Helsevesenet behandler oss som om vi består av gjensidig utelukkende deler. Som om den ene delen er fysisk og den andre mental, og at de to delene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det verste er at emosjonene våre ikke får plass i noen av kategoriene, så ingen snakker med oss om dem.
«Bruker du p-piller» spurte legen
«Nei» sa jeg, «de gjør meg koko i hue»
«Da har du ikke vondt!» sa hun
Tjuefem år seinere, to operasjoner og en eggstokk mindre, hater jeg henne fremdeles. Hun gjorde ingenting for å hjelpe meg, og bidro til min vedvarende forakt for legestanden.
Det tok tid å forstå at jeg hata henne. Jeg skjønte det først etter at jeg begynte å jobbe med gamle sår. Da gikk det opp for meg at jeg hadde et ønske om å flå henne, regelrett dra skinnfille for skinnfille av kroppen hennes. Jeg så det for meg, hvordan jeg snitta opp og dro til hun lå der som en rød hudløs fille. Så tok jeg en neve piller og kylte dem inn i kjeften hennes og sa «Hvis du ikke bruker p-piller, så har du ikke vondt!» Det føltes godt, det føltes mektig.
Etter operasjonene ble jeg fortalt at det eneste som ville hjelpe meg var å ta hormoner, bli gravid eller komme i overgangsalder. Jeg var 28 år og ingen av alternativene var aktuelle. Det viste seg etter hvert at det fantes et fjerde alternativ. Jeg kunne gjøre endringer i livet mitt og sørge for mindre emosjonelt stress.
Ingen lege fortalte meg om korrelasjonen mellom emosjonelt stress og betennelsestilstander i kroppen. Ingen lege spurte om jeg var blitt krenka tidligere. Ingen lege spurte hva slags livssituasjon jeg var i.
Jeg forakter legestanden, men det er ikke helt rimelig. De gjør trolig så godt de kan innafor de rammene de har. Det er rammene jeg vil livs. De er rein skjær galskap. Skjønt den som blir sett på som gal, det er den som reagerer på dem. For ikke alle lever ut hatet kun i en indre visjon.
Det nytter ikke å si om et betent sår at det er gammelt, at vi bør la det være. Alle veit at betente sår må adresseres, at de må anerkjennes og renses. Likevel skjer det, igjen og igjen: Vi skal ikke rippe opp i gamle sår.
Dette skjer fordi vi ikke anerkjenner at emosjonelle sår kan bli minst like betente som sår i huden. At de også kan være farlige og ha vidtrekkende konsekvenser. Vi anerkjenner ikke engang at emosjonelle sår kan bidra til betennelsestilstander i kroppen, som autoimmune sykdommer. Som endometriose.
