Kulturelle skavanker

 

I vår kultur har mannens tanker

Slått sin rot, og kastet anker

Men utallige overtramp

Har ført til kvinnekamp

 

Et samfunn bygget med harde lanker

Har gitt livskraft til by og banker

Men fortrinn for pamp

Har ført til kvinnekamp

 

Å bygge et liv på råtne planker

Gir kropp og sjel betydelige skavanker

For å kvittes med slamp

Har vi fått kvinnekamp

 

Når mannen har sett

At kvinnen er mett

At hun faktisk har rett

Og må æres med vett

 

Da har han lettet litt på helen

Og lempet litt på selen

Ja, tidvis satt på kjelen

Og sagt om makta, han vil dele’n

 

Så på mannens premisser er vi like nå

Det gjør ingen av oss store, bare fortsatt like små

For mannens tanker er aldeles for få

Og dessuten fremdeles i overkant rå

 

Men fortsatt råder mannens tanker

De er mange kvinners anker

Sånn bidrar vi til overtramp

Og trenger derfor kvinnekamp

 

For det kvinnen kan gi

Har sin egen verdi

Det kan få oss på gli

Og gjøre oss fri

 

 

Kollegafrustrasjon

Det var da jeg banna, og slo håndflata i panna
At jeg skjønte hvor oppgitt jeg var, på en kollega jeg har
Hvordan kan det være mulig, er det i det hele tatt trulig?
Det spurte jeg meg om, og følelsen var vond. 

For baki, et sted, kjente jeg meg vred
Jeg vet når det kommer, for det skjer med dommer
En indre alarm ringer, og jeg vagger med en pekefinger
Da vet jeg med ett, dette blir ikke lett. 

Selv om jeg egentlig visste, hva som var det triste
Måtte jeg først få det ut i ord, alt det jeg gikk og svor
Huff a’ meg, den er kjei – jeg va’kke no’ grei
Nødvendig er det lell, og det krones med litt hell. 

For når ordene er satt, er følelsen en skatt
Den forteller mer enn ord, mye mer en du kanskje tror
Min kollega var et speil, på mine egne kjipe feil
For jeg gjør det samme, når stresset begynner å flamme. 

Da blir jeg ofte tafatt og matt, skjønner ikke det pjatt
Usikkerheten tar overhånd, og knyter meg med stålbånd
Jeg rømmer inn i meg selv, og blir situasjonens trell
Det er i grunn litt pinlig, selv om det også kan være rimelig. 

For vi er ikke skodd for alt vi har trodd
Hver erfaring gjør oss rikere, og i lengden også likere
Vi lærer mens vi lever, og sammen det oss vever
Kanskje blir det bra til slutt, når vi lærer jevnt og trutt.