Å elske seg selv er en jobb som er verd å gjøre

«Har noen oppskriften på hvordan man elsker seg selv?» spør jente 19 i Aftenposten 26.01.17. Jeg har ingen oppskrift, men jeg har lyst til å si noe om dette temaet likevel.


Jeg har lyst til å si: Å elske seg selv er en jobb. Det er noe du må gjøre, igjen og igjen – hele livet, det kommer ikke av seg selv. Det begynner først å skje når du behandler deg selv slik du vil behandle en god venn.

Den indre dialogen
Livet er ofte ubehagelig, men noe av det mest ubehagelige mange av oss står ovenfor er vår egen relasjon til oss selv. Den relasjonen som gjenspeiler seg i vår indre dialog.

Det finnes nemlig en indre dialog i oss mennesker – skjønt noen ganger er det mer som en monolog enn som en dialog, og den er sjelden trivelig. Du kan være sikker på at den stemmen som snakker høyest, er vulgær eller krever taletid, det er den stemmen som er mest kritisk til alt du foretar deg og som krever perfeksjon.

Spørsmålet er om du vil lytte til den, eventuelt hvor mye.

Perfekte venner
Du kan for eksempel begynne med å spørre deg selv: Hvilke krav setter jeg til mine beste venner – må de være perfekte for at jeg skal elske dem? Hvis svaret er nei, noe det som oftest er, så kan du jo undre deg over hva som gjør at du må være perfekt.

Hva sier svaret om ditt syn på deg selv – hvem er du sammenlignet med vennene dine? Har du større forutsetninger enn dem for å klare perfeksjon (hva enn det måtte innebære)?

Eller forholder det seg sånn at vennene dine faktisk er perfekte, og du sliter med å leve opp til deres standard?

Hvis du er så heldig å ha perfekte venner, så må vel det bety at de godtar deg akkurat sånn som du er – for det er vel det som er en perfekt venn – eller? I så fall må det være uproblematisk å snakke med dem om det som plager deg, og da vil du trolig oppdage at de sliter med mye av det samme som deg.

Hvis du i prosessen oppdager at vennene dine likevel ikke godtar deg som du er, så er det kanskje et hint om at du ikke har så gode (perfekte) venner, når alt kommer til alt. Så da er spørsmålet om du skal vurdere å bytte dem ut.

Selv om livet forhåpentligvis er langt, så er det for kort til å omgi seg med mennesker som ikke støtter deg og vil deg vel – det tenker i alle fall jeg.

Du kommer aldri unna deg
Det er imidlertid én person du aldri kommer unna – og det er deg selv. Noe som gjør det helt prekært å være venn med seg selv, en god venn. En venn som aksepterer hele deg, alle aspekter på godt og vondt, akkurat sånn som du til en hver tid er.

Å akseptere seg selv på denne måten betyr ikke at du alltid vil gå gjennom livet uten følelser som anger, skyld og dårlig samvittighet for ting. Å akseptere seg selv innebærer nettopp at du evner å ta følelser og ubehag til etterretning og gjøre det som er nødvendig for igjen å finne glede og nye perspektiv.

Nyanser og perspektiv
Å snakke med andre for å finne perspektiv er ofte det beste når noe er veldig vanskelig. Egentlig handler det om å nyansere – noe den indre dialogen sikkert mener å hjelpe til med. Den har bare en tendens til å kjøre seg fast i et spor som det er vanskelig å komme ut av.

At noe er vanskelig er imidlertid noe helt annet enn at det er umulig. Vanskelig er egentlig bare en utfordring.

Late hjerner og Border collier
Noen sier at hjernen vår er lat, at den velger minste motstands vei – det vil egentlig si at den tenker de samme tankene om og om igjen, for det går så veldig fort. Da trenger den ikke å finne på noe nytt. Det er mye sant i det, og det likner unektelig på den høyrøstede monologen som foregår der inne.

Men hjernen fungerer egentlig mer som en Border collie: Hvis den ikke får tilstrekkelig stimuli så blir den ganske umulig å ha med og gjøre. Det er ikke det samme gamle som gir hjernen nødvendig stimuli, det er nye utfordringer – nye tanker; nye perspektiv!

En jobb som er verd å gjøre
Ikke noe av dette kommer av seg selv. Det fordrer noe av oss. Å leve er en jobb, men det er en jobb som er verd å gjøre. Og til mer vi gjør det, til mer naturlig faller det seg. Akkurat som å elske seg selv, som en god venn.

En del ting gir ikke mening i det hele tatt – for andre enn dem som gir det mening

Verden ser ut til å gå helt av hengslene og jeg lurer tidvis på om jeg skal le, grine eller kjempe... Ingen av delene frister meg, egentlig. Jeg har lyst til å ty til noe annet, noe som passer for meg. Noe fredeligere og likevel kraftfullt, håper jeg: Meg selv, i tillit og kjærlighet.

Uff, da. Falt du helt av nå - eller?

Det er ikke alt som gir mening hvis vi utelukkende søker kunnskap som kan dokumenteres. Livet selv lar seg ikke fange i dokumenter, for livet er ikke så mye kunnskap, som det er kjennskap. Kunnskap forutsetter faktisk kjennskap, det ligger i sakens natur – vi kaller det erkjennelse når noe synker inn.

Det ironiske er…
Egentlig er dette med tillit og kjærlighet litt ironisk – vi fascineres av barns tillit, men hos voksne møtes det med forakt… Og tilsvarende ironisk: Vi forteller våre barn at de er elskbare, men om de elsker seg selv er de egoister.

Ja, verden går virkelig av hengslene, men ikke på grunn av Trump eller andre som ham. De er uansett bare et symptom. Verden går av hengslene fordi det vi driver med faktisk ikke henger på greip.

Tillit forutsetter en viss usikkerhet
Jeg vet ikke helt hva tillit er, men for en tid tilbake slo det meg at tillit i sitt fundament forutsetter usikkerhet. Hvis det ikke er en usikkerhet i bunn, så er det sikker viten – og tillit er således helt unødvendig.

Livet byr på en uendelighet av usikkerhet, vi trenger som regel ikke å leite lenge før vi finner den. Det meste i livet (for ikke å si alt) fordrer en viss grad av tillit. Hvor godt vi har det i livet avhenger faktisk i stor grad av at vi klarer å ha tillit, det vil egentlig si hvor godt vi takler usikkerhet.

Noen elsker usikkerheten, den pirrer dem og de jakter på den. Andre benekter den så godt de kan og tyr til det de kaller harde fakta. De fleste av oss lever trolig på ulike steder i mellom disse ytterpunktene, alt etter hva det dreier seg om.

Uperfekt rollemodell
Selv pendler jeg i mellom. Noen usikkerheter tenner meg på godt og vondt, andre gjør meg spak – eller setter meg ut av spill – trolig alt avhengig av hvor langt ut av komfortsona mi jeg er.

Det handler om erfaringer jeg har gjort meg, og det handler om synet jeg har på hvem jeg er.

Jeg har lyst til å le, jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å kjempe, men mest av alt har jeg lyst til å være meg – og la det skinne som et eksempel til etterfølgelse. Ikke fordi jeg er perfekt på noe vis, men kanskje nettopp fordi jeg ikke er det – og likevel elsker livet.

Grunnleggende tro på mennesket
Jeg har en grunnleggende tro på noe godt i mennesket. I alle mennesker – og alt liv; om ikke annet så i en kjærlighet til livet. Selv mennesker som avbryter sitt eget liv med en tanke om at livet vil være bedre uten dem, viser en form for kjærlighet til livet – om enn misforstått.

Det samme kan sies om dem som søker «renhet», i rase eller hva det måtte være, og som forvolder allslags krenkelser og ondskap. Det er sørgelig misforstått, sånn som jeg ser det – dog likevel en bisarr form for kjærlighet til livet.

Selv det livet som ikke føler noe har en trang til liv, ser det ut til. Og mennesker med skadet eller ikke-eksisterende følelsesliv, vil trolig kjenne på mangelen og bære preg av det selv om de ikke evner å bry seg.

Om ikke annet så viser disse menneskene oss, gjennom sin manglende evne – med all mulig tydelighet, hvor vesentlig kjærlighet til livet er. I så måte kan en slik skjebne i seg selv sees på som en offergave til vår felles forståelse av livet – for de av oss som måtte tro på et sånt perspektiv.

Med noen unntak, som egentlig bare bekrefter regelen, tror jeg altså at mennesket har en usvikelig kjærlighet til livet.

Kjærlighetens mange ansikter
At kjærligheten ofte er misforstått, eller rettere sagt; at vi ofte går glipp av flere aspekter ved den, er en annen side av saken. Det handler om perspektiv, sånn som jeg ser det – og perspektiv kan være så mangt: For mange år siden ble jeg forlatt av en mann jeg hadde bestemt meg for måtte være mannen i mitt liv…

"Jeg lå og var fortvilet, forbannet verden og ble trassig: «Hvis ikke dette er kjærlighet da kan det være. Kjærlighet må være det viktigste, ellers er det ingen mening.» Hvis jeg var der i dag ville jeg tatt meg selv i armene og sagt:

«Dette er kjærlighet, og kjærligheten er det viktigste, men hvis kjærligheten var et bilde, så ligger du nå og nistirrer på et lite punkt langt nede til venstre. Ta et skritt tilbake og løft blikket, så ser du bildet hvelve seg over deg i alle retninger – lik himmelen. Du kan ikke se i alle retninger samtidig, så hvis du skal bli kjent med hva kjærlighet er så må du se på hver enkelt detalj i nærhet. Du velger selv hva du vil se på, og hvor lenge du vil oppholde deg der. Bare vit at det alltid er større enn hva du ser.»"

Det du ser trenger ikke nødvendigvis å være vakkert, men det kan fortsatt være kjærlighet. Allerede for 2500 år siden ble dette påpekt, av ingen ringere enn Sokrates.

Verken god eller skjønn
I Platons dialog Symposium gjør Sokrates det klart at kjærligheten verken er god eller skjønn, uten at det gjør den ond eller heslig. På beste sokratiske vis argumenterer han for at kjærligheten ønsker seg noe den ikke har – det er med andre ord en opplevelse av mangel som trigger behovet for kjærlighet i oss.

Det paradoksale er at kjærligheten (til livet) allerede ligger i oss, så alt vi egentlig trenger å gjøre er å leve.

Om å fylle mangelen
Skjønt det å leve er vanskelig nok, særlig når vi hele tiden kjenner på en mangel – noe selv den rikeste kan føle på jevnt og trutt. Vi mennesker prøver å fylle denne mangelen, enten med penger, ting, opplevelser, partnere, barn, selvhevdelse, selvfornektelse…, men ingenting av dette virker i lengden.

Vår kjærlighet til livet er en søken, et behov for noe (vi tror) vi ikke har. Denne søken er trolig helt essensiell, dog egentlig helt unødvendig – for det vi søker har vi allerede. Men som Sokrates sier i Symposium; det er som en frisk mann sier han ønsker seg god helse, mens det egentlig er fortsatt god helse han ønsker seg.

Det vi har i oss
Vi har kjærligheten til livet i oss, ikke bare kjærligheten til vårt eget liv – en kjærlighet mange dessverre ikke ser eller anerkjenner i seg selv, men også kjærligheten til alt liv – dessverre også en kjærlighet mange ikke ser eller anerkjenner.

Den er der likevel.

Selvoppholdelsesdriften er rimelig udiskutabel. Den er en del av kjernen i kjærligheten, tror jeg, selv om noen av en eller annen grunn betrakter den som egoisme og således som noe som bør bekjempes.

At det eksisterer en kjærlighet til alt liv er nok mer kontroversielt. Erkjennelsen kan sikkert gi seg til kjenne på utallige måter, noe som gjør dokumentasjon vanskelig. – Og dokumentasjon har blitt viktig i vår tid – viktigere enn tro, viktigere enn tillit…

Verken kunnskap eller uvitenhet
At noe er udokumentert sier imidlertid ingenting om dets verdi. Eller som Sokrates gir uttrykk for i «Symposium»; det finnes noe som verken kan kalles kunnskap eller uvitenhet, men noe som ligger et sted i mellom disse og som kan kalles en kvalifisert vurdering.

Selv ble jeg var eksistensen av en kjærlighet til alt liv da jeg nok en gang ble forlatt av en partner, jeg husker jeg tenkte:

"Kjærlighet må være noe mer eller noen annet enn det jeg har lært og tror. Skjønt hva?

Prosessen fortsatte med en indre selvransakelse hvor jeg begynte å stille stadig flere spørsmål rundt hva jeg har lært og hva jeg tror. Fra å vende meg innover i noe som kan karakteriseres som en gedigen egotripp begynte plutselig verden rundt å få ny betydning og ny verdi. Hvordan andre mennesker rundt i verden har det, samt hvordan vi forvalter miljøet vårt antok nå nye dimensjoner og ble viktig for meg på måter jeg aldri hadde sett for meg tidligere. Det var som om rommet rundt meg åpnet seg for nye relasjoner og muligheter for å elske – hva enten det var personer, befolkning, natur, eller til og med kreativitet som jeg i denne perioden boblet over av.

Den viktigste innsikten jeg fikk i denne delen av min eksistensielle kriseprosess var det paradoksale i å finne verdien i verden utenfor ved å søke innover i meg selv. Det fikk meg til å reflektere over hvilke forbindelser som finnes mellom ego og alter i vid forstand, og om vår tilknytning går dypere enn vi tror. Det fremstår for meg som at i det øyeblikket vi forstår noe mer om hvem vi er og hvordan vi henger sammen så utvider vår forståelse av kjærligheten seg."

Kjærligheten fremstår som paradoksal – den kan bare erkjennes gjennom en mangel, likevel er den der som et fundament som binder oss alle sammen.

Om ego og alter
Hvis implikasjonen holder – om ikke som kunnskap, men som en kvalifisert vurdering – så vil det jeg gjør mot meg selv påvirke deg (og livet ellers), og det jeg gjør mot deg (og annet liv) vil påvirke meg. En slik erkjennelse gjør noe med min holdning – og min følelse av ansvar. Det gjør ikke livet enklere, men kanskje mer verdifullt?

I grunn er det mest dette jeg har å bidra med. Tanker, refleksjoner – og en usvikelig tillit til mennesket. Jeg er glad det er noen som kjemper.

Det beste i verden

Kanskje finnes det noen som vet hva det beste i verden er, men den personen er ikke meg. Jeg vet om mye som er bra. Kvalifikasjonen best er imidlertid ukjent. Egentlig vet jeg ikke om det er noe poeng engang. Skjønt det virker som om det er viktig. Det virker som om det er viktig å være best, eller å ha det beste, eller å vite best. Jeg finner det veldig slitsomt.

Jeg tror at jeg aldri noensinne har vært best i noe som helst. Selv om jeg elsker å vite best, så finner jeg det også veldig slitsomt – og jeg tviler på om det noen gang har vært tilfellet. Det hele er fryktelig frustrerende. Noe burde være best, men hva det skulle være ser ut til å forandre seg hele tiden.

For et øyeblikk siden virket det best å gå hjem. Da jeg kom hjem virket det best om jeg kjøpte meg en kaffe. Nå som jeg drikker kaffen er det deilig, men tankene mine er på hva som er best utenom øyeblikket. Dessuten er kaffen snart tom, og det er best om jeg ikke drikker mer. Skjønt det er en annen best. Det er en fornuftig best, ikke en nytelse best. Så hva er best?

Når det kommer til hvilken best som er best; fornuft eller nytelse, så tror jeg begge deler er like flyktige. Det er best i en fornuftig forstand at jeg ikke drikker mer kaffe akkurat nå. Det er to grunner til det: Den ene at jeg får hjertebank og blir skjelven hvis jeg tar mer enn én. Den andre at jeg ikke får lønn før til fredag. Skjønt på fredag vil jo ikke noe av dette gjelde lenger. Da har jeg penger og da har jeg helt sikkert ikke allerede drukket en kaffe. Ergo vil det igjen kunne fortone seg som best om jeg kjøper en kaffe. Kanskje jeg til og med tar to? Jeg har fri den dagen og kan ta en om formiddagen og en om kvelden? Jeg kan liksom feire, og det kan absolutt være best.

Men vent litt. Hva er det som absolutt kan være best? Det er feiringen sier du, men hva feirer jeg? Er det feiringen i seg selv som er best? I så fall kan jeg likegodt feire nå, men det føles litt rart. Er det at jeg får drikke to kaffe, er det at jeg har fri, er det at kaffe i seg selv er en nytelse, er det at jeg får lønn? Det er en kombinasjon sier du? Hvilken kombinasjon er i så fall best? Er feiringen bare best hvis alle vilkårene er oppfylt, slik at feiringen ikke blir like bra hvis det er to uker senere og lønna ikke akkurat har kommet inn? I så fall virker det som om lønningsdag er det som gjør feiringen best? Jeg trodde det var kombinasjonen og blir nå veldig forvirret.

Men sett at du har rett. Feiringen to uker senere er ikke like bra som den jeg har på fredag. Hva er forskjellen egentlig? Objektivt sett er forskjellen at lønningsdag er nå til fredag og ikke om fjorten dager. Subjektivt sett er forskjellen, - ja, hva er forskjellen? Er jeg lykkeligere nå på fredag enn om fjorten dager? (Rent faktisk aner jeg jo ikke om jeg er lykkelig nå til fredag i det hele tatt, men la oss anta at det er slik). I hvilken forstand blir lykkefølelsen annerledes om fjorten dager enn den er nå til fredag? Jeg går nå ut i fra at jeg er lykkelig fredag om fjorten dager også, men den lykkefølelsen er ikke best, for den beste lykkefølelsen oppnår jeg nå til fredag. Jeg lurer virkelig på hva som skiller den beste lykkefølelsen fra den andre lykkefølelsen. Er den andre lykkefølelsen nest best mon tro? Hva er egentlig standarden for at noe er best?

Jeg lurer visst på en annen ting også: Er det som er best alltid knyttet til lykke?

Ta eksempelet med den fornuftige best som jeg nevner ovenfor. Det er best for meg om jeg ikke tar en kaffe til akkurat nå. Gjør det meg lykkelig? Det gjør meg ikke ulykkelig, men lykkelig er å ta litt hardt i synes jeg. Sett at jeg til tross for at jeg her vet best, nemlig at jeg ikke bør ta en kaffe til, likevel tar en kaffe til akkurat nå. Hvorfor? Fordi jeg synes kaffe er best akkurat nå, nytelsesmessig sett. Gjør det meg lykkelig? Vel, jeg kan ikke utelukke at situasjonen, hypotetisk sett, kan gjøre meg midlertidig lykkelig, men det forandrer ikke det faktum at jeg får hjertebank og blir skjelven. Det er såpass ubehagelig at jeg ikke vil gi følelsen karakteristikken lykke.

Stopp litt igjen. Er lykke alltid behagelig? Den må jeg tygge litt på. Jeg har opplevd å gråte av lykke. På mange måter er det mer pinefullt enn behagelig. Skjønt det er en slags god følelse tross alt. Kanskje har det vært mer lettelse enn lykke? Jeg kan ikke si det helt sikkert. Hva er egentlig lykke?

Se det gitt. Hva er egentlig lykke? Den som har svaret på det er svært heldig og svært privilegert. For ikke å si den viseste av dem alle? Eller kanskje ikke. Mange har forsøkt å besvare dette spørsmålet og mye bra har kommet ut av det. Jeg tviler på, i likhet med mange andre, at det finnes noe entydig og objektivt svar på dette spørsmålet. Betyr det at spørsmålet er uinteressant?

Hvis det er uinteressant, hva er da årsaken til at vi er så opptatt av lykken? Hvis det er uinteressant hva lykke er – hva søker vi da? Gud hjelpe meg. Hva er det vi vil?

Ja, ja, ja! Jeg vet at jeg antar at vi søker lykken. Det er klart jeg kan ta feil. Det er klart det kan finnes mennesker som ikke søker lykke. Kanskje går det noen rundt på jorda som aldri i hele sitt liv har søkt lykke, og som aldri i hele sitt liv vil komme til å søke lykke. Kanskje de ikke engang vet hva lykke er… Men du vet, gjør du ikke?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke engang hva som er best.

Det er grunn til å være redd – veldig redd – for de andre er som deg og meg, de eier ikke folkeskikk de heller

Vi liker å tro at vi er skikkelige mennesker; du og jeg (og det er vi også). Skjønt hvis det er problemer i verden så er det noen – ofte de andre – som har skylda. Det er lett å glemme at de andre, de ser på seg selv som skikkelige mennesker de også, akkurat som deg og meg.

Akkurat som deg og meg
Kan hende har de det vondt, … akkurat som deg og meg. Kan hende tenker de at de har ansvar for sitt liv, … akkurat som deg og meg. Kan hende vil de det de tror er best for seg, … akkurat som deg og meg. Kanskje vet de ikke alltid hva som er best, … akkurat som deg og meg. Kanskje er de av og til sinte, bitre, lei seg… – ja, akkurat som deg og meg!

Kanskje vet de at det de gjør ikke alltid er bra – akkurat som deg og meg. Kanskje tror de at slike handlinger blir værende der de ble utført, mellom de menneskene som var involvert akkurat da? – Ikke ulikt hva vi selv kan tro. Hvem tenker vel at egen smerte forplanter seg ut til andre, uten vår viten og vilje?

Smerten manifesterer seg
Hvem tenker vel over at smerten vi føler – over å bli avvist, oversett, neglisjert, ikke forstått eller misforstått – manifesterer seg i meninger, holdninger, verdier, og således i ord og handling?

Hvem tenker over at hverdagssituasjoner trigger smerten i oss – som når familien sitter rundt middagsbordet og det du skal si drukner i pratet til de andre. Når ingen lytter, ingen responderer. Kanskje er du vant med at det er sånn. Så snakker du bare enda høyere for å bli hørt, eller ender med å snakke til deg selv. Kanskje gir du opp?

Det føles kanskje ikke veldig smertefullt, lik et brukket bein, men det er en smerte likevel. Og jo oftere det skjer – dess mer smerte. Kanskje slutter du å kjenne etter, du blir nummen. Orker ikke ta tak i det. Det føles viktigere å bevare familiefreden.

Men inni deg skjer det noe; nå skapes meninger, holdninger og verdier – uten at du er med og styrer. Det hele skjer ubevisst, fordi du ikke anerkjenner smerten – at den trenger et utløp – at du trenger å bli hørt, anerkjent, forstått!

Du vet hva god folkeskikk er
Hvis du blir spurt så vet du at det er god folkeskikk å respektere andre mennesker – og at det blant annet innebærer å lytte til hva de har å si, og å la dem få prate ferdig. Du vet også at det er god folkeskikk å respondere på det de har sagt, og ikke på noe helt annet.

Men i praksis… - se det er noe annet. Å vise god folkeskikk når det kommer til kommunikasjon med andre, det er nesten litt for krevende i en hektisk hverdag. Vi orker ikke! Hvis vi skal komme til ordet må vi skynde oss, eller la være.

Vi kriger med ord
Den som skriker høyest blir hørt. Enten budskapet har verdi eller ei. Slik er det i kjernefamilien, slik er det i samfunnet rundt oss – og slik er det i verden for øvrig. Vi ser det daglig i media, og særlig når det er valgkamp. Vi har ikke lært noe annet. Snarere har vi blitt oppfordret til det – å krige med ord.

Det er lett å glemme at en krig med ord fort kan bli en krig i realitet. Men det skjer hele tiden; i kjernefamilien, i samfunnet rundt oss – og i verden for øvrig.

Med mindre vi klarer å bryte ut av den onde sirkelen vi har skapt, så skjer det igjen. – Det blir mer vondt, mer smerte, mer krig.

Vi kan ta ansvar
Men vi kan bryte ut av denne sirkelen: Vi kan begynne å lytte til hverandre og ta hverandre på alvor i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Det handler om å ta ansvar, og å innse at vi egentlig er ganske lik "de andre", du og jeg.

Vi elsker vår neste som oss selv, nemlig ikke i det hele tatt...

Det handler om skam, og du kan lese mer om det i kronikken min hos Aftenposten.

Følelser har en helt egen logikk

Vil du vite mer om følelser og deres logikk? Ta en titt på masterbloggen, der finner du den første kronikken jeg har skrevet basert på masteroppgaven min i filosofi. På samme sted finner du også linken til selve oppgaven. Vel lest!

Takk til alle ekte mennesker – dere som gir slipp på rustning, og på rus – dere gir meg håp om en bedre verden

De mest ekte menneskene jeg har møtt er de som gir rom for feilgrep og sårbarhet. Det er de som har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt (og i mange tilfeller også andres liv) for så å erkjenne hva de har gjort, og starte på nytt uten rustning, eller rus.

Jeg er spesielt glad i alkoholikerne jeg har blitt kjent med – de som står frem i all sin sårbarhet, og reiser seg igjen.

Vi er sårbare og dødelige, men liker ikke å innrømme det
Alle trår feil fra tid til annen, alle sliter med ett eller annet – men de fleste av oss vil ikke innrømme det; ikke for andre, ikke for oss selv. Bortsett fra noen som velger å le av det, men det er en hul latter – og de vet det selv, innerst inne, det er jeg sikker på.

Hvis du tror du aldri sliter så er det en illusjon, eller du er for ung til å ha erfart livet enda. Alle – ALLE – som lever har kjennskap til smerte, vi er sårbare og dødelige. Sånn er livet.

Ettersom vi ikke vil innrømme sårbarheten vår; det vi ser på som feil og mangler ved oss selv; gjør vi oss klar til krig. – Vi ruster oss, vi ruser oss, vi kjemper i mot oss selv og andre; og vi flykter. For ingen vinner over sin egen sårbarhet.

Kampen mot og flukten fra sårbarheten
Det som er så utrolig fantastisk med alkoholikerne jeg har møtt er at de mer eller mindre frivillig har lagt seg inn på rusinstitusjon. Kanskje var det ikke frivillig å reise dit, men de blir – og det er ekte.

Hvis du tror det er lett for dem, så tro igjen. Dette er mennesker som i større grad enn de fleste av oss har kjempet i mot, flyktet, kjempet i mot og flyktet. Om noe er alkoholikerne kanskje enda mer redd sin egen sårbarhet enn de fleste av oss andre. Jeg tror de hater den mer enn de fleste – og i prosessen blir de enda mer sårbare, og det hele spinner ut av kontroll.

De vet utrolig godt at de har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt. Og de vet enda bedre at de har gjort en innsats for å ødelegge andres liv. Få av dem hadde nok den planen i utgangspunktet, men livet er hardt – og sånn ble det.

De tunge erkjennelsene
Vissheten om at de har gjort denne innsatsen er vond. Særlig vissheten om at deres nære og kjære har det vondt på grunn av dem. Den vissheten er ofte tyngst å bære – og det tar ofte litt tid før den synker helt inn. Det er rett og slett for vondt å ta det inn før de har klart å lande litt i seg selv.

Når vissheten synker inn – det er ekte. Det er ekte – og det er smerte.

Noen orker det ikke, i alle fall ikke med en gang, men de vil. Ja, de vil – og de vil ikke. De er i smerten og det duger ikke – den må vekk – smerten må vekk!

Noen vender tilbake til rusen, krigen og flukten, mens andre vender seg vekk fra rusen og fortsetter kampen på et annet plan. Noen overgir seg... De aksepterer sin egen sårbarhet, og sin avhengighet – ikke bare av rusen, men også av andre. Det er ekte.

Vi ikler oss rustning
Alle mennesker kjenner til livets sårbarhet, de aller fleste har kjempet – og kjemper – i mot, med eller uten rus, men alltid i en eller annen rustning. Hva enten det er som klovn, ved hjelp av sarkasme, ironi, arroganse, sinne…, eller martyrdom: For vi vil redde andre om vi ikke kan redde oss selv.

Noen ruster sågar sin egen kropp, noen med kilo på kilo av beskyttelse. Andre med kirurgi, implantat eller hva det måtte være. Hva som helst for å dekke over sårbarheten.

Noen ganger blir kampen for het, for hard eller for lang – og vi flykter. Trekker oss vekk, inn i oss selv. Resignerer.

Å reise seg på nytt
De som har sett kjelleren(e) i det huset som er kropp, sjel og sinn; de som har ligget nesegrus i sin egen svinesti og likevel forsøker å reise seg for å starte på nytt. Ett ord: RESPEKT!

Det er så ekte, så uendelig rørende og fantastisk å få delta i et menneskes forsøk på å reise seg. Hva enten de klarer det der og da eller ei. Hva enten det er andres liv, eller ens eget, det dreier seg om.

Vi kaller dem modige, disse menneskene. Ja, de er modige. Men inni seg føler de nok mer at det de gjør er en dyd av nødvendighet. Og det er også sant. Det er nødvendig, det de gjør. Faktisk er de foregangsmennesker – kanskje den største ressursen vårt samfunn i dag har.

Det gir håp om en bedre verden
Å få være vitne til den indre kamparenaen, livsviljen og sårbarheten som er så tydelig i disse situasjonene, det gjør meg ydmyk og takknemlig. Dessuten gir det meg håp.

For når det er mulig å erkjenne «svakhet», tilgi og reise seg igjen for å starte på nytt etter alt som har skjedd gjennom et hardt liv, ja – da er det håp for alle. Da er det håp for verden også.

Alt som skal til er nok mot (eller nødvendighet) til å gå i seg selv og oppdage – ikke bare smerten, men gleden ved et nytt og mer ekte liv. Et liv hvor sårbarheten har en plass, og den ikke skjules med rus eller rustning.