Brené Brown har lært meg et ordtak som jeg stadig gjentar for meg selv: «Ja, jeg har feil og mangler, jeg er sårbar og av og til redd, men det endrer ikke det faktum at jeg også er modig og verdig til kjærlighet og tilhørighet.»
Så lenge
vi bryr oss om å ha noen i livet vårt. Bryr oss om å bety noe for noen.
Bryr oss om hverandre, rett og slett. Så lenge dette er viktig for oss, og for
de fleste av oss er det viktig. Så lenge vil frykten for adskillelse og for
avvisning, være en del av livet.
Dette er
noe vi sjelden eller aldri snakker om. Det er kjærlighetens og tilknytningens
bakside, så å si.
Vi får
imidlertid ikke det ene uten det andre.
Vi kan si
at vi ikke bryr oss om hva andre mener, men i virkeligheten er det ikke sant.
De fleste av oss er livredde for hva andre måtte mene. Særlig de andre som
betyr noe for oss, eller de vi anser som viktige på noe vis. Det trenger ikke
være folk vi er glade i. Mange mennesker er viktige for oss uten at vi har noen
spesielt nær eller god relasjon til dem. Det kan være naboen, sjefen, kolleger
… - egentlig hvem som helst.
Å skilles
ad, eller bli utsatt for avvisning, det er smertefullt. En helt reell smerte
fra dypet av vårt vesen. For dypest sett er vi mennesker relasjonelle. Vi er
avhengig av hverandre på godt og vondt.
Det er
imidlertid ikke bare den faktiske adskillelsen, eller den faktiske avvisningen
som smerter. Det smerter minst like mye å frykte den. En frykt som i tillegg
dreper gleden over at alt egentlig er bra akkurat nå.
Det er så
lett å glemme denne baksiden av kjærlighet og tilknytning. At den er dypt
menneskelig og universell. At alle andre også kjenner på denne smerten. Altfor
ofte føler vi oss alene og avsondret, Som om vi er de eneste som sliter med
dette.
Når vi
føler oss alene får vi behov for å beskytte oss. Noen av oss føler da behov for
å behage, tilfredsstille, de vi frykter vil avvise oss. Andre av oss kjemper
mot smerten med nebb og klør, vi blir aggressive. Også er det de av oss som
trekker oss vekk, inn i oss selv – og skjuler smerten som best vi kan.
Problemet
med alle disse strategiene, for det er det de er – strategier for overlevelse,
faktisk. Problemet med disse strategiene er at de isolerer smerten og beveger
oss vekk fra tilknytning, vekk fra kjærlighet og også vekk fra verdighet,
i mange tilfeller. Vekk fra det de fleste av oss egentlig vil ha.
Det som
kjennetegner disse strategiene er skam.
Noe av
det skam lever aller best på er taushet, hemmelighold. Da trives skammen aller
best. Da vokser den seg stor og sterk.
Det er
imidlertid én ting skam ikke tåler. Den hater ord. Setter du ord på skammen så
dør den.
For å
sette ord på skammen trenger vi mot. Vi trenger mot og vi trenger tillit. Vi trenger
også erkjennelse og empati.
Mot og
tillit
Hva vil
det egentlig si å være modig? Ofte kan det være nyttig å se hva vi beundrer hos
andre, for mot er beundringsverdig – er det ikke? Vi elsker at andre er åpne
mot oss, at de viser oss tillit, at de deler sin sårbarhet med oss.
Vi
beundrer dem som tør å stå fram. De som ber om støtte når de trenger det. De
som våger å ta noen sjanser i livet sitt.
Vi
beundrer dem, med mindre de går for langt.
Ber de om
for mye støtte oppleves det mer som hjelpeløshet enn som mot. Tar de for mange
eller for store sjanser så opplever vi det som dumdristighet, snarere enn mot.
Det er en
balansegang. Mot er en balansegang. Skjønt vi kan ikke gripe motet uten å smake
på ytterpunktene, teste grensene.
«Bare når
vi er modige nok til å utforske mørket, kan vi oppdage den uendelige kraften i
vår eget lys», sier Brené Brown.
Frykten
for adskillelse, for avvisning, det er skamfullt for mange av oss. Så lenge
skammen lever er den pr. definisjon et mørke. Et mørke vi kan være modige nok
til å utforske. Utforske ved hjelp av ord, skammens bane.
For å
komme i en slik posisjon hvor ord i det hele tatt kan ytres trenges vågemot.
For å utvise stort vågemot kreves verdighet.
Ikke alle
føler seg verdige. Det endrer imidlertid ikke det faktum at vi er
verdige. Det vi trenger er tillit.
Tillit
til egen verdighet. Tillit til noen vi kan dele ordene våre, skammen vår, med.
Tillit er
ikke noe sikkerhetsnett. Livet gir ingen garantier. Livet er usikkert og
foranderlig. Det er derfor vi trenger tillit. Tillit er det som gjør at vi kan
surfe på livets hav av usikkerhet og foranderlighet.
Som
enhver surfer kommer vi til å havne i vannet. Trolig igjen og igjen, men skal
vi overleve må vi på nytt og på nytt finne tilbake til brettet – tilbake til tilliten.
Det er tilliten som holder oss flytende. Tilliten som hjelper oss å møte, se og
hjelpe – både andre og oss selv.
Erkjennelse
og empati
Kjærlighet,
tilknytning og verdighet – det kommer ikke av seg selv. Det oppstår i møte med
andre mennesker, når vi ser hverandre for de vi er – på godt og vondt.
Når vi viser tillit. Når vi utviser vågemot.
Mange av
oss sliter med å se. Ikke fordi vi er nærsynte, men fordi vi er blindet i en
overført betydning. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi tolker situasjoner som
oppstår i lys av tidligere erfaringer. Eller vi tolker dem i lys av en dyster
eller illusorisk fremtidsvisjon, alt etter hva vi frykter eller håper mest. Vi
lever i vanenes verden, går på rutine – på autopilot – og mister det livet har
å by på av syne.
Skal vi bygge
motstandsdyktighet mot skam, mot det mørke som til tider truer med å overmanne
oss, må vi erkjenne det som er, sånn som det er – akkurat nå.
Vi må
gjenkjenne skammen og forstå hva som utløser den. Vi må lære oss og realitets
sjekke egne tanker og følelser – for de er bare det; tanker og følelser. De er
ikke sannhet. De kan være nyttige og de kan være gode, men de kan også være
vonde og skadelige for oss.
Å se det
som er, sånn som det er. Det er ofte lettere sagt enn gjort. Vi mennesker er
innhyllet i variabler, i forutsetninger og tvetydigheter. Trøsten er at det
gjelder alle, og i den erkjennelsen ligger potensialet for empati. Empati er en
form for tilknytning, og det er kjærlighet og tilknytning som kan hjelpe oss ut
av skammens mørke.
Det er
tvetydighetens magi. Vi kan ikke erfare tilknytning og kjærlighet uten å kjenne
på frykt og skam, men tilknytning og kjærlighet er samtidig del av skammens
motgift.