«Har noen oppskriften på hvordan man elsker seg selv?» spør jente 19 i Aftenposten 26.01.17. Jeg har ingen oppskrift, men jeg har lyst til å si noe om dette temaet likevel.
Jeg har lyst til å si: Å elske seg selv er en jobb. Det er noe du må gjøre, igjen og igjen – hele livet, det kommer ikke av seg selv. Det begynner først å skje når du behandler deg selv slik du vil behandle en god venn.
Den indre dialogen
Livet er ofte ubehagelig, men noe av det mest ubehagelige mange av oss står ovenfor er vår egen relasjon til oss selv. Den relasjonen som gjenspeiler seg i vår indre dialog.
Det finnes nemlig en indre dialog i oss mennesker – skjønt noen ganger er det mer som en monolog enn som en dialog, og den er sjelden trivelig. Du kan være sikker på at den stemmen som snakker høyest, er vulgær eller krever taletid, det er den stemmen som er mest kritisk til alt du foretar deg og som krever perfeksjon.
Spørsmålet er om du vil lytte til den, eventuelt hvor mye.
Perfekte venner
Du kan for eksempel begynne med å spørre deg selv: Hvilke krav setter jeg til mine beste venner – må de være perfekte for at jeg skal elske dem? Hvis svaret er nei, noe det som oftest er, så kan du jo undre deg over hva som gjør at du må være perfekt.
Hva sier svaret om ditt syn på deg selv – hvem er du sammenlignet med vennene dine? Har du større forutsetninger enn dem for å klare perfeksjon (hva enn det måtte innebære)?
Eller forholder det seg sånn at vennene dine faktisk er perfekte, og du sliter med å leve opp til deres standard?
Hvis du er så heldig å ha perfekte venner, så må vel det bety at de godtar deg akkurat sånn som du er – for det er vel det som er en perfekt venn – eller? I så fall må det være uproblematisk å snakke med dem om det som plager deg, og da vil du trolig oppdage at de sliter med mye av det samme som deg.
Hvis du i prosessen oppdager at vennene dine likevel ikke godtar deg som du er, så er det kanskje et hint om at du ikke har så gode (perfekte) venner, når alt kommer til alt. Så da er spørsmålet om du skal vurdere å bytte dem ut.
Selv om livet forhåpentligvis er langt, så er det for kort til å omgi seg med mennesker som ikke støtter deg og vil deg vel – det tenker i alle fall jeg.
Du kommer aldri unna deg
Det er imidlertid én person du aldri kommer unna – og det er deg selv. Noe som gjør det helt prekært å være venn med seg selv, en god venn. En venn som aksepterer hele deg, alle aspekter på godt og vondt, akkurat sånn som du til en hver tid er.
Å akseptere seg selv på denne måten betyr ikke at du alltid vil gå gjennom livet uten følelser som anger, skyld og dårlig samvittighet for ting. Å akseptere seg selv innebærer nettopp at du evner å ta følelser og ubehag til etterretning og gjøre det som er nødvendig for igjen å finne glede og nye perspektiv.
Nyanser og perspektiv
Å snakke med andre for å finne perspektiv er ofte det beste når noe er veldig vanskelig. Egentlig handler det om å nyansere – noe den indre dialogen sikkert mener å hjelpe til med. Den har bare en tendens til å kjøre seg fast i et spor som det er vanskelig å komme ut av.
At noe er vanskelig er imidlertid noe helt annet enn at det er umulig. Vanskelig er egentlig bare en utfordring.
Late hjerner og Border collier
Noen sier at hjernen vår er lat, at den velger minste motstands vei – det vil egentlig si at den tenker de samme tankene om og om igjen, for det går så veldig fort. Da trenger den ikke å finne på noe nytt. Det er mye sant i det, og det likner unektelig på den høyrøstede monologen som foregår der inne.
Men hjernen fungerer egentlig mer som en Border collie: Hvis den ikke får tilstrekkelig stimuli så blir den ganske umulig å ha med og gjøre. Det er ikke det samme gamle som gir hjernen nødvendig stimuli, det er nye utfordringer – nye tanker; nye perspektiv!
En jobb som er verd å gjøre
Ikke noe av dette kommer av seg selv. Det fordrer noe av oss. Å leve er en jobb, men det er en jobb som er verd å gjøre. Og til mer vi gjør det, til mer naturlig faller det seg. Akkurat som å elske seg selv, som en god venn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar