Det eneste fyllestgjørende

Det er noe jeg ofte lurer på, nemlig hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva er riktig, hva er godt, hva vil jeg fylle tida mi med? Sånne ting, lurer jeg på.

Det skorter ikke på råd og veiledning. Jeg har en del ideer selv også. Ganske mange av mine egne ideer, viser det seg, er ikke egentlig mine. Det bare føles sånn, jeg har gjort dem til mine. På godt og vondt.

Noen av de ideene jeg har, de som jeg har gjort til mine, de har en blank og vakker fasade. Det er ideer som vanskelig kan argumenteres mot. Jeg er ikke alene om å ha dem, kan du si. Samtidig har de en bakside, eller en kompleksitet, som beleilig glemmes – også av meg.

For eksempel er det opplest og vedtatt at det eneste fyllestgjørende i et liv er å være aktiv. Holde seg i ånde, gjøre noe – helst noe nyttig eller fint. Og aller helst for noen andre.

Det er få ting som blir sett så ned på som latskap og egoisme. De to begrepene som umiddelbart faller i hu hvis noen ikke gjør noe, eller skulle slumpe til å være opptatt av seg selv.

Vi mennesker er født med virketrang, det tror jeg ikke det kan hefte noen tvil ved. Trolig har det sammenheng med at vi som art er utrustet med enorm bevegelsesfrihet. I tillegg til det faktum at alt liv har et iboende overlevelsesinstinkt.

Se dessuten på alt vi får til! Herregud, det er ikke småtterier. Selv når det går på bekostning av alt annet liv, inkludert vårt eget. Det er egentlig ganske ironisk. Vi ser ned på enkeltindivider som bare tenker på seg selv, men som rase ofrer vi det ikke en tanke. Vi lever i en antroposentrisk tidsalder som om det er den største selvfølge: Rett og rimelig.

Som med så mye annet.

Vi er skapende, arbeidsomme og aktive. Noe av det første folk spør om når de møtes er «hva driver du med?» Det er det som holder samtalen i gang. Ofte spør vi uten egentlig å lytte til svaret, men det er en annen sak … Fremover, fremover – alltid fremover. Handling nå!

Det er det eneste fyllestgjørende. Som om det er oppfyllelsen av menneskets mål og mening.

Hvilket de fleste av oss synes det er. Selv de av oss som tviler på om det finnes mål og mening.

Det er utvilsomt noe vakkert, betagende og nødvendig med vår evne til å skape og gjennomføre det vi setter oss fore. Vi beundrer de vi synes får til noe. Beundrer eller misunner, skjønt det er egentlig to sider av samme sak.

Jeg har ingenting i mot aktivitet. Jeg elsker aktivitet. Det jeg har i mot er at aktivitet er blitt et ideal.

Som med alle idealer kommer vi til kort. De er ikke mulig å leve opp til. Idealer er pr. definisjon luftslott. Når de allikevel fremstår som det eneste fyllestgjørende skaper vi et hav av tapere.

Ikke alle tapere er gode tapere. Vi blir rasende, trassige, avmektige og resignerte.

Noen kjemper imidlertid flittig videre, tross motgang og uunngåelige tap. Gitt vår ukuelige beundring for aktive mennesker heier vi de frem. Helt til de butter for alvor. Hvis de er så «heldige» at de dør i kampen får de heltestatus. Hvis de derimot «bare» skulle gå tom for energi, da er saken en annen.

Det er jo bare å reise seg igjen. Du må jo gjøre noe. Det er aktivitet som vil få deg på beina igjen. Aller helst en jobb, der du kan være nyttig. Forskning viser at det er sant. Ikke sant?

Selvfølgelig er det sant at aktivitet er godt for oss. Det er godt for oss når det går hånd i hånd med hvile. Problemet er ikke aktivitet som sådan. Problemet er idealet, kravet – og ikke minst den fysiske gjennomføringsevnen, for noen.

Det kan være mange grunner til at gjennomføringsevnen er helt eller delvis nedsatt. Av de mer aksepterte grunner er brukne bein og omgangssyke. Sistnevnte er akseptert like mye fordi vi helst vil ha sånne folk vekk fra det offentlige rom gitt smittefaren.

Noe som ikke er helt akseptert er utmattelse. Det er nemlig et konsept vi ikke skjønner oss særlig på.

For de som ikke har prøvd det: Når det er tomt for energi, så er det tomt. Tomt, blåst, slutt! Da er den fysiske gjennomføringsevnen ikke lenger til stede. Lysta kan være der den, men det går bare ikke.

For de som tror det tilsvarer følelsen etter ei tøff treningsøkt. Nei. Det gjør ikke det.

Hvis du likevel skulle se noen som gir uttrykk for at de har utmattelse eller fatigue. Noen som står der og snakker til deg. Da kan du tenke at de har jo energi. De gjør noe. De står her, går her, prater. Kanskje de til og med forteller om noe de har gjort. Da kan det ikke være tomt, blåst, slutt!?

Det er akkurat det det kan. Det du ser er ikke energi. Det er overlevelse på et helt fundamentalt menneskelig plan. Så kan vi selvsagt snakke om hvorvidt overlevelse faktisk også er energi, gitt at alt er energi. Skjønt det er å miste poenget.

Hvis du husker tilbake så nevnte jeg at vi mennesker er født med virketrang. Det er en del av vår utrustning, noe fundamentalt i oss. Hvis du er i stand til å gjenkjenne det hos deg selv så kan du vurdere om du også skal tilkjennegi at det finnes hos andre? Gitt at det er tilfellet, er det kanskje lettere å se at disse menneskene gjør så godt de kan. Kunne de gjort mer, ville de gjort mer.

Det ligger i vår virketrang: «Kunne jeg gjort mer, ville jeg gjort mer.» Skjønt mange ser det ikke selv engang. De sier til seg selv at de kunne gjort mer, og slår seg selv i hodet fordi de ikke gjorde det. De glemmer bare at det er et perspektiv som alltid kommer i etterpåklokskapens lys.

De gir seg selv slett ingen raushet, og ofte ingen andre heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som setter enorme krav til seg selv. Hvis jeg skal gjette vil jeg tro at mange av de som gjør minst har de høyeste kravene. Det er bare at kravene er så enorme at de selv reduseres til maktesløse skygger.

Dessuten gjenkjenner jeg fenomenet i meg selv. For eksempel når jeg synes jeg bør noe jeg egentlig ikke har lyst til, eller ikke orker.

Hva vi har lyst til fremstår nemlig som underordnet. Å gjøre noe fordi vi har lyst til det er dessuten som egoisme å regne, for mange. Ikke å orke er anatema, det er pr. definisjon latskap.

Det er så mange regler, skrevne og uskrevne om hvordan vi bør leve livene våre. Hva som er riktig, bra og fyllestgjørende for oss. – Hvordan vi bør fylle tida vår.

Problemet er alltid når bare den ene sida av saken kommer frem. Når noe opphøyes til idealer, sånn som aktivitet. Da blir det krav, noe som forventes. Når vi sier oss enig, hvilket er vanskelig å la være, er vi fanget. Hvis vi sier oss uenig er vi tåpelige.

Idealer forutsetter nemlig at noe er bedre enn noe annet. To ting blir satt mot hverandre. Vi blir blinde for at alt i verden nettopp er tvetydig, og gjensidig avhengig av hverandre for sin eksistens. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Snarere handler det om alt til sin tid.

Sånn er det også med aktivitet. Det forutsetter hvile. Ingen holder ut i evig aktivitet, uansett hvor mye de prøver. Vi kan godt glorifisere det aktive, hvilket vi gjør. Det som skjer da er at vi til slutt mister hvilen. Selv når vi sover, stresser vi.

Vi lengter etter ro og fred, men idealet tillater det ikke. Alt idealet tillater er krav, krav og flere krav.

Så jeg som ofte lurer på hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva som er riktig og godt, og hvordan jeg skal fylle tida mi … Jeg lurer på om det beste er å droppe ideen om at det er noen fasit. I det minste stille spørsmålstegn ved påberopte fasiter.

Det er en egen frihet i det, tror jeg.