Fra hemmelig til hel - I

Vi er tilbake med filosof og mystiker, Bente Holm Svenbalrud, som forteller om boka hun skriver Fra hemmelig til hel. Du snakka sist om hvordan det hele starta – 

Ja – jeg tenkte på det etterpå. Hvor starta det, egentlig? Når starter prosesser, eller livet for den saks skyld. Minner er notorisk upålitelige, og livet ruller og går til det ikke går lenger, men det fortsetter jo likevel.

Jeg nevnte sist at det starta med ideer om kjærlighet. Ideer som hadde forpesta kjærlighetslivet mitt i mange år. Jeg levde i en verden hvor kjærligheten var romantisk og seksuell. Da det ble slutt med nok en partner i livet mitt raste denne illusjonen sammen. Sånn sett begynte prosessen der, men det hadde jo skjedd mye før det. Ting som leda opp til denne første oppvåkninga.

Du sier at minner er notorisk upålitelige, kan du si noe mer om det?

Jeg kan huske at jeg elska å stå på hue oppetter veggen i hjørnet da jeg var liten, men jeg kan ikke huske at mamma og jeg flytta sammen med Willy og hans barn. Jeg husker ikke hvorfor det var naturlig for meg at jeg ikke hadde en far, men jeg husker at det var viktig for meg at jeg hadde en. Min egen, så å si. Jeg ville aldri kalle Willy for pappa. Også var det rart, å vokse opp og vite at faren min bodde i bygda, at jeg hadde tre brødre som ikke visste om meg. Jeg husker det.

Du sier at det var rart, hva innebærer det?

Ja, det er nettopp det – det er et ord vi bruker når vi ikke helt klarer å sette fingeren på ting, følelser hovedsakelig. Minnene våre preges av følelser, de vi husker setter seg i kroppen på noe vis. Til mer følelser, til mer kroppslig.

Det var rart for meg fordi jeg ikke hadde ord på hva det var for meg. I dag ville jeg kanskje si at det var sårt. Jeg skjønte jo at det var skam forbundet med meg, samtidig hadde jeg en trass i meg. En trass som ikke ville godta at jeg var skammelig på noe vis bare fordi jeg var født.

Det er interessant det du sier om trass.

Ja, trass har oppdaga noe. Trass veit at noe viktig står på spill, men trassen er umoden og redd. Jeg har vært veldig, veldig redd for at det skulle være noe feil med meg. At jeg ikke skulle være bra nok. Trassen har ønska å hjelpe meg, men har også bidratt til å gjøre det vanskelig. Jeg har vært mye sint, og sinnet kan fortsatt renne over når jeg føler meg tråkka på. Det er de kroppslige minnene som trigges, og det er rein skjær overlevelsesinstinkt som flammer opp.

Du snakker om overlevelse som person, ikke som organisme?

Ja, overlevelse som person. Det er identiteten som står på spill, men for oss mennesker kan det være vel så viktig som å overleve fysisk. For meg har det vært en kamp hele livet.

Kjemper du fortsatt?

Ja, det hender. Det skjer på autopilot. Gamle følelser forlater ikke materien bare fordi intellektet sier at de ikke er gyldige lenger. Jeg jobber med å integrere meg og anerkjenne følelsene mine – også de gamle, vanskelige som jeg har kjempa imot.

Og det er også dette boka di handler om, stemmer ikke det?

Det stemmer akkurat.

Stay tuned – det kommer mer.