torsdag 31. oktober 2019

Det satt to katter på et bord ...


Jeg har to katter, Tistel og Pelle. I går forsvant Pelle. Det medførte noe for meg. Noe følelsesmessig som jeg kvier meg for å sette ord på. Som om ord vil gjøre en forskjell, endre sannheten på noe vis? – Jeg får ta tyren ved hornene og gjøre et forsøk. Se hva som skjer.

Pelle forsvant altså. Jeg følte ikke så veldig mye. Langt fra så mye som jeg tidligere har følt når han har vært borte noen dager, eller som når Tistel har vært borte.

Når jeg sier at jeg ikke følte så veldig mye så er det mest korrekt å si at jeg ikke følte så veldig mye fortvilelse. En del av meg syntes at jeg burde bli litt fortvilet. En annen del undret på om jeg følte lettelse. En tredje del trøstet meg med at han nok kom til å komme hjem. En fjerde del kjente på skam over den potensielle følelsen av lettelse. En femte del spør meg gjentakende om jeg er mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjette del dømmer meg for å være mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjuende del insisterer på at jeg også er glad i Pelle. En åttende del stiller spørsmål ved om jeg gjør det som er best for ham, ja for henne også – egentlig, eller om jeg er en sløv og egoistisk matmor. En niende del forteller meg at alt dette bare er tanker og ingenting å bry seg om. At tanker bare er tanker, ikke sannhet.

I sannhet må det være sant. For maken til sammensurium, til ambivalens, ja – til motstrid. Egentlig akkurat sånn jeg har det med mange ting oppi hodet mitt. Den ene tanken slår den andre i hjel, og på et tidspunkt går følelsene amok.

Det pussige i går var at følelsene ikke gikk amok.

Da han fortsatt ikke var kommet hjem i dag tidlig, ei heller midt på dagen og heller ikke på ettermiddagen … Så var jeg fortsatt rolig. Til tross for snevet av skam over å være rolig. Snevet av skam over at jeg i løpet av dagen, flere ganger, var konsentrert om noe annet. Snevet av skam over at jeg kanskje var lettet over at han hadde forsvunnet.

Jeg tror det faktum at jeg var rolig fikk meg til å tro at jeg var lettet. Noe som ga skammen tak i en flik å jobbe med. Det skal ikke så mye til.

Det skal sies at jeg er i en situasjon hvor en del av meg forteller meg at livet mitt ville være lettere om jeg ikke hadde katter. En annen del av meg siterer Sonny Kapoor i filmen The Best Exotic Marigold Hotel «ikke lettere, men mindre». En tredje del forteller at det bare er noe jeg sier for å trøste meg selv. En fjerde del er enig i det. En femte del forsøker innstendig å overbevise om at «nei, det er ikke bare noe som sies for å trøste». Mens den sjette delen bare humrer og vet at «joda». Den sjuende delen gir opp. Den åttende delen rister på hodet og ler overbærende. Den niende delen forteller at i sannhet er alt dette bare tanker, også det at tanker bare er tanker.

For ja, tanker er bare tanker. Så lenge de ikke trigger følelser.

Det vil egentlig si, så lenge jeg ikke vektlegger dem. Eller rettere sagt så lenge tankene ikke finner «fotfeste» i kroppen. For i mange tilfeller har jeg slett ikke noe valg. Det er ikke sånn at jeg kan bestemme hvilke tanker som skal trigge følelser og hvilke som ikke skal trigge følelser. Ofte er det bare noe som skjer.

Det fine er at følelser også bare er følelser.

De bare føles så inderlig ekte. Hvilket de selvfølgelig er. Følelser er ekte i den forstand at de er en erfaring, en opplevelse. De er om noe også, men det de er om trenger ikke være sant. Det vil si, det trenger ikke være tilfellet.

Sett at jeg får en kraftig dytt i ryggen når jeg står i kø. Sett at den dytten får meg til å føle meg krenket, som om noen er ute etter meg. Den kjipe følelsen av å bli krenket er ekte nok, den er vond. Skjønt dytten i ryggen trenger ikke være intendert som en krenkelse, kanskje var den et uhell. Sett at jeg oppdager at dytten i ryggen skyldes at noen svimte av bak meg. Skal spørs om jeg fortsatt føler meg krenket da.

Tanker og følelser henger sammen. Noen ganger er det stemninger og følelser som trigger et sett med tanker. Andre ganger er det tanker som trigger et sett med følelser.

Det er når vi tar dem at face value, som det heter, at vi får trøbbel. – I alle fall er det sånn for meg.

Å være menneske er ganske interessant.

PS! Pelle er hjemme igjen. 😊