søndag 29. desember 2019

Kraften i vårt eget lys

Kjærlighetens og tilknytningens smertefulle bakside 
Brené Brown har lært meg et ordtak som jeg stadig gjentar for meg selv: «Ja, jeg har feil og mangler, jeg er sårbar og av og til redd, men det endrer ikke det faktum at jeg også er modig og verdig til kjærlighet og tilhørighet.»

Så lenge vi bryr oss om å ha noen i livet vårt. Bryr oss om å bety noe for noen. Bryr oss om hverandre, rett og slett. Så lenge dette er viktig for oss, og for de fleste av oss er det viktig. Så lenge vil frykten for adskillelse og for avvisning, være en del av livet.

Dette er noe vi sjelden eller aldri snakker om. Det er kjærlighetens og tilknytningens bakside, så å si.

Vi får imidlertid ikke det ene uten det andre.

Vi kan si at vi ikke bryr oss om hva andre mener, men i virkeligheten er det ikke sant. De fleste av oss er livredde for hva andre måtte mene. Særlig de andre som betyr noe for oss, eller de vi anser som viktige på noe vis. Det trenger ikke være folk vi er glade i. Mange mennesker er viktige for oss uten at vi har noen spesielt nær eller god relasjon til dem. Det kan være naboen, sjefen, kolleger … - egentlig hvem som helst.

Å skilles ad, eller bli utsatt for avvisning, det er smertefullt. En helt reell smerte fra dypet av vårt vesen. For dypest sett er vi mennesker relasjonelle. Vi er avhengig av hverandre på godt og vondt.

Det er imidlertid ikke bare den faktiske adskillelsen, eller den faktiske avvisningen som smerter. Det smerter minst like mye å frykte den. En frykt som i tillegg dreper gleden over at alt egentlig er bra akkurat nå.

Det er så lett å glemme denne baksiden av kjærlighet og tilknytning. At den er dypt menneskelig og universell. At alle andre også kjenner på denne smerten. Altfor ofte føler vi oss alene og avsondret, Som om vi er de eneste som sliter med dette.

Når vi føler oss alene får vi behov for å beskytte oss. Noen av oss føler da behov for å behage, tilfredsstille, de vi frykter vil avvise oss. Andre av oss kjemper mot smerten med nebb og klør, vi blir aggressive. Også er det de av oss som trekker oss vekk, inn i oss selv – og skjuler smerten som best vi kan.

Problemet med alle disse strategiene, for det er det de er – strategier for overlevelse, faktisk. Problemet med disse strategiene er at de isolerer smerten og beveger oss vekk fra tilknytning, vekk fra kjærlighet og også vekk fra verdighet, i mange tilfeller. Vekk fra det de fleste av oss egentlig vil ha.

Det som kjennetegner disse strategiene er skam.

Noe av det skam lever aller best på er taushet, hemmelighold. Da trives skammen aller best. Da vokser den seg stor og sterk.

Det er imidlertid én ting skam ikke tåler. Den hater ord. Setter du ord på skammen så dør den.

For å sette ord på skammen trenger vi mot. Vi trenger mot og vi trenger tillit. Vi trenger også erkjennelse og empati.
  
 
Mot og tillit 
Hva vil det egentlig si å være modig? Ofte kan det være nyttig å se hva vi beundrer hos andre, for mot er beundringsverdig – er det ikke? Vi elsker at andre er åpne mot oss, at de viser oss tillit, at de deler sin sårbarhet med oss.

Vi beundrer dem som tør å stå fram. De som ber om støtte når de trenger det. De som våger å ta noen sjanser i livet sitt.

Vi beundrer dem, med mindre de går for langt.

Ber de om for mye støtte oppleves det mer som hjelpeløshet enn som mot. Tar de for mange eller for store sjanser så opplever vi det som dumdristighet, snarere enn mot.

Det er en balansegang. Mot er en balansegang. Skjønt vi kan ikke gripe motet uten å smake på ytterpunktene, teste grensene.

«Bare når vi er modige nok til å utforske mørket, kan vi oppdage den uendelige kraften i vår eget lys», sier Brené Brown.

Frykten for adskillelse, for avvisning, det er skamfullt for mange av oss. Så lenge skammen lever er den pr. definisjon et mørke. Et mørke vi kan være modige nok til å utforske. Utforske ved hjelp av ord, skammens bane.

For å komme i en slik posisjon hvor ord i det hele tatt kan ytres trenges vågemot. For å utvise stort vågemot kreves verdighet.

Ikke alle føler seg verdige. Det endrer imidlertid ikke det faktum at vi er verdige. Det vi trenger er tillit.

Tillit til egen verdighet. Tillit til noen vi kan dele ordene våre, skammen vår, med.

Tillit er ikke noe sikkerhetsnett. Livet gir ingen garantier. Livet er usikkert og foranderlig. Det er derfor vi trenger tillit. Tillit er det som gjør at vi kan surfe på livets hav av usikkerhet og foranderlighet.

Som enhver surfer kommer vi til å havne i vannet. Trolig igjen og igjen, men skal vi overleve må vi på nytt og på nytt finne tilbake til brettet – tilbake til tilliten. Det er tilliten som holder oss flytende. Tilliten som hjelper oss å møte, se og hjelpe – både andre og oss selv.


Erkjennelse og empati 
Kjærlighet, tilknytning og verdighet – det kommer ikke av seg selv. Det oppstår i møte med andre mennesker, når vi ser hverandre for de vi er – på godt og vondt. Når vi viser tillit. Når vi utviser vågemot.

Mange av oss sliter med å se. Ikke fordi vi er nærsynte, men fordi vi er blindet i en overført betydning. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi tolker situasjoner som oppstår i lys av tidligere erfaringer. Eller vi tolker dem i lys av en dyster eller illusorisk fremtidsvisjon, alt etter hva vi frykter eller håper mest. Vi lever i vanenes verden, går på rutine – på autopilot – og mister det livet har å by på av syne.

Skal vi bygge motstandsdyktighet mot skam, mot det mørke som til tider truer med å overmanne oss, må vi erkjenne det som er, sånn som det er – akkurat nå.

Vi må gjenkjenne skammen og forstå hva som utløser den. Vi må lære oss og realitets sjekke egne tanker og følelser – for de er bare det; tanker og følelser. De er ikke sannhet. De kan være nyttige og de kan være gode, men de kan også være vonde og skadelige for oss.

Å se det som er, sånn som det er. Det er ofte lettere sagt enn gjort. Vi mennesker er innhyllet i variabler, i forutsetninger og tvetydigheter. Trøsten er at det gjelder alle, og i den erkjennelsen ligger potensialet for empati. Empati er en form for tilknytning, og det er kjærlighet og tilknytning som kan hjelpe oss ut av skammens mørke.

Det er tvetydighetens magi. Vi kan ikke erfare tilknytning og kjærlighet uten å kjenne på frykt og skam, men tilknytning og kjærlighet er samtidig del av skammens motgift.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar