Det var da
jeg banna, og slo håndflata i panna
At jeg skjønte hvor oppgitt jeg var, på en kollega jeg har
Hvordan kan det være mulig, er det i det hele tatt trulig?
Det spurte jeg meg om, og følelsen var vond.
For baki,
et sted, kjente jeg meg vred
Jeg vet når det kommer, for det skjer med dommer
En indre alarm ringer, og jeg vagger med en pekefinger
Da vet jeg med ett, dette blir ikke lett.
Selv om jeg
egentlig visste, hva som var det triste
Måtte jeg først få det ut i ord, alt det jeg gikk og svor
Huff a’ meg, den er kjei – jeg va’kke no’ grei
Nødvendig er det lell, og det krones med litt hell.
For når
ordene er satt, er følelsen en skatt
Den forteller mer enn ord, mye mer en du kanskje tror
Min kollega var et speil, på mine egne kjipe feil
For jeg gjør det samme, når stresset begynner å flamme.
Da blir jeg
ofte tafatt og matt, skjønner ikke det pjatt
Usikkerheten tar overhånd, og knyter meg med stålbånd
Jeg rømmer inn i meg selv, og blir situasjonens trell
Det er i grunn litt pinlig, selv om det også kan være rimelig.
For vi er
ikke skodd for alt vi har trodd
Hver erfaring gjør oss rikere, og i lengden også likere
Vi lærer mens vi lever, og sammen det oss vever
Kanskje blir det bra til slutt, når vi lærer jevnt og trutt.
