Frustrasjon anno 2019

Tidligere i år avsluttet jeg mitt foreløpig siste tilskudd til utdannelse: Instruktør i mindfulness. Tilbakemeldingen på oppgaven min var blant annet at den er supergod, original og struktursterk. At jeg er klart kvalifisert som instruktør. Verd å juble over, synes jeg.

Som alt annet i verden er følelsen forbigående. Selv om jeg stadig kan hente gleden frem igjen ved å lese tilbakemeldingen eller tenke på den. I disse tider kan det komme godt med.

En annen forbigående følelse jeg har er nemlig frustrasjon. Den kommer også stadig tilbake, uten at jeg trenger å prøve særlig hardt.

Jeg føler en viss motstand, ja faktisk frustrasjon, over å skulle sette ord på det jeg frustrerer meg over. Det er litt sånn at dersom jeg setter ord på det så kommer både jeg selv og andre (hvis andre får vite det) til å håne meg, tror jeg ... Jeg er redd for å bli hånet. Faktisk så redd at jeg kvier meg for å sette ord på hva jeg har på hjertet.

Hva har jeg på hjertet? Jo, jeg er lei flere aspekter ved AS Norge. Jeg er særlig lei av arbeidsmarkedet. Lei av hykleri. Lei av såkalt effektivitet, resultat- og målorientering, synergieffekter og annet tomt prat. DRITTPRAT kaller jeg det.

Når sant skal sies er jeg nok i hovedsak lei av å forholde meg til de tingene jeg oppfatter som drittprat. Mest av alt er jeg lei av at jeg føler meg maktesløs ovenfor det.

Brené Brown oppfordrer til å tale sannhet til drittprat.

                                                                                                                                  

Jeg sitter ikke på Sannheten. Jeg vet ikke engang om den eksisterer. Det jeg sitter på er imidlertid erfaring. Min egen dyrekjøpte erfaring. Jeg kunne her slenge på at jeg også har en god dose teoretisk kunnskap (hvilket jeg har), men det kan oppriktig talt ikke trumfe erfaring. I beste fall kan det underbygge erfaringen. Erfaring som underbygges av teori er så nære sannhet som jeg kommer.

Vi kaller Norge for en velferdsstat. Det er ikke uten grunn. Vi har ufattelige privilegier. Noen har flere privilegier enn andre. Det ligger i privilegiets natur. For at noen skal ha dem må andre avstå, mer eller mindre ufrivillig. Når vi først har fått smaken på privilegier tar vi dem som en selvfølge, et krav eller en rettighet. Trekkes privilegiet tilbake blir det krisestemning.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler er det noe som heter. Velferdssystemet vårt er i ferd med å gå over styr. Det har skjedd et skifte, vekk fra velferd over til «vi vil ha mer». Det rådende er konkurransementalitet fremfor samhandling. Herunder målorientering fundert i øko- og menneskeligfiendtlige verdier, og vekt på kortsiktige resultater fremfor langsiktig kvalitet.

Det er galskap.

Min egen frustrasjonshistorie blir liten i en slik sammenheng. Samtidig kan den kanskje sette søkelys på noe av problemet?

Jeg tilfredsstiller ikke lenger kravene i arbeidsmarkedet. Til tross for at jeg er frisk og arbeidsvillig, samt at jeg har betydelig utdannelse og erfaring.

Arbeidsgivere gir stadig uttrykk for at de ønsker ansatte som «tenker utenfor boksen», som er kreative og fleksible, løsningsorienterte, effektive og endringsvillige. Min erfaring er at de sjelden går foran med noe godt eksempel.

Etablerte arbeidsgivere tenker slett ikke utenfor sin egen boks. De er mer forutsigbare enn kreative. De er mer rigide enn fleksible, og endringsvillige kun for endringens skyld. Løsningsforslag er velkomne i den grad de passer inn i etablert struktur, eller i ledelsens forventede løsning. Effektivitet forveksles med hurtighet. At kvalitet er en vesentlig bestanddel av effektivitet er glemt for lenge siden.

Sneversynet, rigiditeten og den såkalte effektiviteten kommer grelt til syne i ansettelsesprosesser. Nærmere bestemt i stillingsutlysninger og søknadsprosesser. Det er kanskje ikke så synlig dersom søkeren tilfredsstiller kravene.

Som med så mye annet er det lettere å se hva som ikke fungerer når noe ikke lenger fungerer. Som er tilfellet for meg i disse tider.

En titt på CV’en min og det finnes knapt en arbeidsgiver som skjønner hva jeg kan bidra med. Det som står der passer ingen kvalifikasjonskrav. Hvis kvalifikasjonskravene i stillingsutlysningen ikke tilfredsstilles så leses ikke søknaden heller. Det er effektivitet i praksis. Timene som legges ned i søknaden er bortkastet.

Det som diskvalifiserer meg er at jeg i min utdannelse har tenkt nytt og utfordrer etablerte sannheter. Hvis ikke det er å «tenke utenfor boksen» så vet ikke jeg. Det verste er at jeg egentlig ikke er spesielt kontroversiell engang. Noe som gjør sneversyntheten ekstra grell.

Jeg lever i hovedsak på jungeltelegrafen. Folk som har et visst innblikk i hva jeg kan bidra med og som vil benytte seg av meg. Det går rundt på noe vis – og jeg er i ferd med å bli ekspert på fleksibilitet og endringsevne.

I tillegg lærer jeg å romme mine egne følelser, også de vanskelige. Noe som gjør meg i enda bedre stand til å møte andre med sine følelser. Det er mer enn mange andre kan si. I den grad det er en konkurranse. Hvilket det ikke er. I min bransje er det imidlertid en udiskutabel personlig egnethet.

Det fine med å være åpen og sette ord på følelser er at det skjer et skifte. Jeg er ikke lenger så lei, for jeg er føler meg ikke lenger redd og maktesløs. Det er nemlig ikke jeg som er maktesløs. Jeg taler sannhet til drittprat og står for øyeblikket stødig i min egen integritet.

Kan du si det samme?