En dag i livet

Det kommer en dag i livet hvor det går opp for deg at noe ikke stemmer. Jeg har møtt den dagen. Jeg har møtt den og levd sammen med den i lang tid nå. Denne spesielle dagen dukker av en eller annen grunn opp ganske så overraskende, selv om den ofte i lang tid har meldt sin ankomst. Særegent ved denne dagen er det, at uansett hvor mye du tenker, resonnerer og analyserer, så glipper svaret unna. Det hele kan fort få karakter av fortvilelse. På enkelte dager er til og med tilværelsen så svart at det kan grense mot depresjon. Alt i alt er imidlertid tilværelsen god, og den lengsel som driver meg fremover preges av nysgjerrighet og undring.

Hva er spesielt med det her? Ingen verdens ting. Det er så lite spesielt at mange knapt ofrer det en tanke. Andre sliter kanskje med det hver eneste dag, uten å forstå hva det er. Er det humørsyke, er det vinterdepresjon, er det kjærlighetssorg, er det bare mitt vanlige problem med å bestemme meg? Veldig ofte er det noen andres feil. Problemet kan fremstå som hva som helst, og ofte vil vi ikke se hva det egentlig er.

I mitt tilfelle er det eksistensielt. Det handler enkelt og greit om hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal hen. Selv om eksistensielle spørsmål fort får karakter av etter døden problemstillinger, så er de i aller høyeste grad hverdagslige. Hvem er jeg i forhold til kolleger, til familie, til venner? Er det forskjell på hvem jeg er når jeg er på jobb og den jeg er sammen med familien min? Hva er årsaken til at jeg i det ene øyeblikket er selvsikker og i det neste usikker? Om du ikke er interessert i å finne ut svaret, så vil problemstillingen like fullt påvirke deg, dersom du opplever at det er kontradiksjon. Egentlig er det hele veldig spennende, og til tider gruelig frustrerende. Eksistensielle utfordringer kommer ofte sammen med en god dose dårlig samvittighet fordi deler av deg ønsker noe som ikke nødvendigvis er sosialt akseptert. Det kan være så enkelt som at du helst vil være hjemme akkurat den dagen du er bedt i selskap, du slites mellom valgene – og samvittigheten har en tendens til å seire, i alle fall hvis du ikke kommer opp med en god unnskyldning. Jeg undres på hvem man egentlig skader ved de ulike valgene.

Mange vil mene at dette absolutt ikke er noe problem, og det kan så være. Personlig er jeg uenig i det. Det hadde kanskje ikke vært noe problem hvis det stoppet på et sånt nivå som i eksempelet ovenfor, men det stopper ikke der. Det stopper ikke. Punktum. Og det er problemet. Skjønt det eksistensielle er ikke problemet. Det er benektelsen av at man står ovenfor seriøse eksistensielle utfordringer som er problemet. De finnes, og de må tas på alvor. Man trenger ikke bli eneboer, munk eller nonne av den grunn.

Perspektiv

Jeg tror det er fullt mulig at man kan finne sannhet, for eksempel i reduksjonistisk naturvitenskap. Spørsmålet jeg stiller meg er om det noen gang vil være hele sannheten. Denne type sannhet står for meg som om den tilsvarer kun én side av saken. Alle mennesker forstår konseptet med flere dimensjoner. Helt banalt kan jeg nevne 3D-filmer. Til tross for det familiære, og rett ut sagt selvsagte, med dimensjoner så er svært mange skeptiske til muligheten av flere dimensjoner i vår eksistens. Jeg tenker for eksempel på en åndelig dimensjon. Uavhengig av en slik dimensjon er det like fullt et poeng å være seg bevisst at dimensjoner eksisterer. Jeg tror at dersom man tillegger reduksjonistisk naturvitenskap den hele og fulle sannhet så mister man minst én dimensjon som er av åpenbar betydning. Nemlig den dimensjonen som på ett eller annet vis er å finne i alle mennesker: Behovet for mening. Uten en eller annen form for mening i vår tilværelse så går vi til grunne. På den annen side vil det være like håpløst om vi som mennesker skulle lete etter mening i absolutt alt. Da ville vi bare trekke mot den motsatte ytterlighet og i beste fall forbli uopplyste. Noen vil hevde at en gylden middelvei kanskje er tingen, men sånn jeg ser det så mister vi da sannhetens perspektiv i begge dimensjonene. Personlig tror jeg poenget må være å skaffe seg et perspektiv på tilværelsen som favner flere dimensjoner, og at disse dimensjonene blir like selvsagte som de vi ser når vi åpner øynene.

Miskunn

Frihet til å leve.

999

Min søken etter mening og sannhet fører meg igjen og igjen til den erkjennelse at alle mine ideer har vært tenkt før. Mine geniale ideer er eldgamle. Mine mest snurrige og fantastiske ideer, som jeg nesten kunne drømme opphavsrett til, de har vært kjent eller tilgjengelige i mange tusen år. La meg få presisere at dette er snakk om ganske andre ting enn det vi lærer på skolen – i alle fall det jeg lærte på skolen (eller det jeg husker derfra), med unntak av en del ting vi lærer på filosofistudiet. Mine geniale ideer er tenkt av vismenn og –kvinner i tusenvis av år. Gjør det meg vis? – Oh, yes! Kanskje burde jeg tenkt motsatt, men hvilken hensikt skulle det tjene? Ideene blomstret i meg uavhengig av de andres liknende ideer. Når jeg nå kommer over de gamle tekstene som bekrefter mine egne ideer så blir jeg lykkelig. Da tenker jeg at jeg er et lite steg nærmere en mening, og kanskje sannheten. Hvis den finnes.

Hvordan overbevise skeptikere? La dem være. Ingen ord vil gjøre nytten, gå heller foran som et godt eksempel.

Avalon

I verden utenfor verden er alt mulig. Av og til er veien åpen. For den som søker åpner den seg alltid.

Den uendelige historien

Fantasi – det uendelige redskap for den verdslige gjennomføringsevne.