fredag 14. februar 2020

BRAVING


Ny dag, nye muligheter. Jeg bare nevner det. Det er nødvendig. Jeg har brukt formiddagen på delvis å gå under for skamangrep, dog har jeg avverget de nesten i tide. Har bare kjent litt på ubehaget. Delvis har jeg brukt formiddagen på å finne ting jeg elsker og nyte det som er, sånn som det er.

Jeg innser at det er en streberside i meg, en alvorsside som lett bukker under for skamangrep. Så er det en annen side, som jeg må fremelske – huske på at eksisterer: Den som insisterer på at livet er en lek, et spill. Av og til et urettferdig, vondt og kjipt spill, men like fullt et spill. En lek!

Livet kan møtes med dødsalvor, med rustning og våpen. Eller det kan møtes med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Den første måten fører til skam og mer smerte. Den andre måten … i alle fall til medfølelse, om ikke mindre smerte.

Det finnes sikkert mange andre måter å møte livet på, men disse to er ingredienser som i større eller mindre grad er fremtredende. Jeg kjenner til begge i mitt liv. Tendensen har ofte gått mot dødsalvor, rustning og våpen – i alle fall på områder hvor jeg har følt meg truet. Det har sine konsekvenser, og det koster.

Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg klarer å møte livet med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Skjønt det koster litt det også. Ikke når det er «solskinnsdager», men å holde en slik innstilling når jeg føler meg truet, det er krevende. Jeg kan like godt si det med én gang, jeg lykkes ikke alltid så godt. Ofte må jeg gå mange runder med meg selv. Jeg forsøker å trene i godværsdagene, i fredstid – som jeg liker å kalle det. Da har jeg redskapene for hånden når krigen kommer, når jeg føler meg truet.

Det er fortsatt lett å ty til rustningen, til våpenlageret mitt. Det ligger liksom i ryggmargen, jeg griper dem instinktivt – automatisk.

Jeg vet at jeg ikke er alene, at det finnes mange andre som forsøker varianter av en annen måte å møte livet på. En annen måte enn den som de fleste av oss er innprentet – dødsalvoret.

Ah, men det er ensomt likevel. Det er ikke fristende «å gå naken» mellom haugevis av rustningskledde og krigsklare mennesker.

Jeg sliter litt med å finne ut hvordan jeg skal møte verden nå. Tidligere var det så «lett». Det var bare å ta på rustningen, si det som ble forventet og drive med i galskapen.

Nå kjenner jeg så utrolig godt hvor avhengig jeg er av andre. Hvor prisgitt jeg er. Det er helt ufattelig sårbart – også skal jeg i tillegg møte denne verden med en åpen og nysgjerrig innstilling. Uten rustning og våpenlager. Det er nesten mer enn jeg kan bære.

Samtidig vil jeg møte verden på den måten. Jeg vil være medfølende, nysgjerrig og åpen. Jeg vil flomme over av takknemlighet og kjærlighet fordi jeg er så heldig at jeg er født. At jeg lever, føler, erfarer og lærer.

Men Herregud, jeg er så redd!

---

Hvis dere finnes der ute, dere som kjenner dere igjen. Dere som ønsker å la rustning få være rustning uten å ta den på. Dere som også vil være medfølende, nysgjerrige og åpne for livet, men som i likhet med meg synes det er vanskelig. Tenk om vi kunne vise hverandre at vi er her, hva ville ikke det betydd?

Vi skulle hatt et kodeord. Et vi kunne bruke når vi kjente oss truet og kunne trenge litt oppmuntring. Eller brukt bare for å vise hverandre at vi finnes. Det hadde vært noe.

Hvis jeg skulle foreslå noe så måtte det være:

BRAVING

Et ord som kan brukes internasjonalt, for folkens, dette gjelder fler enn oss her hjemme.

Braving according to Brené Brown, Braving the Wilderness. Vermilion, London, 2017. (39)
B – Did I respect my own boundaries? Was I clear about what’s okay and what’s not okay?
R – Was I reliable? Did I do what I said I was going to do?
A – Did I hold myself accountable?
V – Did I respect the vault and share appropriately?
I – Did I act from my integrity?
N – Did I ask for what I needed? Was I non-judgemental about needing help?
G – Was I generous toward myself?