Takknemlighet er den store brobyggeren, den som fører oss
fra frykt til glede – fra bekymring til det å leve i nuet. Fra å ta ting, til
og med selve livet, for gitt til å kjenne ny mening i tilværelsen.
Det er ikke for ingenting at takknemlighet blir kalt for Magien, uansett hva vi ellers måtte mene
om The Secret serien til Rhonda Byrne.
Ei heller at Brené Brown viser til takknemlighet som
antidotet mot skjoldet hun kaller «frykten for glede». Det skjoldet du bruker
for å beskytte deg mot ulykke; det som gjør at du egentlig ikke helt klarer å
glede deg over det som er godt akkurat nå, for noe fælt kan jo komme til å skje…
Men hva er egentlig takknemlighet – er det en følelse, et valg eller en vane av tillært,
kanskje tom, høflighet?
Kanskje er det litt av alt, og kanskje er svaret avhengig av
hvem vi spør og hva de praktiserer.
Personlig tror jeg at det å si takk ble prentet inn i meg
gjennom oppdragelsen jeg fikk hjemme. Takknemlighet ble således en vane, men
aldri en tom høflighetsfrase – jeg har følt
det også, og valgt å videreføre det
jeg lærte da jeg var yngre.
Det å si takk når noen gjør seg umake for min skyld, det gir
liksom mening.
Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg oppdaget en ny
dimensjon ved takknemlighet: At det ikke bare gjelder ovenfor personer som
direkte gjør seg umake for min skyld.
Takknemlighet er noe jeg kan velge å
uttrykke og dermed føle ovenfor helt
ukjente personer og systemer utenfor tid og rom.
For eksempel kan jeg være takknemlig ovenfor alle dem som
har gjort det mulig for meg å ferdes fra A til B, hva enten det er en
opptråkket sti, en motorvei, jernbane, havn eller flyplass. Eller ovenfor dem
som har sørget for at jeg har et fremkomstmiddel å benytte på min ferd, hva
enten det er sko, sykkel, spark, bil, båt, tog eller fly…
En ting er helt sikkert: Jeg hadde ikke fikset noe av dette
alene. Vel kanskje jeg kunne klart å lage en sti, men neppe uten redskap til å
rydde den.
Det er også fullt mulig å velge å være takknemlig ovenfor
alle de kvinner (og menn) som gjennom historien har ryddet veien og stått på
barrikadene for at jeg i dag skal kunne stemme ved valg, ta en utdannelse
(eller flere), jobbe under anstendige vilkår osv.
Takknemlighet kjenner egentlig ingen grenser. Hvilket betyr
at takknemlighet også kan rettes mot meg selv; min kropp, mitt sinn, min sjel –
i den grad alt dette ikke er ett og samme.
Hadde det ikke vært for kroppen min og dens funksjoner så
hadde jeg ikke eksistert slik jeg gjør i dag. Verdien av dette ser vi ofte
først når funksjoner reduseres eller forsvinner, men i stedet for å være takknemlig
for det vi har intakt forbanner vi våre lemmer og organer når de svikter… Ikke
akkurat grobunn for positiv utvikling det, skjønt det er aldri for seint å snu.
Jeg har mye å takke takknemlighet for, særlig med tanke på
mitt psykiske velvære. Takknemligheten gjør for eksempel at jeg kommer meg opp
om morgenen når det ellers er litt tungt. Den bidrar til at jeg sovner med et
smil om munnen, og den fungerer som en negativitetsavleder når tunge tanker
kommer innover meg.
At takknemlighet ikke kjenner noen grenser betyr også at det
går an å være takknemlig for det som kan skje i fremtiden. Mange med meg
kjenner sikkert til bekymringer. Vi er ofte flinke til å se for oss alt det
fæle som kan skje – og vi gjør det nesten uten å blunke, bortsett fra at vi kan
bli fulle av angst hvis vi ikke besinner oss.
Å snu denne tankegangen, fra bekymring over fremtiden til
takknemlighet over alt det gode som kan skje – det virker for mange helt
utenkelig. Ja, kanskje til og med litt latterlig – for hva er det å være
takknemlig for når det ikke har skjedd enda? Spørsmålet er vel om ikke det
samme kan sies om bekymringer?
Det spiller egentlig ingen rolle om de gode fremtidige hendelsene
vi er takknemlig for inntreffer eller ei, bare ved å være takknemlig for
muligheten av at de inntreffer skaper vi en god følelse her og nå. På samme
måte som våre bekymringer om fremtiden skaper en vond følelse her og nå.
I bunn og grunn handler det om valg av innstilling til
livet. Takknemlighet er et redskap vi kan benytte i dette øyemed. Om vi ikke
umiddelbart føler takknemlighet, så kan vi allikevel velge det som en holdning.
Før eller seinere vil det gjøre noe med oss, og trolig vil det være en god
ting. Det er takknemlighetens magi.
