Tenk om jeg blir avvist …

Det er fullt mulig å få meg til å føle meg liten – og deretter irritabel eller sint, skjønt egentlig mest lei meg. Du kan overse meg, behandle meg som luft – eller fortelle meg at det jeg har å si ikke er viktig, eller relevant. Skjønt du trenger ikke egentlig gå inn for det en gang – hvis du er viktig for meg. Da er jeg allerede så redd for at du skal være avvisende, at jeg får det til helt av meg selv.

Det er min akilleshæl – min sårbarhet. Frykten for å bli avvist. Nå er jeg er nysgjerrig på hva det gjør med meg, hvilke konsekvenser det har at nettopp dette er et ømt punkt. For jeg har begynt å se at det påvirker meg, mer enn jeg liker å innrømme. Så la meg se …

1)     Jeg er tilbakeholden med å ta initiativ i visse situasjoner og ovenfor visse mennesker – også ovenfor nære venner, og til en viss grad familie. Det gjør at jeg flyter på faste avtaler og andres initiativ. Hvis jeg tar initiativ så har jeg som regel alltid en eller annen sikkerhet i bakhånd. Det kan for eksempel være at har gjort en avtale med noen som jeg er trygg på også kommer. Eller sikkerhetsventilen min er at jeg vet at kan gjøre hva det måtte være alene, selv om ingen blir med meg.

2)     Å be folk hjem til meg, det gjør jeg nesten aldri. Hvis folk kommer innom så er det enten etter fast avtale, eller på deres eget initiativ. Unntaket er anledninger – bursdagen min, for eksempel, den er en anledning. Da har jeg gjerne åpent hus og folk kommer og går som de vil. Det er ofte mange innom så det blir ikke så tydelig hvis noen ikke kommer.

3)     Å be om hjelp er noe av det verste jeg gjør. Det gjør jeg ikke, hvis jeg kan unngå det – med noen unntak. For eksempel i et forsøk på å bygge relasjoner. Heldigvis har jeg mennesker i livet mitt som tilbyr sin hjelp hvis de forstår at jeg trenger det. Jeg liker riktignok å klare meg selv i mangt og mye, så jeg flyter på dette imaget.

Problemet mitt med å forsøke å bygge relasjoner ved å be om hjelp er at noen mennesker ikke klarer å si nei. De menneskene vil jeg helst ikke plage. Problemet er åpenbart også at jeg ikke liker avvisning. Jeg vil imidlertid mye heller møtes med et «dessverre, det har jeg ikke anledning til nå», enn et «ja» også blir det aldri gjort. Eller like ille et «ja», også klaging til andre om at vedkommende har tatt på seg for mye. Det er jeg minst like redd for som for å bli avvist.

4)     Å rekke opp hånda for å si noe i forsamlinger – den sitter langt inne. Da skal jeg være trygg! Det handler ikke så mye (nå lenger) om frykt for å snakke i forsamlinger som sådan. Snarere er det frykt for avvisning; at det jeg sier ikke vil bli ansett for bra nok, relevant eller liknende. Jeg har faktisk opplevd det – på Universitetet. Jeg vet at det er bruk av hersketeknikk, og/eller ignoranse fra den som styrer ordet i slike tilfeller, men det hjelper liksom ikke. Det føles som om det er meg det er noe i veien med.

5)     Å være i en romantisk relasjon – det har jeg egentlig aldri mestret. Jeg har forsøkt, men frykten for avvisning har tatt overhånd. Det har blant annet gjort at jeg har gått på bekostning av meg selv på utallige mer eller mindre subtile vis. Pågående, intens i det ene øyeblikket, reservert og lukket i det neste. Sjelden, eller aldri, sårbar og ekte. Ingen god oppskrift på en intim relasjon.

6)     Ta imot kritikk – huff! Det føles som avvisning. Kritikken kan til og med uttrykkes helt uten ord eller handling. Bare ved sitt blotte fravær av ord eller handling, kan jeg vite – for eksempel – at jeg har gått for langt. Det svir.

7)     Å avklare noe som føles sårbart med noen. Å sette en grense på bakgrunn av en følelse, uten egentlig å vite hvorfor det er nødvendig … Jeg sliter med å gjøre det.

8)     Å gjøre det jeg skriver offentlig. En del av meg elsker det, en annen del frykter. Lenge har jeg kneblet meg selv, og fortsatt pusler jeg i det små.

Frykten for avvisning er ikke spesielt intens eller vond, sånn i hverdagen. Den er mer som skam (sikkert fordi det er forbundet med skam), den lever best i taushet og blir bare vond når den er truet. Hvis jeg for eksempel skulle vurdert å si til et menneske at jeg er redd for at vedkommende skal avvise meg. Det vil nok gjøre akutt vondt, akkurat så vondt at jeg velger å stå over. Da har frykten for avvisning det best, for da lever den videre.

Da kan jeg fortsette med mine unnvikende strategier – jeg kan flyte på faste avtaler, andres initiativ og mitt eget image. – Jeg kan gjøre det, hvis det er sånn jeg vil ha det.

Eller jeg kan gjøre meg sårbar – ekte – og håpe at det er nok.

Jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg vil gjøre. Hva ville du gjort, hvis du var redd?

Hva om alle gjør det ene …, eller det andre. Hva da?

– Gi at det er nok.