mandag 28. november 2016

Takk til alle ekte mennesker – dere som gir slipp på rustning, og på rus – dere gir meg håp om en bedre verden


De mest ekte menneskene jeg har møtt er de som gir rom for feilgrep og sårbarhet. Det er de som har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt (og i mange tilfeller også andres liv) for så å erkjenne hva de har gjort, og starte på nytt uten rustning, eller rus.

Jeg er spesielt glad i alkoholikerne jeg har blitt kjent med – de som står frem i all sin sårbarhet, og reiser seg igjen.

Vi er sårbare og dødelige, men liker ikke å innrømme det
Alle trår feil fra tid til annen, alle sliter med ett eller annet – men de fleste av oss vil ikke innrømme det; ikke for andre, ikke for oss selv. Bortsett fra noen som velger å le av det, men det er en hul latter – og de vet det selv, innerst inne, det er jeg sikker på.

Hvis du tror du aldri sliter så er det en illusjon, eller du er for ung til å ha erfart livet enda. Alle – ALLE – som lever har kjennskap til smerte, vi er sårbare og dødelige. Sånn er livet.

Ettersom vi ikke vil innrømme sårbarheten vår; det vi ser på som feil og mangler ved oss selv; gjør vi oss klar til krig. – Vi ruster oss, vi ruser oss, vi kjemper i mot oss selv og andre; og vi flykter. For ingen vinner over sin egen sårbarhet.

Kampen mot og flukten fra sårbarheten
Det som er så utrolig fantastisk med alkoholikerne jeg har møtt er at de mer eller mindre frivillig har lagt seg inn på rusinstitusjon. Kanskje var det ikke frivillig å reise dit, men de blir – og det er ekte.

Hvis du tror det er lett for dem, så tro igjen. Dette er mennesker som i større grad enn de fleste av oss har kjempet i mot, flyktet, kjempet i mot og flyktet. Om noe er alkoholikerne kanskje enda mer redd sin egen sårbarhet enn de fleste av oss andre. Jeg tror de hater den mer enn de fleste – og i prosessen blir de enda mer sårbare, og det hele spinner ut av kontroll.

De vet utrolig godt at de har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt. Og de vet enda bedre at de har gjort en innsats for å ødelegge andres liv. Få av dem hadde nok den planen i utgangspunktet, men livet er hardt – og sånn ble det.

De tunge erkjennelsene
Vissheten om at de har gjort denne innsatsen er vond. Særlig vissheten om at deres nære og kjære har det vondt på grunn av dem. Den vissheten er ofte tyngst å bære – og det tar ofte litt tid før den synker helt inn. Det er rett og slett for vondt å ta det inn før de har klart å lande litt i seg selv.

Når vissheten synker inn – det er ekte. Det er ekte – og det er smerte.

Noen orker det ikke, i alle fall ikke med en gang, men de vil. Ja, de vil – og de vil ikke. De er i smerten og det duger ikke – den må vekk – smerten må vekk!

Noen vender tilbake til rusen, krigen og flukten, mens andre vender seg vekk fra rusen og fortsetter kampen på et annet plan. Noen overgir seg... De aksepterer sin egen sårbarhet, og sin avhengighet – ikke bare av rusen, men også av andre. Det er ekte.

Vi ikler oss rustning
Alle mennesker kjenner til livets sårbarhet, de aller fleste har kjempet – og kjemper – i mot, med eller uten rus, men alltid i en eller annen rustning. Hva enten det er som klovn, ved hjelp av sarkasme, ironi, arroganse, sinne…, eller martyrdom: For vi vil redde andre om vi ikke kan redde oss selv.

Noen ruster sågar sin egen kropp, noen med kilo på kilo av beskyttelse. Andre med kirurgi, implantat eller hva det måtte være. Hva som helst for å dekke over sårbarheten.

Noen ganger blir kampen for het, for hard eller for lang – og vi flykter. Trekker oss vekk, inn i oss selv. Resignerer.

Å reise seg på nytt
De som har sett kjelleren(e) i det huset som er kropp, sjel og sinn; de som har ligget nesegrus i sin egen svinesti og likevel forsøker å reise seg for å starte på nytt. Ett ord: RESPEKT!

Det er så ekte, så uendelig rørende og fantastisk å få delta i et menneskes forsøk på å reise seg. Hva enten de klarer det der og da eller ei. Hva enten det er andres liv, eller ens eget, det dreier seg om.

Vi kaller dem modige, disse menneskene. Ja, de er modige. Men inni seg føler de nok mer at det de gjør er en dyd av nødvendighet. Og det er også sant. Det er nødvendig, det de gjør. Faktisk er de foregangsmennesker – kanskje den største ressursen vårt samfunn i dag har.

Det gir håp om en bedre verden
Å få være vitne til den indre kamparenaen, livsviljen og sårbarheten som er så tydelig i disse situasjonene, det gjør meg ydmyk og takknemlig. Dessuten gir det meg håp.

For når det er mulig å erkjenne «svakhet», tilgi og reise seg igjen for å starte på nytt etter alt som har skjedd gjennom et hardt liv, ja – da er det håp for alle. Da er det håp for verden også.

Alt som skal til er nok mot (eller nødvendighet) til å gå i seg selv og oppdage – ikke bare smerten, men gleden ved et nytt og mer ekte liv. Et liv hvor sårbarheten har en plass, og den ikke skjules med rus eller rustning.

1 kommentar:

  1. Positiv vinkling på vårt alvorligste sammfunnsproblem. Vi ser bare toppen av isfjellet. Det grunnleggende er at vi er avhengig av hverandre og når relasjoner brister , så kan en lett søke til rus,dop, mat, trening og annen aktivert. Vi trenger mer å bry oss om hverandre. Det er i møtet med et du at jeg blir til. (Martin Buber)

    SvarSlett