søndag 29. desember 2019

Kraften i vårt eget lys

Kjærlighetens og tilknytningens smertefulle bakside 
Brené Brown har lært meg et ordtak som jeg stadig gjentar for meg selv: «Ja, jeg har feil og mangler, jeg er sårbar og av og til redd, men det endrer ikke det faktum at jeg også er modig og verdig til kjærlighet og tilhørighet.»

Så lenge vi bryr oss om å ha noen i livet vårt. Bryr oss om å bety noe for noen. Bryr oss om hverandre, rett og slett. Så lenge dette er viktig for oss, og for de fleste av oss er det viktig. Så lenge vil frykten for adskillelse og for avvisning, være en del av livet.

Dette er noe vi sjelden eller aldri snakker om. Det er kjærlighetens og tilknytningens bakside, så å si.

Vi får imidlertid ikke det ene uten det andre.

Vi kan si at vi ikke bryr oss om hva andre mener, men i virkeligheten er det ikke sant. De fleste av oss er livredde for hva andre måtte mene. Særlig de andre som betyr noe for oss, eller de vi anser som viktige på noe vis. Det trenger ikke være folk vi er glade i. Mange mennesker er viktige for oss uten at vi har noen spesielt nær eller god relasjon til dem. Det kan være naboen, sjefen, kolleger … - egentlig hvem som helst.

Å skilles ad, eller bli utsatt for avvisning, det er smertefullt. En helt reell smerte fra dypet av vårt vesen. For dypest sett er vi mennesker relasjonelle. Vi er avhengig av hverandre på godt og vondt.

Det er imidlertid ikke bare den faktiske adskillelsen, eller den faktiske avvisningen som smerter. Det smerter minst like mye å frykte den. En frykt som i tillegg dreper gleden over at alt egentlig er bra akkurat nå.

Det er så lett å glemme denne baksiden av kjærlighet og tilknytning. At den er dypt menneskelig og universell. At alle andre også kjenner på denne smerten. Altfor ofte føler vi oss alene og avsondret, Som om vi er de eneste som sliter med dette.

Når vi føler oss alene får vi behov for å beskytte oss. Noen av oss føler da behov for å behage, tilfredsstille, de vi frykter vil avvise oss. Andre av oss kjemper mot smerten med nebb og klør, vi blir aggressive. Også er det de av oss som trekker oss vekk, inn i oss selv – og skjuler smerten som best vi kan.

Problemet med alle disse strategiene, for det er det de er – strategier for overlevelse, faktisk. Problemet med disse strategiene er at de isolerer smerten og beveger oss vekk fra tilknytning, vekk fra kjærlighet og også vekk fra verdighet, i mange tilfeller. Vekk fra det de fleste av oss egentlig vil ha.

Det som kjennetegner disse strategiene er skam.

Noe av det skam lever aller best på er taushet, hemmelighold. Da trives skammen aller best. Da vokser den seg stor og sterk.

Det er imidlertid én ting skam ikke tåler. Den hater ord. Setter du ord på skammen så dør den.

For å sette ord på skammen trenger vi mot. Vi trenger mot og vi trenger tillit. Vi trenger også erkjennelse og empati.
  
 
Mot og tillit 
Hva vil det egentlig si å være modig? Ofte kan det være nyttig å se hva vi beundrer hos andre, for mot er beundringsverdig – er det ikke? Vi elsker at andre er åpne mot oss, at de viser oss tillit, at de deler sin sårbarhet med oss.

Vi beundrer dem som tør å stå fram. De som ber om støtte når de trenger det. De som våger å ta noen sjanser i livet sitt.

Vi beundrer dem, med mindre de går for langt.

Ber de om for mye støtte oppleves det mer som hjelpeløshet enn som mot. Tar de for mange eller for store sjanser så opplever vi det som dumdristighet, snarere enn mot.

Det er en balansegang. Mot er en balansegang. Skjønt vi kan ikke gripe motet uten å smake på ytterpunktene, teste grensene.

«Bare når vi er modige nok til å utforske mørket, kan vi oppdage den uendelige kraften i vår eget lys», sier Brené Brown.

Frykten for adskillelse, for avvisning, det er skamfullt for mange av oss. Så lenge skammen lever er den pr. definisjon et mørke. Et mørke vi kan være modige nok til å utforske. Utforske ved hjelp av ord, skammens bane.

For å komme i en slik posisjon hvor ord i det hele tatt kan ytres trenges vågemot. For å utvise stort vågemot kreves verdighet.

Ikke alle føler seg verdige. Det endrer imidlertid ikke det faktum at vi er verdige. Det vi trenger er tillit.

Tillit til egen verdighet. Tillit til noen vi kan dele ordene våre, skammen vår, med.

Tillit er ikke noe sikkerhetsnett. Livet gir ingen garantier. Livet er usikkert og foranderlig. Det er derfor vi trenger tillit. Tillit er det som gjør at vi kan surfe på livets hav av usikkerhet og foranderlighet.

Som enhver surfer kommer vi til å havne i vannet. Trolig igjen og igjen, men skal vi overleve må vi på nytt og på nytt finne tilbake til brettet – tilbake til tilliten. Det er tilliten som holder oss flytende. Tilliten som hjelper oss å møte, se og hjelpe – både andre og oss selv.


Erkjennelse og empati 
Kjærlighet, tilknytning og verdighet – det kommer ikke av seg selv. Det oppstår i møte med andre mennesker, når vi ser hverandre for de vi er – på godt og vondt. Når vi viser tillit. Når vi utviser vågemot.

Mange av oss sliter med å se. Ikke fordi vi er nærsynte, men fordi vi er blindet i en overført betydning. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi tolker situasjoner som oppstår i lys av tidligere erfaringer. Eller vi tolker dem i lys av en dyster eller illusorisk fremtidsvisjon, alt etter hva vi frykter eller håper mest. Vi lever i vanenes verden, går på rutine – på autopilot – og mister det livet har å by på av syne.

Skal vi bygge motstandsdyktighet mot skam, mot det mørke som til tider truer med å overmanne oss, må vi erkjenne det som er, sånn som det er – akkurat nå.

Vi må gjenkjenne skammen og forstå hva som utløser den. Vi må lære oss og realitets sjekke egne tanker og følelser – for de er bare det; tanker og følelser. De er ikke sannhet. De kan være nyttige og de kan være gode, men de kan også være vonde og skadelige for oss.

Å se det som er, sånn som det er. Det er ofte lettere sagt enn gjort. Vi mennesker er innhyllet i variabler, i forutsetninger og tvetydigheter. Trøsten er at det gjelder alle, og i den erkjennelsen ligger potensialet for empati. Empati er en form for tilknytning, og det er kjærlighet og tilknytning som kan hjelpe oss ut av skammens mørke.

Det er tvetydighetens magi. Vi kan ikke erfare tilknytning og kjærlighet uten å kjenne på frykt og skam, men tilknytning og kjærlighet er samtidig del av skammens motgift.


mandag 16. desember 2019

Det eneste fyllestgjørende


Det er noe jeg ofte lurer på, nemlig hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva er riktig, hva er godt, hva vil jeg fylle tida mi med? Sånne ting, lurer jeg på.

Det skorter ikke på råd og veiledning. Jeg har en del ideer selv også. Ganske mange av mine egne ideer, viser det seg, er ikke egentlig mine. Det bare føles sånn, jeg har gjort dem til mine. På godt og vondt.

Noen av de ideene jeg har, de som jeg har gjort til mine, de har en blank og vakker fasade. Det er ideer som vanskelig kan argumenteres mot. Jeg er ikke alene om å ha dem, kan du si. Samtidig har de en bakside, eller en kompleksitet, som beleilig glemmes – også av meg.

For eksempel er det opplest og vedtatt at det eneste fyllestgjørende i et liv er å være aktiv. Holde seg i ånde, gjøre noe – helst noe nyttig eller fint. Og aller helst for noen andre.

Det er få ting som blir sett så ned på som latskap og egoisme. De to begrepene som umiddelbart faller i hu hvis noen ikke gjør noe, eller skulle slumpe til å være opptatt av seg selv.

Vi mennesker er født med virketrang, det tror jeg ikke det kan hefte noen tvil ved. Trolig har det sammenheng med at vi som art er utrustet med enorm bevegelsesfrihet. I tillegg til det faktum at alt liv har et iboende overlevelsesinstinkt.

Se dessuten på alt vi får til! Herregud, det er ikke småtterier. Selv når det går på bekostning av alt annet liv, inkludert vårt eget. Det er egentlig ganske ironisk. Vi ser ned på enkeltindivider som bare tenker på seg selv, men som rase ofrer vi det ikke en tanke. Vi lever i en antroposentrisk tidsalder som om det er den største selvfølge: Rett og rimelig.

Som med så mye annet.

Vi er skapende, arbeidsomme og aktive. Noe av det første folk spør om når de møtes er «hva driver du med?» Det er det som holder samtalen i gang. Ofte spør vi uten egentlig å lytte til svaret, men det er en annen sak … Fremover, fremover – alltid fremover. Handling nå!

Det er det eneste fyllestgjørende. Som om det er oppfyllelsen av menneskets mål og mening.

Hvilket de fleste av oss synes det er. Selv de av oss som tviler på om det finnes mål og mening.

Det er utvilsomt noe vakkert, betagende og nødvendig med vår evne til å skape og gjennomføre det vi setter oss fore. Vi beundrer de vi synes får til noe. Beundrer eller misunner, skjønt det er egentlig to sider av samme sak.

Jeg har ingenting i mot aktivitet. Jeg elsker aktivitet. Det jeg har i mot er at aktivitet er blitt et ideal.

Som med alle idealer kommer vi til kort. De er ikke mulig å leve opp til. Idealer er pr. definisjon luftslott. Når de allikevel fremstår som det eneste fyllestgjørende skaper vi et hav av tapere.

Ikke alle tapere er gode tapere. Vi blir rasende, trassige, avmektige og resignerte.

Noen kjemper imidlertid flittig videre, tross motgang og uunngåelige tap. Gitt vår ukuelige beundring for aktive mennesker heier vi de frem. Helt til de butter for alvor. Hvis de er så «heldige» at de dør i kampen får de heltestatus. Hvis de derimot «bare» skulle gå tom for energi, da er saken en annen.

Det er jo bare å reise seg igjen. Du må jo gjøre noe. Det er aktivitet som vil få deg på beina igjen. Aller helst en jobb, der du kan være nyttig. Forskning viser at det er sant. Ikke sant?

Selvfølgelig er det sant at aktivitet er godt for oss. Det er godt for oss når det går hånd i hånd med hvile. Problemet er ikke aktivitet som sådan. Problemet er idealet, kravet – og ikke minst den fysiske gjennomføringsevnen, for noen.

Det kan være mange grunner til at gjennomføringsevnen er helt eller delvis nedsatt. Av de mer aksepterte grunner er brukne bein og omgangssyke. Sistnevnte er akseptert like mye fordi vi helst vil ha sånne folk vekk fra det offentlige rom gitt smittefaren.

Noe som ikke er helt akseptert er utmattelse. Det er nemlig et konsept vi ikke skjønner oss særlig på.

For de som ikke har prøvd det: Når det er tomt for energi, så er det tomt. Tomt, blåst, slutt! Da er den fysiske gjennomføringsevnen ikke lenger til stede. Lysta kan være der den, men det går bare ikke.

For de som tror det tilsvarer følelsen etter ei tøff treningsøkt. Nei. Det gjør ikke det.

Hvis du likevel skulle se noen som gir uttrykk for at de har utmattelse eller fatigue. Noen som står der og snakker til deg. Da kan du tenke at de har jo energi. De gjør noe. De står her, går her, prater. Kanskje de til og med forteller om noe de har gjort. Da kan det ikke være tomt, blåst, slutt!?

Det er akkurat det det kan. Det du ser er ikke energi. Det er overlevelse på et helt fundamentalt menneskelig plan. Så kan vi selvsagt snakke om hvorvidt overlevelse faktisk også er energi, gitt at alt er energi. Skjønt det er å miste poenget.

Hvis du husker tilbake så nevnte jeg at vi mennesker er født med virketrang. Det er en del av vår utrustning, noe fundamentalt i oss. Hvis du er i stand til å gjenkjenne det hos deg selv så kan du vurdere om du også skal tilkjennegi at det finnes hos andre? Gitt at det er tilfellet, er det kanskje lettere å se at disse menneskene gjør så godt de kan. Kunne de gjort mer, ville de gjort mer.

Det ligger i vår virketrang: «Kunne jeg gjort mer, ville jeg gjort mer.» Skjønt mange ser det ikke selv engang. De sier til seg selv at de kunne gjort mer, og slår seg selv i hodet fordi de ikke gjorde det. De glemmer bare at det er et perspektiv som alltid kommer i etterpåklokskapens lys.

De gir seg selv slett ingen raushet, og ofte ingen andre heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som setter enorme krav til seg selv. Hvis jeg skal gjette vil jeg tro at mange av de som gjør minst har de høyeste kravene. Det er bare at kravene er så enorme at de selv reduseres til maktesløse skygger.

Dessuten gjenkjenner jeg fenomenet i meg selv. For eksempel når jeg synes jeg bør noe jeg egentlig ikke har lyst til, eller ikke orker.

Hva vi har lyst til fremstår nemlig som underordnet. Å gjøre noe fordi vi har lyst til det er dessuten som egoisme å regne, for mange. Ikke å orke er anatema, det er pr. definisjon latskap.

Det er så mange regler, skrevne og uskrevne om hvordan vi bør leve livene våre. Hva som er riktig, bra og fyllestgjørende for oss. – Hvordan vi bør fylle tida vår.

Problemet er alltid når bare den ene sida av saken kommer frem. Når noe opphøyes til idealer, sånn som aktivitet. Da blir det krav, noe som forventes. Når vi sier oss enig, hvilket er vanskelig å la være, er vi fanget. Hvis vi sier oss uenig er vi tåpelige.

Idealer forutsetter nemlig at noe er bedre enn noe annet. To ting blir satt mot hverandre. Vi blir blinde for at alt i verden nettopp er tvetydig, og gjensidig avhengig av hverandre for sin eksistens. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Snarere handler det om alt til sin tid.

Sånn er det også med aktivitet. Det forutsetter hvile. Ingen holder ut i evig aktivitet, uansett hvor mye de prøver. Vi kan godt glorifisere det aktive, hvilket vi gjør. Det som skjer da er at vi til slutt mister hvilen. Selv når vi sover, stresser vi.

Vi lengter etter ro og fred, men idealet tillater det ikke. Alt idealet tillater er krav, krav og flere krav.

Så jeg som ofte lurer på hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva som er riktig og godt, og hvordan jeg skal fylle tida mi … Jeg lurer på om det beste er å droppe ideen om at det er noen fasit. I det minste stille spørsmålstegn ved påberopte fasiter.


Det er en egen frihet i det, tror jeg.

mandag 2. desember 2019

Beskyttelse mot fiktive monstre


Vi mennesker er sårbare. Skjønt det er hvilke forestillinger vi har om oss selv og vår plass i verden som avgjør hvor mye vi føler på denne sårbarheten.

Sykdom, skade og død
Mennesket som organisme er åpenbart utsatt for sykdom, skade og død. Selv om det kan virke som om vi mennesker forsøker og bekjempe denne kjensgjerning. Det ser i alle fall ut som om mange gjerne skulle gjort seg selv udødelige og friske for alltid. Noen ser tilsynelatende også ut til å tro at det ikke finnes konsekvenser av risikoadferd.

Uavhengig av vår tilbøyelighet til å bekjempe denne formen for sårbarhet er den der, enten vi vil eller ei. Det betyr ikke at vi hele tiden går rundt og føler på det, eller tenker over det.

Avvisning og skam
Vi mennesker er også sårbare i kraft av å være relasjonelle. Denne sårbarheten er todelt. Den ene siden er knyttet opp mot vår avhengighet av hverandre: At vi er sosiale vesener som trenger tilhørighet for å overleve. Dette gjør oss sårbare for avvisning. Den andre siden er knyttet opp mot vår relasjon til oss selv. Vår forståelse av hvem vi er og vår egen verdi. Dette gjør oss sårbare for vårt eget ego, herunder særlig selvhevdelse og/eller selvutslettelse. Eller i bunn og grunn skam, sånn som jeg ser det.

Sårbarheten for avvisning og sårbarheten for skam henger like mye sammen som det hele mennesket vi er. Avvisning kan føre til skam og skam kan føre til avvisning. Hva som kommer først stiller kanskje i samme kategori som spørsmålet om høna eller egget?

Faktisk og følt sårbarhet
Mennesket som organisme er utsatt for sykdom, skade og død. Som relasjonelt individ er det utsatt for avvisning og skam. Så langt snakker vi om faktisk sårbarhet. Vi er utsatt for disse tingene.

Ofte er imidlertid ikke trusselen reell, snarere er den et produkt av hva vi tror, håper eller frykter. Noe som gjør sårbarhet til et spørsmål om forestilling.

Jeg tror det er forestillinger som i hovedsak skaper følt sårbarhet, og jeg tror det er den sårbarheten vi baler mest med.

Faktisk sårbarhet, når den inntreffer, den håndterer vi som best vi kan. Ofte forbausende godt, og vesentlig bedre enn de som ikke rammes. Jeg har for eksempel hørt om pårørende som bekymrer seg mer enn den som rammes av sykdom eller skade. Selv om den som rammes selvsagt også kan bekymre seg.

Skjønt bekymring er pr. definisjon en forestilling. Hvilket gjør at jeg har mine ord i behold. Det er forestillingene vi har som skaper mest bry for oss.

«Jeg er dum»
Selv er jeg ekstremt sårbar i situasjoner hvor jeg føler meg dum. Jeg er da livredd for å bli avslørt som dum og avvist som ikke bra nok. Vi snakker rett og slett om skam. Det er svært smertefullt og jeg gjør mitt beste for å komme ut av det hele med en viss verdighet. Noen ganger opplever jeg angrep som beste forsvar, andre ganger tilbaketrekking.

At jeg føler meg dum er imidlertid ikke det samme som at jeg er dum. Hvilket betyr at det slett ikke er sikkert at jeg blir avslørt eller avvist. Selv om jeg skulle gjort noe dumt og blir avslørt, er det ikke gitt at jeg blir avvist.

Når jeg føler meg dum er det fordi jeg har en forestilling om at jeg er det. Det kan være mange grunner til at den forestillingen har fått spillerom. Noen forestillinger har vi fra kulturen vi er del av, andre fra familie og oppvekstmiljø. De kan stamme fra personlige erfaringer osv.

Vi hegner om forestillingene våre
Spørsmålet er hva som skjer når disse forestillingene aktiveres? Det skal spørs om det er da jeg føler meg sårbar. At det er da jeg har mest behov for beskyttelse. Mest behov for å ikle meg rustning. Behov for at du ikke skal se meg.

Skjønt hva er det egentlig jeg beskytter? Hvis mitt resonnement gir mening så er det forestillingene våre vi hegner om. I eksemplet mitt beskytter jeg derfor forestillingen «jeg er dum». Jeg tror så mye på den forestillingen at jeg er villig til å slåss eller vike for at den ikke skal bli synlig. Hvilket egentlig er ganske vilt.

Et betimelig spørsmål er derfor – er beskyttelsen vår verd det? Det er jo ikke engang sikkert at forestillingene er reelle. Faktisk er det trolig at de nettopp ikke er det! De er bare noe vi tror, håper eller frykter.

Det er ikke faktiske sårbarhet som er problemet. Selv om det utvilsomt er vondt når vi blir rammet. Den faktiske sårbarheten er imidlertid en nødvendig del av livet, og kan også være en ressurs.

Forestillinger vi har rundt død, sykdom, skade, avvisning og skam er en annen sak. Til mer av vår tro som er truet, til vondere er det og dess mer har vi behov for å beskytte oss. Selv om beskyttelsen bare er mot fiktive monstre.