Det beste i verden

Kanskje finnes det noen som vet hva det beste i verden er, men den personen er ikke meg. Jeg vet om mye som er bra. Kvalifikasjonen best er imidlertid ukjent. Egentlig vet jeg ikke om det er noe poeng engang. Skjønt det virker som om det er viktig. Det virker som om det er viktig å være best, eller å ha det beste, eller å vite best. Jeg finner det veldig slitsomt.

Jeg tror at jeg aldri noensinne har vært best i noe som helst. Selv om jeg elsker å vite best, så finner jeg det også veldig slitsomt – og jeg tviler på om det noen gang har vært tilfellet. Det hele er fryktelig frustrerende. Noe burde være best, men hva det skulle være ser ut til å forandre seg hele tiden.

For et øyeblikk siden virket det best å gå hjem. Da jeg kom hjem virket det best om jeg kjøpte meg en kaffe. Nå som jeg drikker kaffen er det deilig, men tankene mine er på hva som er best utenom øyeblikket. Dessuten er kaffen snart tom, og det er best om jeg ikke drikker mer. Skjønt det er en annen best. Det er en fornuftig best, ikke en nytelse best. Så hva er best?

Når det kommer til hvilken best som er best; fornuft eller nytelse, så tror jeg begge deler er like flyktige. Det er best i en fornuftig forstand at jeg ikke drikker mer kaffe akkurat nå. Det er to grunner til det: Den ene at jeg får hjertebank og blir skjelven hvis jeg tar mer enn én. Den andre at jeg ikke får lønn før til fredag. Skjønt på fredag vil jo ikke noe av dette gjelde lenger. Da har jeg penger og da har jeg helt sikkert ikke allerede drukket en kaffe. Ergo vil det igjen kunne fortone seg som best om jeg kjøper en kaffe. Kanskje jeg til og med tar to? Jeg har fri den dagen og kan ta en om formiddagen og en om kvelden? Jeg kan liksom feire, og det kan absolutt være best.

Men vent litt. Hva er det som absolutt kan være best? Det er feiringen sier du, men hva feirer jeg? Er det feiringen i seg selv som er best? I så fall kan jeg likegodt feire nå, men det føles litt rart. Er det at jeg får drikke to kaffe, er det at jeg har fri, er det at kaffe i seg selv er en nytelse, er det at jeg får lønn? Det er en kombinasjon sier du? Hvilken kombinasjon er i så fall best? Er feiringen bare best hvis alle vilkårene er oppfylt, slik at feiringen ikke blir like bra hvis det er to uker senere og lønna ikke akkurat har kommet inn? I så fall virker det som om lønningsdag er det som gjør feiringen best? Jeg trodde det var kombinasjonen og blir nå veldig forvirret.

Men sett at du har rett. Feiringen to uker senere er ikke like bra som den jeg har på fredag. Hva er forskjellen egentlig? Objektivt sett er forskjellen at lønningsdag er nå til fredag og ikke om fjorten dager. Subjektivt sett er forskjellen, - ja, hva er forskjellen? Er jeg lykkeligere nå på fredag enn om fjorten dager? (Rent faktisk aner jeg jo ikke om jeg er lykkelig nå til fredag i det hele tatt, men la oss anta at det er slik). I hvilken forstand blir lykkefølelsen annerledes om fjorten dager enn den er nå til fredag? Jeg går nå ut i fra at jeg er lykkelig fredag om fjorten dager også, men den lykkefølelsen er ikke best, for den beste lykkefølelsen oppnår jeg nå til fredag. Jeg lurer virkelig på hva som skiller den beste lykkefølelsen fra den andre lykkefølelsen. Er den andre lykkefølelsen nest best mon tro? Hva er egentlig standarden for at noe er best?

Jeg lurer visst på en annen ting også: Er det som er best alltid knyttet til lykke?

Ta eksempelet med den fornuftige best som jeg nevner ovenfor. Det er best for meg om jeg ikke tar en kaffe til akkurat nå. Gjør det meg lykkelig? Det gjør meg ikke ulykkelig, men lykkelig er å ta litt hardt i synes jeg. Sett at jeg til tross for at jeg her vet best, nemlig at jeg ikke bør ta en kaffe til, likevel tar en kaffe til akkurat nå. Hvorfor? Fordi jeg synes kaffe er best akkurat nå, nytelsesmessig sett. Gjør det meg lykkelig? Vel, jeg kan ikke utelukke at situasjonen, hypotetisk sett, kan gjøre meg midlertidig lykkelig, men det forandrer ikke det faktum at jeg får hjertebank og blir skjelven. Det er såpass ubehagelig at jeg ikke vil gi følelsen karakteristikken lykke.

Stopp litt igjen. Er lykke alltid behagelig? Den må jeg tygge litt på. Jeg har opplevd å gråte av lykke. På mange måter er det mer pinefullt enn behagelig. Skjønt det er en slags god følelse tross alt. Kanskje har det vært mer lettelse enn lykke? Jeg kan ikke si det helt sikkert. Hva er egentlig lykke?

Se det gitt. Hva er egentlig lykke? Den som har svaret på det er svært heldig og svært privilegert. For ikke å si den viseste av dem alle? Eller kanskje ikke. Mange har forsøkt å besvare dette spørsmålet og mye bra har kommet ut av det. Jeg tviler på, i likhet med mange andre, at det finnes noe entydig og objektivt svar på dette spørsmålet. Betyr det at spørsmålet er uinteressant?

Hvis det er uinteressant, hva er da årsaken til at vi er så opptatt av lykken? Hvis det er uinteressant hva lykke er – hva søker vi da? Gud hjelpe meg. Hva er det vi vil?

Ja, ja, ja! Jeg vet at jeg antar at vi søker lykken. Det er klart jeg kan ta feil. Det er klart det kan finnes mennesker som ikke søker lykke. Kanskje går det noen rundt på jorda som aldri i hele sitt liv har søkt lykke, og som aldri i hele sitt liv vil komme til å søke lykke. Kanskje de ikke engang vet hva lykke er… Men du vet, gjør du ikke?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke engang hva som er best.

Det er grunn til å være redd – veldig redd – for de andre er som deg og meg, de eier ikke folkeskikk de heller

Vi liker å tro at vi er skikkelige mennesker; du og jeg (og det er vi også). Skjønt hvis det er problemer i verden så er det noen – ofte de andre – som har skylda. Det er lett å glemme at de andre, de ser på seg selv som skikkelige mennesker de også, akkurat som deg og meg.

Akkurat som deg og meg
Kan hende har de det vondt, … akkurat som deg og meg. Kan hende tenker de at de har ansvar for sitt liv, … akkurat som deg og meg. Kan hende vil de det de tror er best for seg, … akkurat som deg og meg. Kanskje vet de ikke alltid hva som er best, … akkurat som deg og meg. Kanskje er de av og til sinte, bitre, lei seg… – ja, akkurat som deg og meg!

Kanskje vet de at det de gjør ikke alltid er bra – akkurat som deg og meg. Kanskje tror de at slike handlinger blir værende der de ble utført, mellom de menneskene som var involvert akkurat da? – Ikke ulikt hva vi selv kan tro. Hvem tenker vel at egen smerte forplanter seg ut til andre, uten vår viten og vilje?

Smerten manifesterer seg
Hvem tenker vel over at smerten vi føler – over å bli avvist, oversett, neglisjert, ikke forstått eller misforstått – manifesterer seg i meninger, holdninger, verdier, og således i ord og handling?

Hvem tenker over at hverdagssituasjoner trigger smerten i oss – som når familien sitter rundt middagsbordet og det du skal si drukner i pratet til de andre. Når ingen lytter, ingen responderer. Kanskje er du vant med at det er sånn. Så snakker du bare enda høyere for å bli hørt, eller ender med å snakke til deg selv. Kanskje gir du opp?

Det føles kanskje ikke veldig smertefullt, lik et brukket bein, men det er en smerte likevel. Og jo oftere det skjer – dess mer smerte. Kanskje slutter du å kjenne etter, du blir nummen. Orker ikke ta tak i det. Det føles viktigere å bevare familiefreden.

Men inni deg skjer det noe; nå skapes meninger, holdninger og verdier – uten at du er med og styrer. Det hele skjer ubevisst, fordi du ikke anerkjenner smerten – at den trenger et utløp – at du trenger å bli hørt, anerkjent, forstått!

Du vet hva god folkeskikk er
Hvis du blir spurt så vet du at det er god folkeskikk å respektere andre mennesker – og at det blant annet innebærer å lytte til hva de har å si, og å la dem få prate ferdig. Du vet også at det er god folkeskikk å respondere på det de har sagt, og ikke på noe helt annet.

Men i praksis… - se det er noe annet. Å vise god folkeskikk når det kommer til kommunikasjon med andre, det er nesten litt for krevende i en hektisk hverdag. Vi orker ikke! Hvis vi skal komme til ordet må vi skynde oss, eller la være.

Vi kriger med ord
Den som skriker høyest blir hørt. Enten budskapet har verdi eller ei. Slik er det i kjernefamilien, slik er det i samfunnet rundt oss – og slik er det i verden for øvrig. Vi ser det daglig i media, og særlig når det er valgkamp. Vi har ikke lært noe annet. Snarere har vi blitt oppfordret til det – å krige med ord.

Det er lett å glemme at en krig med ord fort kan bli en krig i realitet. Men det skjer hele tiden; i kjernefamilien, i samfunnet rundt oss – og i verden for øvrig.

Med mindre vi klarer å bryte ut av den onde sirkelen vi har skapt, så skjer det igjen. – Det blir mer vondt, mer smerte, mer krig.

Vi kan ta ansvar
Men vi kan bryte ut av denne sirkelen: Vi kan begynne å lytte til hverandre og ta hverandre på alvor i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Det handler om å ta ansvar, og å innse at vi egentlig er ganske lik "de andre", du og jeg.

Vi elsker vår neste som oss selv, nemlig ikke i det hele tatt...

Det handler om skam, og du kan lese mer om det i kronikken min hos Aftenposten.

Følelser har en helt egen logikk

Vil du vite mer om følelser og deres logikk? Ta en titt på masterbloggen, der finner du den første kronikken jeg har skrevet basert på masteroppgaven min i filosofi. På samme sted finner du også linken til selve oppgaven. Vel lest!

Takk til alle ekte mennesker – dere som gir slipp på rustning, og på rus – dere gir meg håp om en bedre verden

De mest ekte menneskene jeg har møtt er de som gir rom for feilgrep og sårbarhet. Det er de som har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt (og i mange tilfeller også andres liv) for så å erkjenne hva de har gjort, og starte på nytt uten rustning, eller rus.

Jeg er spesielt glad i alkoholikerne jeg har blitt kjent med – de som står frem i all sin sårbarhet, og reiser seg igjen.

Vi er sårbare og dødelige, men liker ikke å innrømme det
Alle trår feil fra tid til annen, alle sliter med ett eller annet – men de fleste av oss vil ikke innrømme det; ikke for andre, ikke for oss selv. Bortsett fra noen som velger å le av det, men det er en hul latter – og de vet det selv, innerst inne, det er jeg sikker på.

Hvis du tror du aldri sliter så er det en illusjon, eller du er for ung til å ha erfart livet enda. Alle – ALLE – som lever har kjennskap til smerte, vi er sårbare og dødelige. Sånn er livet.

Ettersom vi ikke vil innrømme sårbarheten vår; det vi ser på som feil og mangler ved oss selv; gjør vi oss klar til krig. – Vi ruster oss, vi ruser oss, vi kjemper i mot oss selv og andre; og vi flykter. For ingen vinner over sin egen sårbarhet.

Kampen mot og flukten fra sårbarheten
Det som er så utrolig fantastisk med alkoholikerne jeg har møtt er at de mer eller mindre frivillig har lagt seg inn på rusinstitusjon. Kanskje var det ikke frivillig å reise dit, men de blir – og det er ekte.

Hvis du tror det er lett for dem, så tro igjen. Dette er mennesker som i større grad enn de fleste av oss har kjempet i mot, flyktet, kjempet i mot og flyktet. Om noe er alkoholikerne kanskje enda mer redd sin egen sårbarhet enn de fleste av oss andre. Jeg tror de hater den mer enn de fleste – og i prosessen blir de enda mer sårbare, og det hele spinner ut av kontroll.

De vet utrolig godt at de har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt. Og de vet enda bedre at de har gjort en innsats for å ødelegge andres liv. Få av dem hadde nok den planen i utgangspunktet, men livet er hardt – og sånn ble det.

De tunge erkjennelsene
Vissheten om at de har gjort denne innsatsen er vond. Særlig vissheten om at deres nære og kjære har det vondt på grunn av dem. Den vissheten er ofte tyngst å bære – og det tar ofte litt tid før den synker helt inn. Det er rett og slett for vondt å ta det inn før de har klart å lande litt i seg selv.

Når vissheten synker inn – det er ekte. Det er ekte – og det er smerte.

Noen orker det ikke, i alle fall ikke med en gang, men de vil. Ja, de vil – og de vil ikke. De er i smerten og det duger ikke – den må vekk – smerten må vekk!

Noen vender tilbake til rusen, krigen og flukten, mens andre vender seg vekk fra rusen og fortsetter kampen på et annet plan. Noen overgir seg... De aksepterer sin egen sårbarhet, og sin avhengighet – ikke bare av rusen, men også av andre. Det er ekte.

Vi ikler oss rustning
Alle mennesker kjenner til livets sårbarhet, de aller fleste har kjempet – og kjemper – i mot, med eller uten rus, men alltid i en eller annen rustning. Hva enten det er som klovn, ved hjelp av sarkasme, ironi, arroganse, sinne…, eller martyrdom: For vi vil redde andre om vi ikke kan redde oss selv.

Noen ruster sågar sin egen kropp, noen med kilo på kilo av beskyttelse. Andre med kirurgi, implantat eller hva det måtte være. Hva som helst for å dekke over sårbarheten.

Noen ganger blir kampen for het, for hard eller for lang – og vi flykter. Trekker oss vekk, inn i oss selv. Resignerer.

Å reise seg på nytt
De som har sett kjelleren(e) i det huset som er kropp, sjel og sinn; de som har ligget nesegrus i sin egen svinesti og likevel forsøker å reise seg for å starte på nytt. Ett ord: RESPEKT!

Det er så ekte, så uendelig rørende og fantastisk å få delta i et menneskes forsøk på å reise seg. Hva enten de klarer det der og da eller ei. Hva enten det er andres liv, eller ens eget, det dreier seg om.

Vi kaller dem modige, disse menneskene. Ja, de er modige. Men inni seg føler de nok mer at det de gjør er en dyd av nødvendighet. Og det er også sant. Det er nødvendig, det de gjør. Faktisk er de foregangsmennesker – kanskje den største ressursen vårt samfunn i dag har.

Det gir håp om en bedre verden
Å få være vitne til den indre kamparenaen, livsviljen og sårbarheten som er så tydelig i disse situasjonene, det gjør meg ydmyk og takknemlig. Dessuten gir det meg håp.

For når det er mulig å erkjenne «svakhet», tilgi og reise seg igjen for å starte på nytt etter alt som har skjedd gjennom et hardt liv, ja – da er det håp for alle. Da er det håp for verden også.

Alt som skal til er nok mot (eller nødvendighet) til å gå i seg selv og oppdage – ikke bare smerten, men gleden ved et nytt og mer ekte liv. Et liv hvor sårbarheten har en plass, og den ikke skjules med rus eller rustning.

Vi lar oss matche, sukre og tindre som vi var kjøtt, ikke mennesker

Det er ille nok å skulle vurdere noen, eller selv bli vurdert, som et middel til andres lykke. Verre er det likevel ikke å vurdere meg selv som bra nok som jeg er – det være seg alene eller sammen med andre. Det er kanskje den største utfordringen mange av oss står ovenfor.

Match og Sukker gjør meg dårlig
Tre eller fire ganger i løpet av de siste ca. 15 årene har jeg dristet meg inn på sider som Match og Sukker. Hver gang har «karrieren» der blitt kort. Ikke fordi jeg har truffet noen, men fordi jeg rett og slett føler meg dårlig av å være der.

Jeg undrer meg over hva som har fått meg til å prøve, og hva som får meg til å føle meg dårlig.

Innbarka ungkarskvinne
Etter å ha vært singel i mesteparten av mitt 44 år lange liv er jeg nå sikkert å regne som en innbarka ungkarskvinne. I utgangspunktet var ikke det en sivilstatus jeg kunne ønske meg, men med årene har det blitt trygt, og vidunderlig fritt.

Fra tid til annen hører jeg noen som «unner meg å møte noen», og noen som insisterer på at jeg «bare er redd». Begge deler er sikkert sant.

Det som er felles for disse to utsagnene er den underliggende ideen om at jeg burde ha en partner. At det er noe bra som alle ønsker seg. Det er utvilsomt «normalen» her, en sannhet som blant andre Match og Sukker selvsagt vet å benytte seg av.

Kanskje handler det om at vi ønsker det vi ikke har?
Jeg skal innrømme at jeg tror de har rett – de som sier at det er noe alle ønsker seg. Trolig handler det om behovet for tilknytning og tilhørighet. Men dere: Tilknytning til andre og følelse av tilhørighet er faktisk også mulig uten en romantisk partner.

Egentlig tror jeg det like gjerne handler om at det ikke er så annerledes av og til å ønske seg en partner når man er uten, enn det er av og til å ønske seg singel når man er i et forhold. Noen ganger får man bare nok av sin egen tilværelse.

Når du blir en skygge av deg selv
Jeg kan også innrømme at det i mange tilfeller ser ut til at det å ha en partner er bra.  Selv har jeg imidlertid forsøkt å ta konsekvensen av at jeg fungerer dårlig i forhold. Jeg har nemlig slitt med å holde på min integritet, og jeg har blitt en skygge av meg selv i frykt for en mulig avvisning. Det er et dårlig fundament for intime relasjoner.

Til tross for denne vissheten har jeg likevel, ved noen anledninger, overtalt meg selv til å forsøke å matche eller sukre tilværelsen for å finne denne lykken som noen unner meg. Eller kanskje for å vise at jeg ikke er redd?

Strategier for å få oppmerksomhet
Første gangen prøvde jeg å være morsom. Da fikk jeg mange treff, men ingen seriøse. Humor, og særlig ironi, var en dårlig strategi. Jeg modererte meg og dermed var det slutt på interessen.

Klok av skade la jeg mer sjel i den neste registreringen. Brukte timevis på å vise meg frem fra min aller beste side. Bilder fra ulike turer og aktiviteter, velvalgte ord om hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg fylte til og med bokhyller og kjøleskap i min virtuelle leilighet…

Prosessen gjorde meg litt forelsket i meg selv, faktisk. Et faktum som burde fått varsellampene til å blinke ekstra heftig: «Hva er det jeg forsøker å oppnå?»

Tvilsom respons
Responsen fra det mannlige publikum var selsomt. Èn kjente meg tydeligvis, men hadde ikke oppgitt fakta om seg selv og ville ikke røpe egen identitet. En annen hadde avbildet seg selv naken og antydet ønsker om visse aktiviteter i så måte.

Jeg vet ikke hva som gjør at noen mennesker tror at dette er akseptabel atferd, eller at de på noen som helst måte er fristende å begi seg inn på. At noen likevel gir dem respons er utvilsomt. Noen av oss gjør det mest ufattelige for noen øyeblikks anerkjennelse.

Tindrende fesjå
Siste gangen jeg registrerte meg var Tinderfunksjonen blitt anbefalt. Finn et bilde, lik eller avfei. Alt handler om førsteinntrykket, av utseende. Når jeg tenker på det så er det ufattelig deprimerende.

Disse datingtjenestene får meg til å føle at jeg er på fesjå. At jeg blir vurdert på et kjøttmarked, og at jeg selv må vurdere andres kjøttkvalitet – om det er bra nok eller ei. At jeg i tillegg må forholde meg til slibrige hentydninger og fake kjøpere gjør ikke saken bedre.

Jeg vil bare elskes for den jeg er
Alle vet at hvis du skal selge noe så må det se attraktivt ut. De gangene jeg har vært på datingtjenestene har jeg i denne ånd forsøkt å ta meg ut fra min aller beste side, eller i det minste bruke humor for å dekke over svakhetene.

Men vet dere hva? Jeg er ikke ute etter å selge meg! Jeg vil bare elskes – for den jeg er.

Dialog

Gjennom ord lytter anerkjennelsen i deg.