Ny dag, nye muligheter. Jeg bare nevner det. Det er
nødvendig. Jeg har brukt formiddagen på delvis å gå under for skamangrep, dog har
jeg avverget de nesten i tide. Har bare kjent litt på ubehaget. Delvis har jeg
brukt formiddagen på å finne ting jeg elsker og nyte det som er, sånn som det
er.
Jeg innser at det er en streberside i meg, en alvorsside
som lett bukker under for skamangrep. Så er det en annen side, som jeg må
fremelske – huske på at eksisterer: Den som insisterer på at livet er en lek,
et spill. Av og til et urettferdig, vondt og kjipt spill, men like fullt et
spill. En lek!
Livet kan møtes med dødsalvor, med rustning og våpen. Eller
det kan møtes med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Den første måten
fører til skam og mer smerte. Den andre måten … i alle fall til medfølelse, om
ikke mindre smerte.
Det finnes sikkert mange andre måter å møte livet på,
men disse to er ingredienser som i større eller mindre grad er fremtredende.
Jeg kjenner til begge i mitt liv. Tendensen har ofte gått mot dødsalvor,
rustning og våpen – i alle fall på områder hvor jeg har følt meg truet. Det har
sine konsekvenser, og det koster.
Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg klarer å
møte livet med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Skjønt det koster
litt det også. Ikke når det er «solskinnsdager», men å holde en slik
innstilling når jeg føler meg truet, det er krevende. Jeg kan like godt si det
med én gang, jeg lykkes ikke alltid så godt. Ofte må jeg gå mange runder med
meg selv. Jeg forsøker å trene i godværsdagene, i fredstid – som jeg liker å
kalle det. Da har jeg redskapene for hånden når krigen kommer, når jeg føler meg
truet.
Det er fortsatt lett å ty til rustningen, til våpenlageret
mitt. Det ligger liksom i ryggmargen, jeg griper dem instinktivt – automatisk.
Jeg vet at jeg ikke er alene, at det finnes mange andre som
forsøker varianter av en annen måte å møte livet på. En annen måte enn den som
de fleste av oss er innprentet – dødsalvoret.
Ah, men det er ensomt likevel. Det er ikke fristende «å gå
naken» mellom haugevis av rustningskledde og krigsklare mennesker.
Jeg sliter litt med å finne ut hvordan jeg skal møte verden
nå. Tidligere var det så «lett». Det var bare å ta på rustningen, si det som
ble forventet og drive med i galskapen.
Nå kjenner jeg så utrolig godt hvor avhengig jeg er av
andre. Hvor prisgitt jeg er. Det er helt ufattelig sårbart – også skal jeg i
tillegg møte denne verden med en åpen og nysgjerrig innstilling. Uten
rustning og våpenlager. Det er nesten mer enn jeg kan bære.
Samtidig vil jeg møte verden på den måten. Jeg vil
være medfølende, nysgjerrig og åpen. Jeg vil flomme over av takknemlighet og
kjærlighet fordi jeg er så heldig at jeg er født. At jeg lever, føler, erfarer
og lærer.
Men Herregud, jeg er så redd!
---
Hvis dere finnes der ute, dere som kjenner dere igjen. Dere
som ønsker å la rustning få være rustning uten å ta den på. Dere som også vil være medfølende,
nysgjerrige og åpne for livet, men som i likhet med meg synes det er vanskelig.
Tenk om vi kunne vise hverandre at vi er her, hva ville ikke det betydd?
Vi skulle hatt et kodeord. Et vi kunne bruke når vi kjente
oss truet og kunne trenge litt oppmuntring. Eller brukt bare for å vise
hverandre at vi finnes. Det hadde vært noe.
Hvis jeg skulle foreslå noe så måtte det være:
BRAVING
Et ord som kan brukes internasjonalt, for folkens, dette
gjelder fler enn oss her hjemme.
Braving
according to Brené Brown, Braving the Wilderness. Vermilion, London,
2017. (39)
B – Did I
respect my own boundaries? Was I clear about what’s okay and what’s not
okay?
R – Was I reliable?
Did I do what I said I was going to do?
A – Did I
hold myself accountable?
V – Did I
respect the vault and share appropriately?
I – Did I
act from my integrity?
N – Did I
ask for what I needed? Was I non-judgemental about needing help?
G – Was I generous
toward myself?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar