Et Botox-hælvete

 

Botox var navnet, gitt av en overperfeksjonert mor. Oppkalt etter hennes favoritt innen skjønnhetsindustrien. Et middel for å glatte ut alle skavanker, innbilte så vel som ekte. (I den grad det finnes noe sånt som ekte skavanker når det kommer til skjønnhet.) Vidundermiddelet for å glatte ut «skavanker», også kalt organismens naturlige streker og folder under og etter følelsesuttrykk.

Det var Botox’ skjebne, allerede fra hun lå i morens mage – å møte livet gjennom morens uttrykksløse ansikt. Morens smil nådde aldri øynene. Ingenting i morens ansikt kunne fortelle Botox om moren var lei seg eller irritert. Moren visste det knapt selv, for følelsesuttrykket var lammet – ingen signaler gikk verken til eller fra hjernen hennes. Botox forsto ikke det som skjedde inni henne, for i morens ansikt fantes intet speil på hennes egne følelser. Det gjorde henne usikker, utrygg og fylt av angst.

Ingen kunne se noe av dette på Botox, for hun gjemte angsten inni seg. Hun viste ikke frem annet enn det hun selv ble vist, et uttrykksløst ansikt. Angsten viste seg ikke i ansiktet, men for alle som så nærmere etter var det tydelige spor på armer og bein. De strekene og foldene som aldri fikk entre ansiktet, de ble i stedet risset og brent inn i huden andre steder på kroppen.

Botox’ mor tok henne med til legen. Der ble hun henvist videre til spesialister og alle lurte på hva som var i veien med Botox. Ingen forsto hva som var problemet, og ingen klarte å hjelpe henne. Kroppen til Botox fikk flere og flere streker og folder, de ble til revner og dype arr. Som 18-åring ble hun tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk, da det viste seg at risikoen for ytterligere forsøk var svært høy.

Det som skulle vært helt perfekt, det viste seg å være et helvete. Et Botox-hælvete. Ikke skapt av Botox selv, men en kultur som tror perfeksjon er svaret på skam – og at følelser er noe vi kan klare oss uten.

Hestehoven og Skjæra - en dialog

Noen kaller meg Hestehov, men jeg kan ikke fatte hvorfor. Ingen hest er så gul som meg, og ikke har jeg hover. Her forleden var det noen som kalte meg et gult lurvehue. Jeg likte det, det passet liksom. Jeg er både gul og lurven. Det ble sagt med varme, og det fikk meg til å strutte som jeg gjør mot sola, og da ble jeg enda gulere og enda mer lurven. Den som kalte meg det smilte. Enn du, hva kalles du?

Åh, jeg blir kalt for Skjæra Hjertelaus. Ingen smiler når de sier det, og det får meg slett ikke til å strutte. Snarere føler jeg meg Skjæra Hjelpelaus. Jeg kan ikke fatte hvorfor noen kaller meg Hjertelaus, for det er slett ikke sant. Hjertet mitt banker og jeg elsker som alle andre. Jeg elsker livet, arbeidet mitt, vennene mine. Kanskje er jeg litt vimsete og ugrei innimellom, men det må da være lov? Jeg kjenner mange som er det, også av dem som kaller meg Skjæra Hjertelaus.

Det er mye uforstand der ute i verden. Særlig blant dem som kaller seg Mennesker. Vi gule lurvehuer koster på oss noen ekstra smil og litt lavmælt latter i møte med dem. Jeg har hørt dem kalle seg Rasjonelle, som om de besitter en forstand utover det vanlige. Det er ikke tilfeldigvis noen av disse vesenene som kaller deg Skjæra Hjertelaus?

Jo, tilfeldigvis! Det er jo alltid så mye prat og støy med dem, Du har rett, de viser en sterk tendens til å mene seg bedre og mer forstandig enn oss andre. Jeg lurer på hvor de har det fra?

Ja, det er litt å lure på. Det gjør jeg hver vår, når snøen smelter og sola varmer. Da er det på ny tid for min tilsynekomst i verden. Jeg veit at jeg er et vårtegn for disse vesenene, og mange setter pris på meg. Helt til alt de ser av meg er bladene mine. Da kaller de meg ugress og synes jeg er stygg. Det er som om de ikke forstår at jeg fortsatt er meg, at jeg lever og lytter – bare i en annen form.

Så spennende liv du må ha, som bytter uteseende og form fra vår til sommer. Når jeg har hakket meg ut av egget forblir jeg noenlunde den samme til jeg dør og vender tilbake til kretsløpet.

Takk, ja – det er ganske spennende. Selv om jeg ikke kan fly rundt sånn som deg. Det må jo gi en fantastisk følelse av frihet?

Det er virkelig en fantastisk frihet, og det er noe av det jeg elsker mest i livet mitt. Muligheten til å utforske høyt og lavt, rått og røti, mykt og vakkert – for å si det sånn. Hender det du drømmer om å fly?

Jeg trenger ikke drømme, for faktum er at jeg kan fly, bare ikke helt sånn som deg. Det bringer meg rundt omtrent som deg, høyt og lavt, til rått og røti, mykt og vakkert.

Sier du det! Jeg har liksom alltid sett deg som stedfast. Fortell meg mer.

Det er vennene mine, som tar meg med. Noen, sånn som menneskehender, de plukker meg opp og gjør de underligste ting med meg. Men aller mest er det flyvende vesener som kommer innom. De lander i den gule lurva mi og tråkker rundt der. Noen har til og med en liten snabel de roter rundt med. Deler av meg fester seg til dem og blir med når de drar igjen. På den måten kommer jeg meg rundt og får oppleve alt mulig rart.

En snabel, sier du. Spiser de deg?

Ja, det kan du kanskje si. De drikker av meg, så å si. Jeg lar dem, for til gjengjeld kommer jeg meg rundt. Det er en gave vi gir hverandre.

Det er en fin måte å se ting på. Jeg liker å se ting sånn jeg òg. At det jeg gjør kommer andre til gode på noe vis, selv om det kan se Skjæra Hjertelaust ut.

Jeg tror ikke vi kan la oss farge alt for mye av det disse Menneskene sier om oss. Det favner på ingen måte hvem vi er. Det finnes noen blant dem, noen som er mer opptatt av å lytte til oss enn av å dømme oss. Her om dagen fikk jeg være med ei bie på en flytur. Det var samme dagen som jeg ble kalt et gult lurvehue. Bia hadde kost seg skikkelig i lurven min, og var selv blitt helt gul og lurvet. Hun fløy av sted og landet på en menneskehånd. Der ble hun sittende en liten stund, før hun nærmest danset lurven min av beina sine. Noe av meg ble sittende igjen på menneskehånda da bia fløy videre, og jeg fikk være med da historien vår ble skrevet ned. Det er ganske fabelaktig, er det ikke?

Jo – det er virkelig fabelaktig! Faktisk gjør det meg Skjæra Glad.

 

Kua og oksen

Dette er den sanne historien om kua og oksen. Det hele startet da kua kom for å se på at oksen arbeidet. Kua var ei stor, godt voksen ku, som boblet over av liv og entusiasme. Oksen var ung og sterk, og noe mindre enn kua. Han lot seg forstyrre av alt hun hadde å fortelle. Egentlig likte han det, men det førte jo til at han ikke fikk gjort det han skulle. Etter en stund inngikk de derfor en avtale. Kua kunne komme og være der mens oksen arbeidet, men hun skulle ikke si noe. Det syntes kua var helt fint, for det var oksen som var viktig for henne. Hun likte å se på ham mens han arbeidet.

Så en dag kom det en enslig bonde gående. Han hadde med flere kyr som var bundet med lianer av villvin rundt horna sine. Oksen gikk med på å være med bonden, og han lot seg binde på tilsvarende vis. Da han oppdaget at kua ikke gjorde det samme, men i stedet snudde ryggen til og gikk, ble han nærmest panisk. Han gjorde opprør, hoppet og sparket, og sa at hvis kua ikke ville være med, så ville ikke han heller. Bonden ville imidlertid ikke la ham gå. Han tagg om hjelp av menneskene i landsbyen, og de fikk kyrne under kontroll. Bonden ville egentlig ha kua, for menneskene trengte melka hennes, men kua var ikke til å snu.

Som det skulle ha seg holdt kua seg i nærheten, for hun likte oksen. Hun forholdt seg taus, som avtalen var mens han var i arbeid. Noe han nå strengt tatt var hele tiden.

Tida gikk. Den ble til år, til eoner. Kua hadde knapt merket det, men nå ble hun var en liten nagende tvil. Hadde hun gjort rett, den gangen hun snudde ryggen til bonden og oksen? Oksen så ut til å jobbe ufortrødent, kanskje det ikke var så ille å være bundet? Hun grøsset, kjente motstand i hele seg. Nei, det kom ikke på tale. Det lå rett og slett ikke for henne. Hun var frihet i hele seg, og frihet lar seg ikke binde.

Oksen på sin side kjente en økende bitterhet, og med den en tiltakende tvil, men også maktesløshet. Hvorfor hadde han handlet så overilt den gangen? Han hadde ikke engang vurdert å høre med kua før han sa ja til bonden.

Innerst inne visste han hva det var. Han visste at opprøret hans bare hadde vært halvhjerta. For oksen var mest av alt trygghetssøkende. Det var trygghet han lengtet etter, og friheten til kua skremte ham. Vissheten bidro til følelsen av maktesløshet, for hva kunne han egentlig gjøre for å fri seg? Det føltes som ingenting. Lianene var bundet stramt rundt hornene hans. Han hadde gitt sitt ord og latt seg binde, og det i en genuin overbevisning om at det var det han ville – at det ville gi ham tryggheten han søkte. Nå kjentes det mest av alt ut som et fengsel, som håpløshet og vondt. Rett og slett svært, svært utilfredsstillende.

Noe i oksen begynte å våkne, det var en vag anelse om noe veldig skremmende. Det var tanken om at han kunne fri seg. Han kunne be kua om hjelp. Denne tanken var så skremmende at oksen måtte sove litt. Det var hans eneste forsvar i møte med ideen som satte hele hans eksistens og identitet på spill.

Da han våknet ropte han på kua og ba om hjelp. Hun kom og tygde over lianene som bandt hornene hans. For første gang kjente han saften som ga ham lyst til å hoppe og sprette rundt som en ungkalv. På stive bein, etter år i fangenskap, lot han det stå til og danset rundt der han sto. Det så nok litt komisk ut, men det brydde han seg ikke om. Han var mest opptatt av den gryende gleden.

Kua så på oksen og gledet seg. Tvilen var borte. Hennes navn er Shakti, og det kan forklare hvorfor kua noen steder anses for å være hellig. Shakti er guddommelig, kvinnelig energi og skaperkraft. Den opprinnelige kosmiske energi, alle gudenes samlede kraft. Den altomfattende guddom.

Historien om kua og oksen er historien om mitt indre liv. Den kom til meg i en drøm, og kulminerte i en meditasjon. Symbolikken er talende på mange plan. Blant annet for tilsynelatende motstridende behov og lengsler, og hvordan de har artet seg i møte med verden både inni og utenfor meg. 

Kilde om Shakti: Store norske leksikon, www.snl.no og Wikipedia, www.wikipedia.org