. Jeg forelska meg i en annen og gjorde det slutt. Så begynte drømmene. De hvor jeg var sammen med ham igjen, men ikke ville. Drømmene hvor jeg var rasende på ham, uten å fatte hvorfor.

Ikke før en morgen hvor jeg plutselig forsto hva raseriet handla om.

Han var aldri en overgriper i mine øyne, han var kjæresten min. Jeg var aldri et offer, jeg var meg. Ingen av oss tenkte at han hadde gjort noe galt. Ingen av oss tenkte at jeg kunne avvist ham. Og deri ligger problemet.

Vi levde ut roller vi hadde observert rundt oss. De var påvirka av familie, av bøker, av filmer, av selve kulturen vi var en del av. Rollene var skapt og forma av andre, vi trådte bare inn i dem. 

Det vi ikke veit

Seksuelle overgrep handler om mer enn spørsmålet om hvem som er offer og hvem som er gjerningsperson. Det handler om en grunnleggende språklig og etisk forståelse av verden.

Omfanget av krenkelser bunner i en kulturelt betinga meningsløshet presentert som sannhet. Det handler om hvordan vi kategoriserer verden i gjensidig utelukkende størrelser, hvor det ene er bedre enn det andre. Fenomenet kalles hierarkiske dikotomier. 

Hierarkiske dikotomier er det som gjør at sønnen din forgriper seg på kvinner, uten å forstå at det er det han gjør. Det er det som gjør at dattera di blir utsatt for seksuelle overgrep uten at hun forstår at det er det som har skjedd. Det er det som gjør at menn utøver vold mot kvinner, mot barn, mot homofile og i det hele tatt. Det er det som gjør at de marginaliserte får nok og kjemper tilbake.

Det er illusjonen om at fornuft og følelser står mot hverandre og utelukker hverandre, som om følelser er irrasjonelle og fornuften rasjonell. Mens faktum er at vi ikke engang evner å ta valg uten følelser, og at følelser definitivt er om noe – hvordan skulle vi ellers kunne kjenne dem igjen i oss selv og andre.

Det vi kaller fornuft skifter med tid og perspektiv. Da jeg vokste opp var det fornuftig å plassere barna i baksetet på bilen og de voksne foran, selv om baksetet ikke hadde sikring slik som forsetene hadde. Fortsatt er det steder i verden hvor kvinner ikke har stemmerett, og det anses fornuftig av styresmaktene. 

Vi skiller ikke bare fornuft og følelser, vi omgir oss med dikotomier hele tida. Vi skiller mann og kvinne, fysisk og psykisk, frisk og syk, dag og natt, lys og mørke, godt og vondt. Lista er uendelig. Vi kategoriserer og skiller for å skape mening, men har endt opp med et meningsløst hierarki.

Topp og bunn

Det er ingen tvil om hvem og hva som havner på toppen. Det er mannen og det maskuline, det er fornuften, det fysiske, det friske, dagen, lyset og det gode. Like lite som det er tvil om hva som blir marginalisert – det er kvinnen og det feminine, det er følelsene, det psykiske, det syke, natten, mørket og det vonde. 

Hierarkiske dikotomier er internalisert i oss og gjenspeiles i politikk og kultur. Noen steder direkte, som i skillet mellom fysisk og psykisk i helsevesenet. Andre steder mer eller mindre subtilt, for eksempel i betydningen av å være arbeidsfør framfor ufør.

Idealene og det marginaliserte er basert på et verdensbilde som forteller oss hvordan ting bør være, ikke hvordan de er. Det gir et etisk rammeverk som i sitt fundament er basert på patriarkalske premisser. Det vil først og fremst si premisset om at mannen råder over kvinnen – at hun er til for mannen. I praksis innebærer det at mannen er subjekt og kvinnen objekt. 

Det er fullstendig utopi å tro at kvinnen reelt sett har oppnådd likestilling snaue 50 år etter likestillingsloven og bare 113 år etter at kvinnen fikk stemmerett. I særdeleshet når det som gjorde henne mannen underlegen fortsatt regjerer.

De hierarkiske dikotomiene lever videre i beste velgående, både i oss som individer og i kulturen før øvrig. Det som assosieres med det maskuline er i stor grad fortsatt idealisert og det som assosieres med det feminine er fortsatt marginalisert. Dette til tross for at det egentlig er temmelig åpenbart at fenomenene i verden ikke er gjensidig utelukkende. Snarere er de gjensidig avhengig av hverandre – og de utfyller hverandre. 

Politisk og kulturelt problem

Det å være menneske er å leve i tvetydighet, og fenomenene har en tendens til å pendle fra side til side, ofte med en spire av sin motsats i seg. Likevel oppfører vi oss som om det må være enten – eller, og vi er ulykkelige når pendelen når den marginaliserte sida. Samtidig som vi streber konstant etter det idealiserte, fordi vi veit at det marginaliserte har mindre verdi. Å leve i en kultur bygd på slike premisser har konsekvenser, både for kvinner og menn, barn og voksne – ja for livet på kloden generelt.

I en slik kultur betyr mine følelser som kvinne mindre enn mannens rettigheter. Hans fysiske kropp betyr mer enn min skrøpelige psyke. At jeg gjerne vil høre til i det gode selskap betyr at jeg må gå på bekostning av meg selv. Det hele gjør det lett å akseptere, selv når det er irriterende, å få en penis inn i meg mens jeg sover. 

Krenkelser forsvinner ikke av at vi legger skyld på, eller krever ansvar av, enkeltindivider alene. Krenkelser, som vist ovenfor, er et politisk og kulturelt problem og må adresseres der.

 

#Ikke innafor

«God ettermiddag!» Det er kollegaen min som sier det når jeg åpner døra på jobben. Klokka er 08:07 og jeg skulle vært der kl. 8. Han sier det med et smil, så jeg tar det ikke så høytidelig. Jeg svarer «god ettermiddag» før jeg legger inn en forklaring «det er skikkelig bustete føre ute».

Det er ingen grunn til å betvile det jeg sier, men det er ikke egentlig sannheten om hvorfor jeg er sein. For å være ærlig hadde jeg hatt litt lyst til å dele hvorfor, men jeg veit at det ikke er innafor.

Saken er den at i det jeg skulle til å gå ut døra hjemme så kjente jeg den umiskjennelige klumpen nederst i tarmen. Den jeg hadde forsøkt å få ut noen minutter tidligere, men som ikke ville ut. Nå var den klar.

Det er en sann glede å få ut avfall fra tarmen. Jeg liker å bæsje – særlig hvis jeg får det til før jeg drar på jobb. Bæsjen min kan fort bli sky hvis det er mye folk rundt. Jeg synes det er litt trist at det ikke er innafor å nevne sånt.

Rutluku

I Rutluku, utafor Her-og-nå, lever innbyggerne av glansbilder. De lager dem, bytter, kjøper og selger. Det er storindustri i Rutluku, og innbyggerne gjør sitt beste for å eksportere glansbildene sine til alle mulige kriker og kroker av verden.

Rutluku har lenge blitt styrt av et ensemble som kaller seg De Høye Herrer. Ensemblet ble på et tidspunkt utfordra av en kvintett som går under navnet Kammerkvinnene og som insisterte på at de måtte ses på som likeverdige til å styre Rutluku. Kammerkvinnene laga så mye leven og malte glansbilder av en sånn art at De Høye Herrer for noen år tilbake så seg nødt til å inkludere dem i sitt ensemble for ikke å miste herredømme totalt.

Glansbildene i Rutluku er ikke bare pene å se på, de blir forsøkt brukt som næring også. Innbyggerne har hatt litt varierende hell i så måte. Riktignok er glansbildene mulig å tygge, dog er de verre å fordøye. Dette legger imidlertid ingen demper på innsatsen, snarere tvert imot.

De Høye Herrer, med Kammerkvinnene på slep, trykker glansbilder på valutaen sin og pøser den inn i enhver randomisert, kontrollert studie som lover gull og grønne skoger for glansbildeproduksjonen i landet. Ja, selve studieformen er et glansbilde i seg selv. For alt som kan telles og måles har egenverdi, akkurat som glansbildene i Rutluku.

Det finnes ei lita gruppe mennesker i Rutluku som stiller spørsmålstegn ved verdien av glansbildene. Å kalle dem ei gruppe er upresist, de er mer som solister å regne. De opptrer i alle fall aleine og i beste fall blir de latterliggjort og uthengt, i verste fall blir de forfulgt og drept. Du kødder ikke med glansbildene i Rutluku!

Solistene synger mørke og melankolske sanger om tilstanden i Rutluku. Refrengene viser til angst og depresjon, søvnproblemer og utmattelse. Alle er enige i at det er et problem, så refrengene slår an. Versene, hvor solistene ytrer sin kritikk, er det ingen som lytter til. For versene bygger på solistenes egne erfaringer med overgrep og skam. De blir ansett som anekdotiske og det er ikke et anerkjent glansbilde i Rutluku.

De Høye Herrer nekter bestemt for at overgrep skjer under deres styre. Kammerkvinnene nikker, og legger til at såpass må folk tåle. De har tross alt tålt mer i sin tid. Nei, problemet ligger et helt anna sted. Folk er late, det er det som er tingen! Late og lettkrenka, overfølsomme og feite. I stedet for å klage burde de komme seg ut i jobb. De burde bidra i glansbildeproduksjonen til nasjonens beste. Dessuten burde de tygge flere glansbilder, for det er i det minste ikke feitende – og da kommer alt til å bli så mye bedre.

Sånn går dagene, månedene og åra i Rutluku. Trøstesløst synger solistene og iherdig jobber De Høye Herrer med Kammerkvinnene for å øke glansbildeproduksjonen i landet.

Kanskje kommer en dag hvor solistene slår seg sammen i Symfoni og gjør sine stemmer hørt. Når de samstemt synger «Rutluku er ukultur» – og møter gjenklang i folket.

Fanbrev

Kjære Univers

Takk for at du er du. For at du finns og skaper liv, skaper meg. Du er så full av liv, av potensiale, så full av aktualitet, tomhet og intet. Ja, av stillhet, ro, fred, musikk, harmoni, kaos, orden – You name it, you are it. Jeg digger deg!

Du er et mysterium og likevel ekte. Du er mulig å føle, kjenne og observere. Du er full av visdom som du deler. «Bare spør, så får du svar» - jeg tror det er ditt motto.

Jeg elsker deg. Du livnærer meg. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du er meg og jeg er deg. Liten og stor, vi er ett. Og likevel er du så uendelig mye mer. Gud Moder, Gud Fader, min skaper. Du er best, ingen protest.

HURRA, HURRA, HURRA for deg

Du er så god og snill mot meg

En læremester av de få

Snurrer fart på mine grå

Får kroppen til å sitre

Og sjelen til å glitre

For en lykke å kjenne deg

Takk for at du elsker meg

En dag vil du ta meg i din favn

Slukke sorg og alle savn

Amen

Takk min venn, skaper, elsker og død. Du er gjenskapelsens mysterium.

 

Hevnen er søt

Å ta fra folk dagdrømmeriene er som å ta fra dem nytelse, særlig hvis dagdrømmen handler om hevn. Det har jeg førstehånds kunnskap om.

Hjemmesykepleien har fått nye biler, el-biler, uten kommunesymbolet på døra. Bilene er imidlertid like grå som de forrige. Det tok meg litt tid å skjønne at det var dem, men jeg burde ha skjønt det – for en av bilene sto foran garasjeporten min her en dag. Det er i all hovedsak hjemmesykepleien som parkerer der, med unntak av folk som faktisk skal til meg.

Hjemmesykepleien har tydeligvis blankofullmakt til å parkere foran folks garasjeporter, uavhengig av hvem som eier dem. Det irriterer meg overmåte. Minst én gang har jeg vært nødt til å leite dem opp for å komme ut av garasjen. Det er ikke noe jeg blir veldig happy over. Jeg har snakket med flere av damene, det er stort sett damer, og gitt beskjed om at det ikke er lov å parkere foran portene. De har gitt litt varierende respons.

Noen beklager umiddelbart, det gjør meg litt formildet og jeg gir bare en formaning om at det ikke må skje igjen. Så skjer det igjen, som det alltid gjør, før eller seinere. Hvorvidt det er de samme, eller nye – det vites ikke. Trolig nye … Det er ikke alltid min garasjeport som blir stengt, det er flere på rad, skjønt ingen av eierne på den raden har behov for hjemmesykepleie så vidt jeg veit. Jeg ergrer meg alltid når jeg ser bilene der, men forbeholder som oftest tilbakemeldingene mine for de som faktisk parkerer foran min.

Her en dag jeg skulle ut å gå tur sto det en grå el-bil der. Det var før jeg skjønte hvem som kjørte den. Jeg skulle gå tur og hadde en avtale. Kjente at jeg ble irritert, men hadde ikke tid til å finne ut hvem og hvor vedkommende var så jeg lot det gå. Jeg skulle jo tross alt ikke ut med bilen. Et par dager etter begynte jeg å forstå hvem det hadde vært, for bilene fortsatte å dukke opp, og parkeringene var akkurat like elendige som de pleier å være.

Nå trenger jeg ikke engang å se bilene før et gammelt scenario dukker opp i hodet mitt og jeg rundkoser meg med å se det for meg. Hvordan jeg kommer hjem etter jobb og finner hjemmesykepleien parkert foran garasjeporten min. At jeg parkerer tett inntil, bak bilen og går inn til meg selv. Ha ha ha …, det er altså så deilig! Da kommer de ingen vei, blir like stengt inne som jeg har blitt. Det er en fryd å tenke på. Andre ganger, før jeg leverte sommerdekkene til den gamle bilen min, fantaserte jeg om å legge alle fire dekkene bak hjemmesykepleiebilen hvis jeg oppdaget at den sto der, og jeg ikke skulle ut med min egen bil. Så skulle jeg bare gått min vei, gått på tur og latt dem drive på. Ah! Salige verden.

Når jeg ser for meg at jeg parkerer bilen tett inntil bak dem, så ser jeg også for meg at de må gå rundt til de ulike leilighetene og lure på hvem som eier bilen som står der. Akkurat sånn som jeg har vært nødt til. Jeg ser også for meg at de til slutt kommer til døra mi og lurer på om det er min bil. Og jeg bare … «ja – og det er også min garasje du har parkert foran». Hvorpå de mener at jeg må flytte bilen min, fordi de er på jobb og skal videre.

Ha ha ha, som om ikke det også har vært mitt problem når det har vært jeg som har vært parkert inne. Du kan tro hun får min medlidenhet – not! Hun kommer til å argumentere om at hun har en viktig jobb, at hun tross alt jobber med å hjelpe folk. Ja, og det er faktisk tilfellet for meg også. De jeg skal hjelpe får akkurat like lite hjelp når jeg er parkert inne.

Nei, jeg akter ikke å flytte bilen min. De har holdt på med denne feilparkeringen i årevis, og jeg er møkka lei – rett og slett. Det er en gedigen parkeringsplass ca. fem meter over på andre siden av veien – den er alltid ledig. Jeg har henvist mang en hjemmesykepleier dit, og noen bruker den. Inntil de finner det for godt å parkere foran portene igjen, eller på fortauet, eller foran søppelkontainerne. Alltid et sted de ikke er velkommen.

Skulle tro de forsto at det bor flere folk her enn de som trenger dem. Og ikke minst at de som trenger dem ofte bruker rullator og sliter med å komme rundt feilparkerte biler, men akk. Forståelsen er sørgelig begrenset. Jeg går utfra de opplever å ha så dårlig tid at fem meter ekstra er for drøyt. Jeg veit ikke.

For mitt indre øye ser jeg nå for meg at hjemmesykepleien truer med å tilkalle politiet hvis jeg ikke fjerner bilen min. Nå begynner nytelsen å innta helt astronomiske høyder. «Ja, gjør det du» sier jeg da. Og jeg kjenner det djevelske smilet spre seg fra øre til øre. Jeg gleder meg til politiet kommer, jeg skal trekke ut dette i det lengste. Det er det minste de fortjener. Hjemmesykepleien altså, ikke politiet.

Jeg håper politiet har forståelse for meg, skjønt hvem veit. Dette er et skikkelig noldus oppdrag å måtte ut på. Jeg tøyer ikke fantasien så mye lengre – dette gir glede nok i massevis. Kanskje kommer jeg til å gjennomføre det en dag også – om jeg skulle være så heldig å se en grå el-bil der når jeg kommer fra jobb.