Jeg har to katter, Tistel og Pelle. I går forsvant Pelle.
Det medførte noe for meg. Noe følelsesmessig som jeg kvier meg for å sette ord
på. Som om ord vil gjøre en forskjell, endre sannheten på noe vis? – Jeg får ta
tyren ved hornene og gjøre et forsøk. Se hva som skjer.
Pelle forsvant altså. Jeg følte ikke så veldig mye. Langt
fra så mye som jeg tidligere har følt når han har vært borte noen dager, eller
som når Tistel har vært borte.
Når jeg sier at jeg ikke følte så veldig mye så er det mest
korrekt å si at jeg ikke følte så veldig mye fortvilelse. En del av meg syntes
at jeg burde bli litt fortvilet. En annen del undret på om jeg følte lettelse. En
tredje del trøstet meg med at han nok kom til å komme hjem. En fjerde del
kjente på skam over den potensielle følelsen av lettelse. En femte del spør meg
gjentakende om jeg er mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjette del dømmer meg
for å være mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjuende del insisterer på at jeg også
er glad i Pelle. En åttende del stiller spørsmål ved om jeg gjør det som er
best for ham, ja for henne også – egentlig, eller om jeg er en sløv og
egoistisk matmor. En niende del forteller meg at alt dette bare er tanker og
ingenting å bry seg om. At tanker bare er tanker, ikke sannhet.
I sannhet må det være sant. For maken til sammensurium, til
ambivalens, ja – til motstrid. Egentlig akkurat sånn jeg har det med mange ting
oppi hodet mitt. Den ene tanken slår den andre i hjel, og på et tidspunkt går
følelsene amok.
Det pussige i går var at følelsene ikke gikk amok.
Da han fortsatt ikke var kommet hjem i dag tidlig, ei heller
midt på dagen og heller ikke på ettermiddagen … Så var jeg fortsatt rolig. Til
tross for snevet av skam over å være rolig. Snevet av skam over at jeg i løpet
av dagen, flere ganger, var konsentrert om noe annet. Snevet av skam over at
jeg kanskje var lettet over at han hadde forsvunnet.
Jeg tror det faktum at jeg var rolig fikk meg til å tro at
jeg var lettet. Noe som ga skammen tak i en flik å jobbe med. Det skal ikke så
mye til.
Det skal sies at jeg er i en situasjon hvor en del av meg
forteller meg at livet mitt ville være lettere om jeg ikke hadde katter. En annen del
av meg siterer Sonny Kapoor i filmen The Best Exotic Marigold Hotel «ikke
lettere, men mindre». En tredje del forteller at det bare er noe jeg sier for å
trøste meg selv. En fjerde del er enig i det. En femte del forsøker innstendig
å overbevise om at «nei, det er ikke bare noe som sies for å trøste». Mens den
sjette delen bare humrer og vet at «joda». Den sjuende delen gir opp. Den
åttende delen rister på hodet og ler overbærende. Den niende delen forteller at
i sannhet er alt dette bare tanker, også det at tanker bare er tanker.
For ja, tanker er bare tanker. Så lenge de ikke trigger
følelser.
Det vil egentlig si, så lenge jeg ikke vektlegger dem. Eller
rettere sagt så lenge tankene ikke finner «fotfeste» i kroppen. For i mange
tilfeller har jeg slett ikke noe valg. Det er ikke sånn at jeg kan
bestemme hvilke tanker som skal trigge følelser og hvilke som ikke skal trigge
følelser. Ofte er det bare noe som skjer.
Det fine er at følelser også bare er følelser.
De bare føles så inderlig ekte. Hvilket de
selvfølgelig er. Følelser er ekte i den forstand at de er en erfaring, en
opplevelse. De er om noe også, men det de er om trenger ikke være sant.
Det vil si, det trenger ikke være tilfellet.
Sett at jeg får en kraftig dytt i ryggen når jeg står i kø. Sett
at den dytten får meg til å føle meg krenket, som om noen er ute etter meg. Den
kjipe følelsen av å bli krenket er ekte nok, den er vond. Skjønt dytten i
ryggen trenger ikke være intendert som en krenkelse, kanskje var den et uhell.
Sett at jeg oppdager at dytten i ryggen skyldes at noen svimte av bak meg. Skal
spørs om jeg fortsatt føler meg krenket da.
Tanker og følelser henger sammen. Noen ganger er det
stemninger og følelser som trigger et sett med tanker. Andre ganger er det
tanker som trigger et sett med følelser.
Det er når vi tar dem at face value, som det heter,
at vi får trøbbel. – I alle fall er det sånn for meg.
Å være menneske er ganske interessant.
PS! Pelle er hjemme igjen. 😊