Kråkegildet

 

En annerledes skapelsesberetning

Det skjedde, det skal skje – og det skjer. For livet er ingen linje, det er en prosess. En skapelsesprosess. Den kan liknes med en spiral. I begynnelsen var, er og blir Ingen-ting. Ingen-ting er Tomhet, og Tomhet er fylt av Potensial. Et uendelig og dynamisk Potensial som ønsker å bli virkeliggjort. Tomhet og Potensial er én og samme, tilsynelatende paradoksalt. Sammen skaper Tomhet og Potensial Aktualitet.

Aktualitet er således manifestasjonen av Tomhet og Potensial. Sånn sett er Aktualitet i seg selv paradoksal, og egentlig Ingen-ting.

Likevel er Aktualitet noe.

Ettersom Aktualitet bærer i seg Tomhet og Potensial, videreføres prosessen. Aktualitet skaper ny Aktualitet. Noen ganger likner Aktualitet på Aktualitet. Det skjer imidlertid både subtile og radikale endringer i Aktualitet. Det er slik Potensial kommer til uttrykk.

På en tid – for lenge siden, nå, og i fremtiden – hendte det at et menneske som vi kaller Kråka ble født. Kråka var Aktualisert Tomhet og Potensial. Akkurat som sin mor og far. Faktisk akkurat som alt annet også: Jord, gress, trær, blomster, steiner, insekter, fisker, fugler, dyr, luft, ild og vann. Ja, planeter og stjerner og selve Universet.

Kråka vokste opp, uten å kjenne til at hen var Aktualisert Tomhet og Potensial. Hen vokste imidlertid opp med ideen om at verden var delt inn i Ting og Ikke-Ting. Og at noen Ting var mer verdt enn andre. Dessuten at noen Ikke-Ting var enda mer verdt enn Ting.

Ettersom Kråka egentlig var Ingen-Ting, og likevel noe i kraft av å være Aktualisert Tomhet og Potensial, følte Kråka seg usikker i møte med det hen lærte. Det var liksom alltid noe som skurra.

Faren til Kråka la alltid vekt på at Kråka måtte være fornuftig. Han irettesatte og kritiserte hvis Kråka ikke fulgte fornuftsboka. Mora til Kråka hjalp hen til å nyansere og reflektere, og ba hen om å følge magefølelsen hvis intet anna nytta. Faren fikk alltid skryt i nabolaget. Mora ble uglesett, eller ignorert. Hva var egentlig riktig, det lurte Kråka på.

Etter hvert som Kråka vokste opp, ble det å leve stadig mer komplisert. I motsetning til sin maskuline far, var Kråka ganske feminin. I motsetning til sin feminine mor, var Kråka ganske maskulin. Faren forventet at Kråka skulle manne seg opp. Mora ga uttrykk for at Kråka var bra nok som hen var.

Kråka ønsket desperat at hen virkelig var bra nok som hen var. Selv om mora sa det var sånn, var det ingen andre som gjorde det. Snarere tvert imot. De andre støttet faren, og mente Kråka måtte manne seg opp. Kråka skjønte at det å være Mann, utvilsom var best ansett i den verden hen levde. Selv om moras filosofi utvilsomt føltes best.

For ikke å bli utstøtt av det gode samfunn, forsøkte Kråka å tilpasse seg så godt hen kunne. Hen skapte seg roller, som hen spilte etter beste evne. Hen latet som hen var mer maskulin enn hen var. Det var et utfordrende rollespill, og for å klare det måtte Kråka gjemme vekk en del av seg selv. En fundamental del av seg selv, i realitet en bit av sin egen sjel.

For Kråka måtte legge vekk en del av sitt Potensial. Noe som i Kråka var blitt Aktualisert, men som ikke fikk komme til uttrykk. Dette noe var Ingen-ting, men likevel «noe». Det eksisterte, selv om Kråka ikke ga det uttrykk, og gjemte det vekk.

Kråka levde livet sitt, så godt hen kunne ut fra de forutsetninger hen hadde. Da Kråka døde, lå den lille biten av sjelen igjen der Kråka hadde gjemt den. Kråka selv ble igjen Tomhet og Potensial, akkurat hva hen egentlig var – nemlig Ingen-ting. Ingen-ting, med et ønske om å virkeliggjøre Potensial.

Så på en tid, for lenge siden, nå, og i fremtiden – hendte det at et menneske som vi kaller Kråka ble født. Kråka var Aktualisert Tomhet og Potensial. Akkurat som sin mor og far. Faktisk akkurat som alt annet også: Jord, gress, trær, blomster, steiner, insekter, fisker, fugler, dyr, luft, ild og vann. Ja, planeter og stjerner og selve Universet.

Kråka vokste opp, uten å kjenne til at hen var Aktualisert Tomhet og Potensial. Hen vokste imidlertid opp med ideen om at verden var delt inn i Ting og Ikke-Ting. Og at noen Ting var mer verdt enn andre. Dessuten at noen Ikke-Ting var enda mer verdt enn Ting.

Ettersom Kråka egentlig var Ingen-Ting, og likevel noe i kraft av å være Aktualisert Tomhet og Potensial, følte Kråka seg usikker i møte med det hen lærte. Det var liksom alltid noe som skurra.

Igjen, og igjen lever Kråka. Igjen, og igjen ligger en bit av sjelen gjemt – og glemt. Aktualisert, men likevel ikke levd.

Ikke før Kråka våkner, og begynner sitt Kråkegilde.

Det skjer når Kråka får nok. Det skjer når Kråka setter grenser. Det skjer når Kråka tar seg selv på alvor. Det skjer når Kråka begynner å forstå hvem Kråka faktisk er. Da samler Kråka sammen alle gjemte, og glemte, biter av sin sjel. Og på ny blir Kråka Ingen-ting, og likevel Alt. Tomhet og Potensial. Det Kråka har vært hele tiden, men nå er det virkeliggjort. Manifestert. Aktualisert. Og Universet gleder seg.

Men før Kråka våkner, møter Kråka seg selv. Igjen og igjen. Hen møter seg i det hen har gjemt bort. I det hen ikke anerkjenner i seg selv. Det gjør ofte vondt for Kråka, å møte dette. Selv om det noen ganger kjennes som å komme hjem. Men før Kråka våkner, er det alltid som om det er andre, ikke Kråka, som virkeliggjør det Kråka har gjemt. Da strever Kråka med livet.

Men uansett hvor mye Kråka strever, er hen alltid Universets glede. For Kråka er Aktualisert Tomhet og Potensial. Et unikt uttrykk for Universets skapende energi.