onsdag 29. november 2017

Takknemlighetens magi



Takknemlighet er den store brobyggeren, den som fører oss fra frykt til glede – fra bekymring til det å leve i nuet. Fra å ta ting, til og med selve livet, for gitt til å kjenne ny mening i tilværelsen.

Det er ikke for ingenting at takknemlighet blir kalt for Magien, uansett hva vi ellers måtte mene om The Secret serien til Rhonda Byrne.

Ei heller at Brené Brown viser til takknemlighet som antidotet mot skjoldet hun kaller «frykten for glede». Det skjoldet du bruker for å beskytte deg mot ulykke; det som gjør at du egentlig ikke helt klarer å glede deg over det som er godt akkurat nå, for noe fælt kan jo komme til å skje…

Men hva er egentlig takknemlighet – er det en følelse, et valg eller en vane av tillært, kanskje tom, høflighet?

Kanskje er det litt av alt, og kanskje er svaret avhengig av hvem vi spør og hva de praktiserer.

Personlig tror jeg at det å si takk ble prentet inn i meg gjennom oppdragelsen jeg fikk hjemme. Takknemlighet ble således en vane, men aldri en tom høflighetsfrase – jeg har følt det også, og valgt å videreføre det jeg lærte da jeg var yngre.

Det å si takk når noen gjør seg umake for min skyld, det gir liksom mening.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg oppdaget en ny dimensjon ved takknemlighet: At det ikke bare gjelder ovenfor personer som direkte gjør seg umake for min skyld. Takknemlighet er noe jeg kan velge å uttrykke og dermed føle ovenfor helt ukjente personer og systemer utenfor tid og rom.

For eksempel kan jeg være takknemlig ovenfor alle dem som har gjort det mulig for meg å ferdes fra A til B, hva enten det er en opptråkket sti, en motorvei, jernbane, havn eller flyplass. Eller ovenfor dem som har sørget for at jeg har et fremkomstmiddel å benytte på min ferd, hva enten det er sko, sykkel, spark, bil, båt, tog eller fly…

En ting er helt sikkert: Jeg hadde ikke fikset noe av dette alene. Vel kanskje jeg kunne klart å lage en sti, men neppe uten redskap til å rydde den.

Det er også fullt mulig å velge å være takknemlig ovenfor alle de kvinner (og menn) som gjennom historien har ryddet veien og stått på barrikadene for at jeg i dag skal kunne stemme ved valg, ta en utdannelse (eller flere), jobbe under anstendige vilkår osv.

Takknemlighet kjenner egentlig ingen grenser. Hvilket betyr at takknemlighet også kan rettes mot meg selv; min kropp, mitt sinn, min sjel – i den grad alt dette ikke er ett og samme.

Hadde det ikke vært for kroppen min og dens funksjoner så hadde jeg ikke eksistert slik jeg gjør i dag. Verdien av dette ser vi ofte først når funksjoner reduseres eller forsvinner, men i stedet for å være takknemlig for det vi har intakt forbanner vi våre lemmer og organer når de svikter… Ikke akkurat grobunn for positiv utvikling det, skjønt det er aldri for seint å snu.

Jeg har mye å takke takknemlighet for, særlig med tanke på mitt psykiske velvære. Takknemligheten gjør for eksempel at jeg kommer meg opp om morgenen når det ellers er litt tungt. Den bidrar til at jeg sovner med et smil om munnen, og den fungerer som en negativitetsavleder når tunge tanker kommer innover meg.

At takknemlighet ikke kjenner noen grenser betyr også at det går an å være takknemlig for det som kan skje i fremtiden. Mange med meg kjenner sikkert til bekymringer. Vi er ofte flinke til å se for oss alt det fæle som kan skje – og vi gjør det nesten uten å blunke, bortsett fra at vi kan bli fulle av angst hvis vi ikke besinner oss.

Å snu denne tankegangen, fra bekymring over fremtiden til takknemlighet over alt det gode som kan skje – det virker for mange helt utenkelig. Ja, kanskje til og med litt latterlig – for hva er det å være takknemlig for når det ikke har skjedd enda? Spørsmålet er vel om ikke det samme kan sies om bekymringer?

Det spiller egentlig ingen rolle om de gode fremtidige hendelsene vi er takknemlig for inntreffer eller ei, bare ved å være takknemlig for muligheten av at de inntreffer skaper vi en god følelse her og nå. På samme måte som våre bekymringer om fremtiden skaper en vond følelse her og nå.

I bunn og grunn handler det om valg av innstilling til livet. Takknemlighet er et redskap vi kan benytte i dette øyemed. Om vi ikke umiddelbart føler takknemlighet, så kan vi allikevel velge det som en holdning. Før eller seinere vil det gjøre noe med oss, og trolig vil det være en god ting. Det er takknemlighetens magi.

fredag 20. oktober 2017

# Me too



Jeg kjente plutselig at han tok seg inn i meg, så jeg begynte å kjempe... Jeg kjempet meg ut av søvnen.

Det fremsto nemlig som kos. Han var kjæresten min. Saken var bare den at jeg ikke en gang hadde rukket å tenke «mmm, la oss ha sex». Og det er i grunn et ganske stort problem.

For min del gikk det noen år med «business as usual», før forholdet tok slutt – det var egentlig bare et spørsmål om tid, sett i ettertid. Jeg visste ikke det da.

Så begynte drømmen.

Gang på gang drømte jeg at jeg plutselig befant meg sammen med ham igjen, og jeg var så sint at jeg ikke visste min arme råd.

Etter noen år med denne drømmen som følgesuvenn våknet jeg en morgen og tok den på alvor. Da dukket det gamle minnet opp, og jeg forsto det jeg hittil ikke hadde forstått. At jeg hadde vært utsatt for en krenkelse den gangen, og at jeg var fly forbanna!

Hvordan våget han å ta seg til rette på den måten? Innså han ikke at jeg er et menneske, ikke et sexleketøy… Så kom den litt triste erkjennelsen av at, «nei – trolig ikke». Hvilket i grunn også er et ganske stort problem.

Vi trenger nemlig ikke lete lenge for å se de uheldige konsekvensene av at mennesker behandles som gjenstander.

Imidlertid tilkom den kompliserende vissheten om at han heller ikke bare så på meg som et leketøy, men også som et menneske.

Så hva er da sant om ham – er han god eller dårlig?

Saken er at det er et spørsmål med helt feil premisser. Det forutsetter at han må være enten eller, noe som sjelden er tilfelle. Greie folk kan gjøre feil, drite seg ut og krenke andre. At de stort sett er allrighte folk unnskylder imidlertid ikke handlingene deres.

At de ikke forstår, eller velger ikke å forstå, at det de gjør er krenkende er heller ingen unnskyldning. Snarere er det en mye brukt strategi for å slippe unna ansvar. I beste fall er det å anse som privilegert uvitenhet – det er ikke greit.

Jeg finner ingen grunn til å frikjenne en som krenker andre fra ansvaret for handlingen sin.

Skjønt saken stopper ikke her.

Problemet med krenkelser er at de avler flere krenkelser. Vi vet nå at sannsynligheten for å bli utsatt for krenkelser øker dersom du allerede har vært utsatt for krenkelser. Det er heller ikke noe ukjent fenomen at en person som har blitt krenket selv kan bli en krenker.

Jeg har selv stiftet bekjentskap med begge sider av dette, og således også kjent den vedvarende dårlige smaken av å ha utnyttet situasjonen da en fyr jeg var forelsket i var overstadig full. Kanskje unødig å si, men det ble aldri noe mer – annet enn en svært forsinket unnskyldning fra min side.

De fleste som har opplevd krenkelser av ulike slag, og kanskje spesielt seksuelle krenkelser, har stiftet nær bekjentskap med følelsene skam og skyld. Jeg har ofte undret meg over hva skyld har med saken å gjøre når man har blitt utsatt for en krenkelse, men følelsen er der – så noe må det være, tenker jeg.

Dette noe tror jeg handler om ansvar, og spørsmålet koker ned til hvem og hva vi kan ha ansvar for.

Utfordringen i dette, sånn som jeg ser det, er å skille ut det som gir mening fra det som ikke gir mening. Det er lettere sagt enn gjort, særlig når følelsene er som i hjelkokt lapskaus – da er det ikke så lett å finne ut hva som er hva.

Når skyldfølelsen kommer etter en krenkelse er det lett å begynne analysen av hva man har gjort galt, eller hva man kunne gjort annerledes.

Som om det var min skyld at han forgrep seg på meg.

La meg gjøre det helt klart med én gang: Den konklusjonen gir ikke mening! Det er hans handling – hans ansvar.

I starten er det vanskelig å akseptere dette, for det virker sant at jeg kunne handlet annerledes. Skjønt da er alternativet at jeg ikke kunne sovet sammen med kjæresten min, og det fremstår som et veldig merkelig alternativ.

Kanskje kunne jeg handlet annerledes da jeg våknet opp, men da var jo skaden allerede skjedd. Dessuten skygger en slik tanke for at det er en subtil, men likevel himmelvid, forskjell på å være den som setter en handling i sving og det å være den som en handling settes i gang ovenfor. Sistnevnte blir – i mitt tilfelle bokstavelig talt – tatt på sengen.

Videre er det vanskelig å akseptere ideen om at jeg ikke har gjort noe galt, for hver celle i kroppen vet at det jeg har vært med på er helt feil. Kroppen er 100 % klar på dette, selv om jeg i mine tanker ikke har skjønt et fnugg.

Dette er én av årsakene til at det kan ta år fra en krenkelse har funnet sted til den krenkede er i stand til å forstå at det har skjedd. Og i mellomtiden har kroppens viten bidratt til å påvirke tanker, følelser og handlinger – uten at vi er med og styrer.

Nå nærmer jeg meg sakens kjerne – det området hvor jeg tror en skyldfølelse kanskje kan gi mening. Det vil si der jeg faktisk kan stilles til ansvar.

Jeg kjenner nemlig, for min egen del, at jeg aldri ville latt meg krenke hvis jeg hadde vært trygg på min egen verdi. Det har imidlertid vært min akilleshæl fra jeg var lita jente; jeg har følt meg uverdig og mindreverdig. Jeg har gått på bekostning av meg selv, og det har ført meg inn i flere situasjoner hvor jeg har tillatt krenkelser.

Jeg har innsett at skyldfølelsen min ikke har noen ting med hans handlinger å gjøre. Den har snarere alt å gjøre med min relasjon til meg selv: At jeg ikke har verdsatt meg selv som likeverdig med andre.

Det gir mening for meg. Erkjennelsen har bidratt til at jeg faktisk har blitt glad i meg selv.

Jeg kjenner at nyanseringen rundt skyldspørsmålet har gjort at jeg kan vokse på det som har skjedd meg, i motsetning til tidligere hvor jeg bare følte meg mindre og mindre for hver krenkelse – og således tillot dem å skje. De bekreftet så å si min sannhet om meg.

Er veksten takket være krenkelsene og de som har krenket meg?

Nei. De kunne like gjerne ha felt meg. Veksten er takket være meg, med god hjelp fra flere alternative behandlere. Det er imidlertid jeg som faktisk har gjort jobben, og den er betydelig.

Skyldfølelsen er vond, men når den tas på alvor kan den brukes som et springbrett for endring, sånn som jeg ser det.

Det er imidlertid en gedigen ansvarsfraskrivelse fra et samfunn dersom krenkede må kjempe denne kampen alene – det være seg menn eller kvinner.

At objektivering (til og med demonisering) får rotfeste er et felles anliggende og et felles ansvar for oss å gjøre noe med.

Vi har også stadig større kunnskap om hvordan krenkelser avler krenkelser – også fra de som er satt til å hjelpe og beskytte. Den enkelte står ofte helt maktesløs i slike situasjoner, så det er maktpåliggende at fellesskapet agerer.

Ikke minst er det et felles anliggende å sørge for at vi evner å kommunisere godt, både med oss selv og med hverandre. Det vil ikke bare gagne den enkelte, men hele fellesskapet vårt.

La det skje.

torsdag 6. juli 2017

Femstjerners øyeblikk

For noen uker siden slo det meg at jeg har noen femstjerners øyeblikk i livet.

Jeg var ute og gikk da tankene vandret tilbake i tid. Til en kveldsstund jeg tilbrakte på takterrassen på et hotell i Sousse sammen med ei venninne. Lufta var heit, knapt nok et vindpust, og lydene fra byen under oss var en blanding av kjent og eksotisk. Vi hadde tatt med oss ei flaske lokalhandlet rødvin som vi delte der vi satt i fluktstoler og betraktet himmelen over oss. Den var klar og fylt av ukjente stjernebilder.

Minnet og følelsen sitter fortsatt i – et femstjerners øyeblikk i livet, tenkte jeg.

Da tanken var tenkt dukket flere minner om femstjerners øyeblikk opp:

Rett-i-koppen tomatsuppe som jeg fikk servert på Ullevål sykehus da jeg hadde våknet etter at de hadde snittet opp hele buken min. Aldri har den suppa smakt så godt! Et femstjerners øyeblikk.

På tur ned fra Trolltunga, nakenbading i fossefallet på de varme svabergene der. Og da vi kom ned i Odda – kald blå Farris. To femstjerners øyeblikk på en og samme dag.

«Da jeg var student gikk debatten om vi trenger flere filosofer», sa han. «Jeg tror at du i dag har besvart dette spørsmålet. Takk!» Et femstjerners øyeblikk for en praktiserende filosof som kunne se begeistringen hos denne businessmannen.

En annen takterrasse, i hjemlandet. Ikke sommer, men vinter. Himmelen klar, stjernebildene kjente. Han som pekte på den store karlsvogna…, og som for første gang fikk meg til å se at selv Universet undrer seg – ved å plassere et digert spørsmålstegn synlig på nattehimmelen. Et femstjerners øyeblikk.

Artikkelen i Aftenposten som trigget meg til å gjøre den hittil største og viktigste – for ikke å si riktigste – avgjørelse i livet mitt: Studere filosofi og bruke det i praksis ved hjelp av etisk og eksistensiell dialog. Et sjelsettende femstjerners øyeblikk.

Duften av solvarm hud. Lukta og følelsen av glatt fersk svette etter en løpetur. Opplevelsen av å kunne trekke pusten helt ned i underlivet. Å vinne 1000 kroner akkurat når det trengs som mest. En skjelvende mann, tett inntil kroppen... Femstjerners øyeblikk alle sammen, og jeg har mange, mange fler.

Jeg elsker mine femstjerners øyeblikk, øyeblikk som kun livet gjør mulig. Så nå har jeg begynt å samle på dem, jeg vil nemlig ha så mange som mulig.

onsdag 22. februar 2017

Å elske seg selv er en jobb som er verd å gjøre

«Har noen oppskriften på hvordan man elsker seg selv?» spør jente 19 i Aftenposten 26.01.17. Jeg har ingen oppskrift, men jeg har lyst til å si noe om dette temaet likevel.


Jeg har lyst til å si: Å elske seg selv er en jobb. Det er noe du må gjøre, igjen og igjen – hele livet, det kommer ikke av seg selv. Det begynner først å skje når du behandler deg selv slik du vil behandle en god venn.

Den indre dialogen
Livet er ofte ubehagelig, men noe av det mest ubehagelige mange av oss står ovenfor er vår egen relasjon til oss selv. Den relasjonen som gjenspeiler seg i vår indre dialog.

Det finnes nemlig en indre dialog i oss mennesker – skjønt noen ganger er det mer som en monolog enn som en dialog, og den er sjelden trivelig. Du kan være sikker på at den stemmen som snakker høyest, er vulgær eller krever taletid, det er den stemmen som er mest kritisk til alt du foretar deg og som krever perfeksjon.

Spørsmålet er om du vil lytte til den, eventuelt hvor mye.

Perfekte venner
Du kan for eksempel begynne med å spørre deg selv: Hvilke krav setter jeg til mine beste venner – må de være perfekte for at jeg skal elske dem? Hvis svaret er nei, noe det som oftest er, så kan du jo undre deg over hva som gjør at du må være perfekt.

Hva sier svaret om ditt syn på deg selv – hvem er du sammenlignet med vennene dine? Har du større forutsetninger enn dem for å klare perfeksjon (hva enn det måtte innebære)?

Eller forholder det seg sånn at vennene dine faktisk er perfekte, og du sliter med å leve opp til deres standard?

Hvis du er så heldig å ha perfekte venner, så må vel det bety at de godtar deg akkurat sånn som du er – for det er vel det som er en perfekt venn – eller? I så fall må det være uproblematisk å snakke med dem om det som plager deg, og da vil du trolig oppdage at de sliter med mye av det samme som deg.

Hvis du i prosessen oppdager at vennene dine likevel ikke godtar deg som du er, så er det kanskje et hint om at du ikke har så gode (perfekte) venner, når alt kommer til alt. Så da er spørsmålet om du skal vurdere å bytte dem ut.

Selv om livet forhåpentligvis er langt, så er det for kort til å omgi seg med mennesker som ikke støtter deg og vil deg vel – det tenker i alle fall jeg.

Du kommer aldri unna deg
Det er imidlertid én person du aldri kommer unna – og det er deg selv. Noe som gjør det helt prekært å være venn med seg selv, en god venn. En venn som aksepterer hele deg, alle aspekter på godt og vondt, akkurat sånn som du til en hver tid er.

Å akseptere seg selv på denne måten betyr ikke at du alltid vil gå gjennom livet uten følelser som anger, skyld og dårlig samvittighet for ting. Å akseptere seg selv innebærer nettopp at du evner å ta følelser og ubehag til etterretning og gjøre det som er nødvendig for igjen å finne glede og nye perspektiv.

Nyanser og perspektiv
Å snakke med andre for å finne perspektiv er ofte det beste når noe er veldig vanskelig. Egentlig handler det om å nyansere – noe den indre dialogen sikkert mener å hjelpe til med. Den har bare en tendens til å kjøre seg fast i et spor som det er vanskelig å komme ut av.

At noe er vanskelig er imidlertid noe helt annet enn at det er umulig. Vanskelig er egentlig bare en utfordring.

Late hjerner og Border collier
Noen sier at hjernen vår er lat, at den velger minste motstands vei – det vil egentlig si at den tenker de samme tankene om og om igjen, for det går så veldig fort. Da trenger den ikke å finne på noe nytt. Det er mye sant i det, og det likner unektelig på den høyrøstede monologen som foregår der inne.

Men hjernen fungerer egentlig mer som en Border collie: Hvis den ikke får tilstrekkelig stimuli så blir den ganske umulig å ha med og gjøre. Det er ikke det samme gamle som gir hjernen nødvendig stimuli, det er nye utfordringer – nye tanker; nye perspektiv!

En jobb som er verd å gjøre
Ikke noe av dette kommer av seg selv. Det fordrer noe av oss. Å leve er en jobb, men det er en jobb som er verd å gjøre. Og til mer vi gjør det, til mer naturlig faller det seg. Akkurat som å elske seg selv, som en god venn.

torsdag 2. februar 2017

En del ting gir ikke mening i det hele tatt – for andre enn dem som gir det mening


Verden ser ut til å gå helt av hengslene og jeg lurer tidvis på om jeg skal le, grine eller kjempe... Ingen av delene frister meg, egentlig. Jeg har lyst til å ty til noe annet, noe som passer for meg. Noe fredeligere og likevel kraftfullt, håper jeg: Meg selv, i tillit og kjærlighet.

Uff, da. Falt du helt av nå - eller?

Det er ikke alt som gir mening hvis vi utelukkende søker kunnskap som kan dokumenteres. Livet selv lar seg ikke fange i dokumenter, for livet er ikke så mye kunnskap, som det er kjennskap. Kunnskap forutsetter faktisk kjennskap, det ligger i sakens natur – vi kaller det erkjennelse når noe synker inn.

Det ironiske er…
Egentlig er dette med tillit og kjærlighet litt ironisk – vi fascineres av barns tillit, men hos voksne møtes det med forakt… Og tilsvarende ironisk: Vi forteller våre barn at de er elskbare, men om de elsker seg selv er de egoister.

Ja, verden går virkelig av hengslene, men ikke på grunn av Trump eller andre som ham. De er uansett bare et symptom. Verden går av hengslene fordi det vi driver med faktisk ikke henger på greip.

Tillit forutsetter en viss usikkerhet
Jeg vet ikke helt hva tillit er, men for en tid tilbake slo det meg at tillit i sitt fundament forutsetter usikkerhet. Hvis det ikke er en usikkerhet i bunn, så er det sikker viten – og tillit er således helt unødvendig.

Livet byr på en uendelighet av usikkerhet, vi trenger som regel ikke å leite lenge før vi finner den. Det meste i livet (for ikke å si alt) fordrer en viss grad av tillit. Hvor godt vi har det i livet avhenger faktisk i stor grad av at vi klarer å ha tillit, det vil egentlig si hvor godt vi takler usikkerhet.

Noen elsker usikkerheten, den pirrer dem og de jakter på den. Andre benekter den så godt de kan og tyr til det de kaller harde fakta. De fleste av oss lever trolig på ulike steder i mellom disse ytterpunktene, alt etter hva det dreier seg om.

Uperfekt rollemodell
Selv pendler jeg i mellom. Noen usikkerheter tenner meg på godt og vondt, andre gjør meg spak – eller setter meg ut av spill – trolig alt avhengig av hvor langt ut av komfortsona mi jeg er.

Det handler om erfaringer jeg har gjort meg, og det handler om synet jeg har på hvem jeg er.

Jeg har lyst til å le, jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å kjempe, men mest av alt har jeg lyst til å være meg – og la det skinne som et eksempel til etterfølgelse. Ikke fordi jeg er perfekt på noe vis, men kanskje nettopp fordi jeg ikke er det – og likevel elsker livet.

Grunnleggende tro på mennesket
Jeg har en grunnleggende tro på noe godt i mennesket. I alle mennesker – og alt liv; om ikke annet så i en kjærlighet til livet. Selv mennesker som avbryter sitt eget liv med en tanke om at livet vil være bedre uten dem, viser en form for kjærlighet til livet – om enn misforstått.

Det samme kan sies om dem som søker «renhet», i rase eller hva det måtte være, og som forvolder allslags krenkelser og ondskap. Det er sørgelig misforstått, sånn som jeg ser det – dog likevel en bisarr form for kjærlighet til livet.

Selv det livet som ikke føler noe har en trang til liv, ser det ut til. Og mennesker med skadet eller ikke-eksisterende følelsesliv, vil trolig kjenne på mangelen og bære preg av det selv om de ikke evner å bry seg.

Om ikke annet så viser disse menneskene oss, gjennom sin manglende evne – med all mulig tydelighet, hvor vesentlig kjærlighet til livet er. I så måte kan en slik skjebne i seg selv sees på som en offergave til vår felles forståelse av livet – for de av oss som måtte tro på et sånt perspektiv.

Med noen unntak, som egentlig bare bekrefter regelen, tror jeg altså at mennesket har en usvikelig kjærlighet til livet.

Kjærlighetens mange ansikter
At kjærligheten ofte er misforstått, eller rettere sagt; at vi ofte går glipp av flere aspekter ved den, er en annen side av saken. Det handler om perspektiv, sånn som jeg ser det – og perspektiv kan være så mangt: For mange år siden ble jeg forlatt av en mann jeg hadde bestemt meg for måtte være mannen i mitt liv…

"Jeg lå og var fortvilet, forbannet verden og ble trassig: «Hvis ikke dette er kjærlighet da kan det være. Kjærlighet må være det viktigste, ellers er det ingen mening.» Hvis jeg var der i dag ville jeg tatt meg selv i armene og sagt:

«Dette er kjærlighet, og kjærligheten er det viktigste, men hvis kjærligheten var et bilde, så ligger du nå og nistirrer på et lite punkt langt nede til venstre. Ta et skritt tilbake og løft blikket, så ser du bildet hvelve seg over deg i alle retninger – lik himmelen. Du kan ikke se i alle retninger samtidig, så hvis du skal bli kjent med hva kjærlighet er så må du se på hver enkelt detalj i nærhet. Du velger selv hva du vil se på, og hvor lenge du vil oppholde deg der. Bare vit at det alltid er større enn hva du ser.»"

Det du ser trenger ikke nødvendigvis å være vakkert, men det kan fortsatt være kjærlighet. Allerede for 2500 år siden ble dette påpekt, av ingen ringere enn Sokrates.

Verken god eller skjønn
I Platons dialog Symposium gjør Sokrates det klart at kjærligheten verken er god eller skjønn, uten at det gjør den ond eller heslig. På beste sokratiske vis argumenterer han for at kjærligheten ønsker seg noe den ikke har – det er med andre ord en opplevelse av mangel som trigger behovet for kjærlighet i oss.

Det paradoksale er at kjærligheten (til livet) allerede ligger i oss, så alt vi egentlig trenger å gjøre er å leve.

Om å fylle mangelen
Skjønt det å leve er vanskelig nok, særlig når vi hele tiden kjenner på en mangel – noe selv den rikeste kan føle på jevnt og trutt. Vi mennesker prøver å fylle denne mangelen, enten med penger, ting, opplevelser, partnere, barn, selvhevdelse, selvfornektelse…, men ingenting av dette virker i lengden.

Vår kjærlighet til livet er en søken, et behov for noe (vi tror) vi ikke har. Denne søken er trolig helt essensiell, dog egentlig helt unødvendig – for det vi søker har vi allerede. Men som Sokrates sier i Symposium; det er som en frisk mann sier han ønsker seg god helse, mens det egentlig er fortsatt god helse han ønsker seg.

Det vi har i oss
Vi har kjærligheten til livet i oss, ikke bare kjærligheten til vårt eget liv – en kjærlighet mange dessverre ikke ser eller anerkjenner i seg selv, men også kjærligheten til alt liv – dessverre også en kjærlighet mange ikke ser eller anerkjenner.

Den er der likevel.

Selvoppholdelsesdriften er rimelig udiskutabel. Den er en del av kjernen i kjærligheten, tror jeg, selv om noen av en eller annen grunn betrakter den som egoisme og således som noe som bør bekjempes.

At det eksisterer en kjærlighet til alt liv er nok mer kontroversielt. Erkjennelsen kan sikkert gi seg til kjenne på utallige måter, noe som gjør dokumentasjon vanskelig. – Og dokumentasjon har blitt viktig i vår tid – viktigere enn tro, viktigere enn tillit…

Verken kunnskap eller uvitenhet
At noe er udokumentert sier imidlertid ingenting om dets verdi. Eller som Sokrates gir uttrykk for i «Symposium»; det finnes noe som verken kan kalles kunnskap eller uvitenhet, men noe som ligger et sted i mellom disse og som kan kalles en kvalifisert vurdering.

Selv ble jeg var eksistensen av en kjærlighet til alt liv da jeg nok en gang ble forlatt av en partner, jeg husker jeg tenkte:

"Kjærlighet må være noe mer eller noen annet enn det jeg har lært og tror. Skjønt hva?

Prosessen fortsatte med en indre selvransakelse hvor jeg begynte å stille stadig flere spørsmål rundt hva jeg har lært og hva jeg tror. Fra å vende meg innover i noe som kan karakteriseres som en gedigen egotripp begynte plutselig verden rundt å få ny betydning og ny verdi. Hvordan andre mennesker rundt i verden har det, samt hvordan vi forvalter miljøet vårt antok nå nye dimensjoner og ble viktig for meg på måter jeg aldri hadde sett for meg tidligere. Det var som om rommet rundt meg åpnet seg for nye relasjoner og muligheter for å elske – hva enten det var personer, befolkning, natur, eller til og med kreativitet som jeg i denne perioden boblet over av.

Den viktigste innsikten jeg fikk i denne delen av min eksistensielle kriseprosess var det paradoksale i å finne verdien i verden utenfor ved å søke innover i meg selv. Det fikk meg til å reflektere over hvilke forbindelser som finnes mellom ego og alter i vid forstand, og om vår tilknytning går dypere enn vi tror. Det fremstår for meg som at i det øyeblikket vi forstår noe mer om hvem vi er og hvordan vi henger sammen så utvider vår forståelse av kjærligheten seg."

Kjærligheten fremstår som paradoksal – den kan bare erkjennes gjennom en mangel, likevel er den der som et fundament som binder oss alle sammen.

Om ego og alter
Hvis implikasjonen holder – om ikke som kunnskap, men som en kvalifisert vurdering – så vil det jeg gjør mot meg selv påvirke deg (og livet ellers), og det jeg gjør mot deg (og annet liv) vil påvirke meg. En slik erkjennelse gjør noe med min holdning – og min følelse av ansvar. Det gjør ikke livet enklere, men kanskje mer verdifullt?

I grunn er det mest dette jeg har å bidra med. Tanker, refleksjoner – og en usvikelig tillit til mennesket. Jeg er glad det er noen som kjemper.