En gutt på 30 år? Ha, ha, ha!

Verden fremstår som svært forskjellig avhengig av hvor vi ser den fra, eller rettere – fra hvor vi sanser den og forstår den. Dette er egentlig helt banalt, likevel virker det som om vi mennesker ofte glemmer det som er helt banalt.

Ei venninne og jeg var på handletur. Vi var i tidlig 20-åra og overhørte ei, i våre øyne, eldre dame som spurte om hjelp til å handle gave til en gutt på 30 år. Dette var så absurd, syntes vi, at vi så på hverandre og kom oss fnisende ut av butikken før vi brølte av latter.

25 år senere virker det fortsatt absurd, men på denne tiden har det absurde snudd og det er vi som fremstår latterlig, ikke damen.

Sånn er det ofte med perspektiv.

Perspektiv skifter. Det skifter med ståsted, og ståsted skifter hele tida – særlig for oss som har evne til å bevege oss.

Frustrasjon anno 2019

Tidligere i år avsluttet jeg mitt foreløpig siste tilskudd til utdannelse: Instruktør i mindfulness. Tilbakemeldingen på oppgaven min var blant annet at den er supergod, original og struktursterk. At jeg er klart kvalifisert som instruktør. Verd å juble over, synes jeg.

Som alt annet i verden er følelsen forbigående. Selv om jeg stadig kan hente gleden frem igjen ved å lese tilbakemeldingen eller tenke på den. I disse tider kan det komme godt med.

En annen forbigående følelse jeg har er nemlig frustrasjon. Den kommer også stadig tilbake, uten at jeg trenger å prøve særlig hardt.

Jeg føler en viss motstand, ja faktisk frustrasjon, over å skulle sette ord på det jeg frustrerer meg over. Det er litt sånn at dersom jeg setter ord på det så kommer både jeg selv og andre (hvis andre får vite det) til å håne meg, tror jeg ... Jeg er redd for å bli hånet. Faktisk så redd at jeg kvier meg for å sette ord på hva jeg har på hjertet.

Hva har jeg på hjertet? Jo, jeg er lei flere aspekter ved AS Norge. Jeg er særlig lei av arbeidsmarkedet. Lei av hykleri. Lei av såkalt effektivitet, resultat- og målorientering, synergieffekter og annet tomt prat. DRITTPRAT kaller jeg det.

Når sant skal sies er jeg nok i hovedsak lei av å forholde meg til de tingene jeg oppfatter som drittprat. Mest av alt er jeg lei av at jeg føler meg maktesløs ovenfor det.

Brené Brown oppfordrer til å tale sannhet til drittprat.

                                                                                                                                  

Jeg sitter ikke på Sannheten. Jeg vet ikke engang om den eksisterer. Det jeg sitter på er imidlertid erfaring. Min egen dyrekjøpte erfaring. Jeg kunne her slenge på at jeg også har en god dose teoretisk kunnskap (hvilket jeg har), men det kan oppriktig talt ikke trumfe erfaring. I beste fall kan det underbygge erfaringen. Erfaring som underbygges av teori er så nære sannhet som jeg kommer.

Vi kaller Norge for en velferdsstat. Det er ikke uten grunn. Vi har ufattelige privilegier. Noen har flere privilegier enn andre. Det ligger i privilegiets natur. For at noen skal ha dem må andre avstå, mer eller mindre ufrivillig. Når vi først har fått smaken på privilegier tar vi dem som en selvfølge, et krav eller en rettighet. Trekkes privilegiet tilbake blir det krisestemning.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler er det noe som heter. Velferdssystemet vårt er i ferd med å gå over styr. Det har skjedd et skifte, vekk fra velferd over til «vi vil ha mer». Det rådende er konkurransementalitet fremfor samhandling. Herunder målorientering fundert i øko- og menneskeligfiendtlige verdier, og vekt på kortsiktige resultater fremfor langsiktig kvalitet.

Det er galskap.

Min egen frustrasjonshistorie blir liten i en slik sammenheng. Samtidig kan den kanskje sette søkelys på noe av problemet?

Jeg tilfredsstiller ikke lenger kravene i arbeidsmarkedet. Til tross for at jeg er frisk og arbeidsvillig, samt at jeg har betydelig utdannelse og erfaring.

Arbeidsgivere gir stadig uttrykk for at de ønsker ansatte som «tenker utenfor boksen», som er kreative og fleksible, løsningsorienterte, effektive og endringsvillige. Min erfaring er at de sjelden går foran med noe godt eksempel.

Etablerte arbeidsgivere tenker slett ikke utenfor sin egen boks. De er mer forutsigbare enn kreative. De er mer rigide enn fleksible, og endringsvillige kun for endringens skyld. Løsningsforslag er velkomne i den grad de passer inn i etablert struktur, eller i ledelsens forventede løsning. Effektivitet forveksles med hurtighet. At kvalitet er en vesentlig bestanddel av effektivitet er glemt for lenge siden.

Sneversynet, rigiditeten og den såkalte effektiviteten kommer grelt til syne i ansettelsesprosesser. Nærmere bestemt i stillingsutlysninger og søknadsprosesser. Det er kanskje ikke så synlig dersom søkeren tilfredsstiller kravene.

Som med så mye annet er det lettere å se hva som ikke fungerer når noe ikke lenger fungerer. Som er tilfellet for meg i disse tider.

En titt på CV’en min og det finnes knapt en arbeidsgiver som skjønner hva jeg kan bidra med. Det som står der passer ingen kvalifikasjonskrav. Hvis kvalifikasjonskravene i stillingsutlysningen ikke tilfredsstilles så leses ikke søknaden heller. Det er effektivitet i praksis. Timene som legges ned i søknaden er bortkastet.

Det som diskvalifiserer meg er at jeg i min utdannelse har tenkt nytt og utfordrer etablerte sannheter. Hvis ikke det er å «tenke utenfor boksen» så vet ikke jeg. Det verste er at jeg egentlig ikke er spesielt kontroversiell engang. Noe som gjør sneversyntheten ekstra grell.

Jeg lever i hovedsak på jungeltelegrafen. Folk som har et visst innblikk i hva jeg kan bidra med og som vil benytte seg av meg. Det går rundt på noe vis – og jeg er i ferd med å bli ekspert på fleksibilitet og endringsevne.

I tillegg lærer jeg å romme mine egne følelser, også de vanskelige. Noe som gjør meg i enda bedre stand til å møte andre med sine følelser. Det er mer enn mange andre kan si. I den grad det er en konkurranse. Hvilket det ikke er. I min bransje er det imidlertid en udiskutabel personlig egnethet.

Det fine med å være åpen og sette ord på følelser er at det skjer et skifte. Jeg er ikke lenger så lei, for jeg er føler meg ikke lenger redd og maktesløs. Det er nemlig ikke jeg som er maktesløs. Jeg taler sannhet til drittprat og står for øyeblikket stødig i min egen integritet.

Kan du si det samme?

Det satt to katter på et bord ...

Jeg har to katter, Tistel og Pelle. I går forsvant Pelle. Det medførte noe for meg. Noe følelsesmessig som jeg kvier meg for å sette ord på. Som om ord vil gjøre en forskjell, endre sannheten på noe vis? – Jeg får ta tyren ved hornene og gjøre et forsøk. Se hva som skjer.

Pelle forsvant altså. Jeg følte ikke så veldig mye. Langt fra så mye som jeg tidligere har følt når han har vært borte noen dager, eller som når Tistel har vært borte.

Når jeg sier at jeg ikke følte så veldig mye så er det mest korrekt å si at jeg ikke følte så veldig mye fortvilelse. En del av meg syntes at jeg burde bli litt fortvilet. En annen del undret på om jeg følte lettelse. En tredje del trøstet meg med at han nok kom til å komme hjem. En fjerde del kjente på skam over den potensielle følelsen av lettelse. En femte del spør meg gjentakende om jeg er mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjette del dømmer meg for å være mer glad i Tistel enn i Pelle. En sjuende del insisterer på at jeg også er glad i Pelle. En åttende del stiller spørsmål ved om jeg gjør det som er best for ham, ja for henne også – egentlig, eller om jeg er en sløv og egoistisk matmor. En niende del forteller meg at alt dette bare er tanker og ingenting å bry seg om. At tanker bare er tanker, ikke sannhet.

I sannhet må det være sant. For maken til sammensurium, til ambivalens, ja – til motstrid. Egentlig akkurat sånn jeg har det med mange ting oppi hodet mitt. Den ene tanken slår den andre i hjel, og på et tidspunkt går følelsene amok.

Det pussige i går var at følelsene ikke gikk amok.

Da han fortsatt ikke var kommet hjem i dag tidlig, ei heller midt på dagen og heller ikke på ettermiddagen … Så var jeg fortsatt rolig. Til tross for snevet av skam over å være rolig. Snevet av skam over at jeg i løpet av dagen, flere ganger, var konsentrert om noe annet. Snevet av skam over at jeg kanskje var lettet over at han hadde forsvunnet.

Jeg tror det faktum at jeg var rolig fikk meg til å tro at jeg var lettet. Noe som ga skammen tak i en flik å jobbe med. Det skal ikke så mye til.

Det skal sies at jeg er i en situasjon hvor en del av meg forteller meg at livet mitt ville være lettere om jeg ikke hadde katter. En annen del av meg siterer Sonny Kapoor i filmen The Best Exotic Marigold Hotel «ikke lettere, men mindre». En tredje del forteller at det bare er noe jeg sier for å trøste meg selv. En fjerde del er enig i det. En femte del forsøker innstendig å overbevise om at «nei, det er ikke bare noe som sies for å trøste». Mens den sjette delen bare humrer og vet at «joda». Den sjuende delen gir opp. Den åttende delen rister på hodet og ler overbærende. Den niende delen forteller at i sannhet er alt dette bare tanker, også det at tanker bare er tanker.

For ja, tanker er bare tanker. Så lenge de ikke trigger følelser.

Det vil egentlig si, så lenge jeg ikke vektlegger dem. Eller rettere sagt så lenge tankene ikke finner «fotfeste» i kroppen. For i mange tilfeller har jeg slett ikke noe valg. Det er ikke sånn at jeg kan bestemme hvilke tanker som skal trigge følelser og hvilke som ikke skal trigge følelser. Ofte er det bare noe som skjer.

Det fine er at følelser også bare er følelser.

De bare føles så inderlig ekte. Hvilket de selvfølgelig er. Følelser er ekte i den forstand at de er en erfaring, en opplevelse. De er om noe også, men det de er om trenger ikke være sant. Det vil si, det trenger ikke være tilfellet.

Sett at jeg får en kraftig dytt i ryggen når jeg står i kø. Sett at den dytten får meg til å føle meg krenket, som om noen er ute etter meg. Den kjipe følelsen av å bli krenket er ekte nok, den er vond. Skjønt dytten i ryggen trenger ikke være intendert som en krenkelse, kanskje var den et uhell. Sett at jeg oppdager at dytten i ryggen skyldes at noen svimte av bak meg. Skal spørs om jeg fortsatt føler meg krenket da.

Tanker og følelser henger sammen. Noen ganger er det stemninger og følelser som trigger et sett med tanker. Andre ganger er det tanker som trigger et sett med følelser.

Det er når vi tar dem at face value, som det heter, at vi får trøbbel. – I alle fall er det sånn for meg.

Å være menneske er ganske interessant.

PS! Pelle er hjemme igjen. 😊