# Fuck forbedringsprosjekter

I nær 50 år har jeg forsøkt å forbedre meg. Forbedre utseende, hår, kropp, helse, tanker, moral, følelser, handlinger …

Uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, så må det nå være bra nok. Jeg orker ikke mer. Forbedringsprosjektene hjelper ikke likevel, de tar ikke vekk problemene. For problemene er ikke hva de gir seg ut for. Nei, de er langt fra så konkrete som de virker. De er snarere tuftet på frykt og skam. Det eneste som ser ut til å være til nytte, det er å akseptere ting som de er.

Hvis skammen noen sinne skal slippe taket, og gi meg en viss fred, så må jeg akseptere at jeg er bra nok. Men da nytter det ikke å ha alle mulige forbedringsprosjekter hengende over meg. De gjør meg ikke bedre, nei – de suger livet ut av meg.

I ungdommen var det sminke. Det fungerte ikke, og jeg ga heldigvis opp. Det var uansett ikke det som var problemet mitt. Jeg syntes ikke at jeg var spesielt pen, men heller ikke spesielt stygg. Bare … kjedelig, tror jeg.

Det aller kjedeligste ved meg var håret – det var mer eller mindre hva jeg ble fortalt: «Kommunefarga» – det er visstnok fargen på håret mitt. Det gikk knapt an å tenke seg noe kjedeligere, annet enn musegrått, men for meg var de to fargene vanskelig å skille.

I tillegg er og blir håret mitt stritt – det står rett opp til det er så langt at det henger rett ned. Jeg har forsøkt alt som er mulig å gjøre med hår: Farger, bleiking, krøller … – og høvel. På mange måter har jeg likt høvelen best. Uansett hva jeg har gjort så har håret vokst ut igjen, like stritt og med samme farge, nå med grå striper – det skjer helt av seg selv.

Jeg ga opp å gjøre noe med håret mitt da jeg var i midten av 30-åra. Barbermaskin fungerer utmerket når håret blir for langt.

Kroppen for øvrig har jeg stort sett alltid vært ganske fornøyd med. Det har likevel vært et par-tre ting å utsette på den: Manne-tær, stor nese og stor mage. Det har heller ikke vært så heldig at neglene på fingrene mine har vært lite feminine, eller at haka har vært ganske liten og veik. Det verste har likevel vært magen.

Jeg har aldri gjort noe stort forsøk på å slanke meg. Tanken har slått meg, flere ganger, men jeg kommer aldri så langt at jeg faktisk gjennomfører noe. Likevel har jeg tidvis gått ned, og like tidvis gått opp. Det har fulgt med endringer i livet ellers. For eksempel har kjærlighetssorg vist seg å være slankemiddel for meg. Uansett hvor tynn jeg har vært så har jeg hatt mage. Den har aldri vært flat – selv når den har vært ganske flat. Fra mitt perspektiv har den alltid vært rund og i største laget.

Når det gjelder helsa mi har jeg gjort flere forbedringsforsøk. Noe av det jeg har gjort har nok hatt en viss effekt, men kanskje ville effekten kommet i alle fall – det er vanskelig å si. Uansett hva jeg har gjort har imidlertid følgende forblitt: Eksem i ørene, endometriose og stiv korsrygg.

Jeg har tenkt sunt kosthold og gjort både det ene og det andre. Inklusive ting jeg er stolt av – som å slutte med potetgull (10 år som «nykter» tidligere potetgull-oholiker). Jeg går turer og mykner kroppen med yoga og qigong. Jeg gjør altså ting jeg tror hjelper, men som tidvis likevel føles som eiker i forbedringsprosjekt-hjulet.

Reduksjon av situasjoner med emosjonelt stress virker å ha relativt god effekt – og jeg mediterer jevnlig. Selv om mye blir bedre av det, så er likevel problemet at jeg på ingen måte klarer å kvitte meg med trøblete tanker og følelser. De dukker opp når jeg minst venter dem og stadig vekk ellers også. Det er rett og slett umulig å styre, umulig å kontrollere. Det viser seg at jeg er pent nødt til å leve med dem.

Jeg har desperat forsøkt å bli et bedre menneske, bli mer moralsk og mild. Til mer jeg streber til mer slitsomt er det, og til mer får den indre kritikeren vann på mølla si. For jeg er ikke snill – i alle fall ikke alltid. Jeg er ikke flink – i alle fall ikke alltid. Jeg er sint, bitter, irritert, maktesløs, rasende, skamfull, skyldtynga, bekymra, oppgitt, stressa …

Nesten hele tida ligger noe av dette under overflata. Ting som ikke gir reduksjon av emosjonelt stress. Og som på ingen måte er moralsk høyverdig.

Jeg har prøvd å tenke på miljøet, tenke på andre, tenke på naturen, på fremtida … Jeg har til og med forsøkt å tenke på meg selv. Tenke på alt dette – og ivareta det. Og jeg makter det ikke. Det er for mye. Jeg klarer ikke å være så flink, så grei og snill. Så mild og ordentlig. Jeg klarer det rett og slett ikke.

Det går ganske bra innimellom. Da synes kanskje noen at jeg er snill, eller flink eller hva det nå er de synes er fint. Men så går det ikke lenger. Og da blir jeg usæl, intens, eller gal … Eller kanskje bare utidig, men uansett ikke sånn jeg burde.

Nei. Nå legger jeg forbedringsprosjektet på hylla – eller i søpla, rett og slett. Ferdig. Det er nok nå!

Jeg orker ikke å ta alle mulige hensyn lenger, for jeg har et liv som skal leves. Det kan hende jeg irriterer noen av dere, men faen heller – jeg blir ganske irritert på dere av og til også. Og hvis jeg kan leve med dere, så får dere jammen leve med meg òg.

Det er sånn det er å dele et hjem – og denne kloden er hjemmet vårt. Det minste vi kan vente i vårt eget hjem er vel for pokker å kunne være oss selv!?!

# Fuck forbedringsprosjekter, det sier jeg. Bli gjerne med. Bedre det enn nyttårsforsetter som bare øker skammen. Vi er bra nok!

Jula hos Gud

 

Gud, Jesus og Maria er samlet for å feire Jesus’ bursdag, sånn som de har gjort i langt bortimot 2000 år nå. I den forbindelse er det tradisjon å ta en nærmere titt på planeten Tellus hvor Jesus i sin tid ble gjort til menneske. Det er et av høydepunktene i himmelen, og de ler sjelden så godt som når de titter på nyhetene derfra. De synes det er en artig adspredelse fra alt annet de har å bedrive evigheten med.

«Kjære Jesus, har det skjedd noe interessant på Tellus i det siste?»

«Herre Gud, ja da – litt av hvert.»

«Sier du det? Bedre enn da han – hva heter han igjen – jo, Trump, var president nedpå der?» 

«Ha, ha, ha! Ja, det var tider … Om det er bedre enn det? Tja, da var det jo skikkelig klovnestreker, og vi liker jo klovner nesten best av alle. Det var skikkelig heldig at du fikk plassert ham så lagelig til at han klarte å bli president. Jeg håper inderlig han blir gjenvalgt, vi får trekke i noen tråder herfra.»

«Det kan vi gjøre. Du veit hvor du finner dem, Maria. Kan ikke du gå og trekke i noen med én gang, så kan Jesus fortelle om det som skjer på Tellus nå er mer interessant enn Trumpetida».

Maria går for å trekke i noen tråder, mens Jesus rødmer litt over at han snakket seg bort. Han tar seg fort i det og fortsetter omtrent der han spora av.

«Du husker sikkert at en annen president der nede, Putin kaller han seg, startet en krig mot et naboland. Det var jo ikke første gangen, men det ble litt mer furore fordi det påvirket flere som ser på seg selv som viktige. Det blir alltid mer moro av den slags. Han er jo langt fra så morsom som Trump, men han duger. Han klarte i alle fall å holde på interessen til dem som kaller seg vesten der nede i flere måneder. Det er synd med han Kim, han hadde virkelig vært en fryd for oss hvis bare vesten hadde brydd seg om ham, men han er nok for langt unna til at det trigger dem. Jeg hadde håpet at møtet mellom Trump og Kim skulle ført til mer moro, men kanskje neste gang.»

«Kjære Jesus, dette er da vitterlig ganske gammelt nytt. Alt dette lo vi godt av i fjor. Har det ikke skjedd noe nytt?»

«Jo, jeg kommer til det. Følte bare behov for å dvele litt ved gammel moro. Nå kommer det, så får du bedømme selv om det er mer moro. Personlig synes jeg det er en herlig ironi over det. Du husker sikkert han som sørget for at vi lo oss skakke for rundt 80 år sida?»

«Å ja! Hitler. Det var tider. Hva med ham. Han er jo død. Tok livet sitt mener jeg å huske. Sørgelige greier.»

«Ja, han tok livet sitt. Men ettersom han hadde skapt så mye moro for oss så sendte vi ham tilbake. Husker du ikke det?»

«Stemmer det. Jeg lot ham gjenfødes hos dem som ser på seg selv som mitt folk, og som etter at Hitler tok livet sitt endte med å ta tilbake det de hevder er sitt hellige land eller noe i den duren. Husker at vi snakket om det og syntes det ville være en herlig ironi om han kunne gjenfødes som fullblods i det hellige landet hvis folk han nær utslettet.»

«Ja, han er i full vigør – god som alltid. Nå har han sørget for at det er full krig der nede, og vesten har nær glemt Putin i sin iver etter å velge side og skape syndebukker.»

«Sier du det, sier du det. Så det forklarer alle barna som har kommet ekstra i det siste. Maria har hatt hendene fulle har jeg hørt. Ja, men dette var riktig gode nyheter! Jeg er glad i litt skikkelig ironi. Ha, ha, ha!»

«Tenkte nok du ville like det ja.»

«Men si meg kjære Jesus, har det kommet noen bønner det er verdt å høre på?»

«Ja, det er jo en stadig strøm av dem. Jeg pleier å vente til det dukker opp noen fra dem som bekjenner seg som svorne kristne. De er alltid mest interessante. Det kom en sånn bare noen minutter før jeg kom inn hit. Det var fra en mann som blir kalt sjefen sjøl. Han hadde gitt avslag på en søknad og hadde fått klage for manglende begrunnelse. Nå ber han innstendig om å få noen gode grunner som han kan bruke sånn at han ikke blir seende tåpelig ut når han skal svare.»

«Ha, ha, ha – ja, der har du det! Typisk disse menneskene. Er det rart jeg sørger for at det blir mange av dem og ikke klarer la være å følge dem? De er fortreffelige. Ja, gi ham noen grunner, si at de er gode, men la noen være skikkelig dårlige. Så ser vi hva som skjer videre. Ha, ha, ha! Folk, ass. Hva er det vel å gjøre, annet enn å le og bli ledd av tilbake?»

 

(Jula hos Gud - 2023)

 

Et Botox-hælvete

 

Botox var navnet, gitt av en overperfeksjonert mor. Oppkalt etter hennes favoritt innen skjønnhetsindustrien. Et middel for å glatte ut alle skavanker, innbilte så vel som ekte. (I den grad det finnes noe sånt som ekte skavanker når det kommer til skjønnhet.) Vidundermiddelet for å glatte ut «skavanker», også kalt organismens naturlige streker og folder under og etter følelsesuttrykk.

Det var Botox’ skjebne, allerede fra hun lå i morens mage – å møte livet gjennom morens uttrykksløse ansikt. Morens smil nådde aldri øynene. Ingenting i morens ansikt kunne fortelle Botox om moren var lei seg eller irritert. Moren visste det knapt selv, for følelsesuttrykket var lammet – ingen signaler gikk verken til eller fra hjernen hennes. Botox forsto ikke det som skjedde inni henne, for i morens ansikt fantes intet speil på hennes egne følelser. Det gjorde henne usikker, utrygg og fylt av angst.

Ingen kunne se noe av dette på Botox, for hun gjemte angsten inni seg. Hun viste ikke frem annet enn det hun selv ble vist, et uttrykksløst ansikt. Angsten viste seg ikke i ansiktet, men for alle som så nærmere etter var det tydelige spor på armer og bein. De strekene og foldene som aldri fikk entre ansiktet, de ble i stedet risset og brent inn i huden andre steder på kroppen.

Botox’ mor tok henne med til legen. Der ble hun henvist videre til spesialister og alle lurte på hva som var i veien med Botox. Ingen forsto hva som var problemet, og ingen klarte å hjelpe henne. Kroppen til Botox fikk flere og flere streker og folder, de ble til revner og dype arr. Som 18-åring ble hun tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk, da det viste seg at risikoen for ytterligere forsøk var svært høy.

Det som skulle vært helt perfekt, det viste seg å være et helvete. Et Botox-hælvete. Ikke skapt av Botox selv, men en kultur som tror perfeksjon er svaret på skam – og at følelser er noe vi kan klare oss uten.

Hestehoven og Skjæra - en dialog

Noen kaller meg Hestehov, men jeg kan ikke fatte hvorfor. Ingen hest er så gul som meg, og ikke har jeg hover. Her forleden var det noen som kalte meg et gult lurvehue. Jeg likte det, det passet liksom. Jeg er både gul og lurven. Det ble sagt med varme, og det fikk meg til å strutte som jeg gjør mot sola, og da ble jeg enda gulere og enda mer lurven. Den som kalte meg det smilte. Enn du, hva kalles du?

Åh, jeg blir kalt for Skjæra Hjertelaus. Ingen smiler når de sier det, og det får meg slett ikke til å strutte. Snarere føler jeg meg Skjæra Hjelpelaus. Jeg kan ikke fatte hvorfor noen kaller meg Hjertelaus, for det er slett ikke sant. Hjertet mitt banker og jeg elsker som alle andre. Jeg elsker livet, arbeidet mitt, vennene mine. Kanskje er jeg litt vimsete og ugrei innimellom, men det må da være lov? Jeg kjenner mange som er det, også av dem som kaller meg Skjæra Hjertelaus.

Det er mye uforstand der ute i verden. Særlig blant dem som kaller seg Mennesker. Vi gule lurvehuer koster på oss noen ekstra smil og litt lavmælt latter i møte med dem. Jeg har hørt dem kalle seg Rasjonelle, som om de besitter en forstand utover det vanlige. Det er ikke tilfeldigvis noen av disse vesenene som kaller deg Skjæra Hjertelaus?

Jo, tilfeldigvis! Det er jo alltid så mye prat og støy med dem, Du har rett, de viser en sterk tendens til å mene seg bedre og mer forstandig enn oss andre. Jeg lurer på hvor de har det fra?

Ja, det er litt å lure på. Det gjør jeg hver vår, når snøen smelter og sola varmer. Da er det på ny tid for min tilsynekomst i verden. Jeg veit at jeg er et vårtegn for disse vesenene, og mange setter pris på meg. Helt til alt de ser av meg er bladene mine. Da kaller de meg ugress og synes jeg er stygg. Det er som om de ikke forstår at jeg fortsatt er meg, at jeg lever og lytter – bare i en annen form.

Så spennende liv du må ha, som bytter uteseende og form fra vår til sommer. Når jeg har hakket meg ut av egget forblir jeg noenlunde den samme til jeg dør og vender tilbake til kretsløpet.

Takk, ja – det er ganske spennende. Selv om jeg ikke kan fly rundt sånn som deg. Det må jo gi en fantastisk følelse av frihet?

Det er virkelig en fantastisk frihet, og det er noe av det jeg elsker mest i livet mitt. Muligheten til å utforske høyt og lavt, rått og røti, mykt og vakkert – for å si det sånn. Hender det du drømmer om å fly?

Jeg trenger ikke drømme, for faktum er at jeg kan fly, bare ikke helt sånn som deg. Det bringer meg rundt omtrent som deg, høyt og lavt, til rått og røti, mykt og vakkert.

Sier du det! Jeg har liksom alltid sett deg som stedfast. Fortell meg mer.

Det er vennene mine, som tar meg med. Noen, sånn som menneskehender, de plukker meg opp og gjør de underligste ting med meg. Men aller mest er det flyvende vesener som kommer innom. De lander i den gule lurva mi og tråkker rundt der. Noen har til og med en liten snabel de roter rundt med. Deler av meg fester seg til dem og blir med når de drar igjen. På den måten kommer jeg meg rundt og får oppleve alt mulig rart.

En snabel, sier du. Spiser de deg?

Ja, det kan du kanskje si. De drikker av meg, så å si. Jeg lar dem, for til gjengjeld kommer jeg meg rundt. Det er en gave vi gir hverandre.

Det er en fin måte å se ting på. Jeg liker å se ting sånn jeg òg. At det jeg gjør kommer andre til gode på noe vis, selv om det kan se Skjæra Hjertelaust ut.

Jeg tror ikke vi kan la oss farge alt for mye av det disse Menneskene sier om oss. Det favner på ingen måte hvem vi er. Det finnes noen blant dem, noen som er mer opptatt av å lytte til oss enn av å dømme oss. Her om dagen fikk jeg være med ei bie på en flytur. Det var samme dagen som jeg ble kalt et gult lurvehue. Bia hadde kost seg skikkelig i lurven min, og var selv blitt helt gul og lurvet. Hun fløy av sted og landet på en menneskehånd. Der ble hun sittende en liten stund, før hun nærmest danset lurven min av beina sine. Noe av meg ble sittende igjen på menneskehånda da bia fløy videre, og jeg fikk være med da historien vår ble skrevet ned. Det er ganske fabelaktig, er det ikke?

Jo – det er virkelig fabelaktig! Faktisk gjør det meg Skjæra Glad.