Det eneste fyllestgjørende

Det er noe jeg ofte lurer på, nemlig hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva er riktig, hva er godt, hva vil jeg fylle tida mi med? Sånne ting, lurer jeg på.

Det skorter ikke på råd og veiledning. Jeg har en del ideer selv også. Ganske mange av mine egne ideer, viser det seg, er ikke egentlig mine. Det bare føles sånn, jeg har gjort dem til mine. På godt og vondt.

Noen av de ideene jeg har, de som jeg har gjort til mine, de har en blank og vakker fasade. Det er ideer som vanskelig kan argumenteres mot. Jeg er ikke alene om å ha dem, kan du si. Samtidig har de en bakside, eller en kompleksitet, som beleilig glemmes – også av meg.

For eksempel er det opplest og vedtatt at det eneste fyllestgjørende i et liv er å være aktiv. Holde seg i ånde, gjøre noe – helst noe nyttig eller fint. Og aller helst for noen andre.

Det er få ting som blir sett så ned på som latskap og egoisme. De to begrepene som umiddelbart faller i hu hvis noen ikke gjør noe, eller skulle slumpe til å være opptatt av seg selv.

Vi mennesker er født med virketrang, det tror jeg ikke det kan hefte noen tvil ved. Trolig har det sammenheng med at vi som art er utrustet med enorm bevegelsesfrihet. I tillegg til det faktum at alt liv har et iboende overlevelsesinstinkt.

Se dessuten på alt vi får til! Herregud, det er ikke småtterier. Selv når det går på bekostning av alt annet liv, inkludert vårt eget. Det er egentlig ganske ironisk. Vi ser ned på enkeltindivider som bare tenker på seg selv, men som rase ofrer vi det ikke en tanke. Vi lever i en antroposentrisk tidsalder som om det er den største selvfølge: Rett og rimelig.

Som med så mye annet.

Vi er skapende, arbeidsomme og aktive. Noe av det første folk spør om når de møtes er «hva driver du med?» Det er det som holder samtalen i gang. Ofte spør vi uten egentlig å lytte til svaret, men det er en annen sak … Fremover, fremover – alltid fremover. Handling nå!

Det er det eneste fyllestgjørende. Som om det er oppfyllelsen av menneskets mål og mening.

Hvilket de fleste av oss synes det er. Selv de av oss som tviler på om det finnes mål og mening.

Det er utvilsomt noe vakkert, betagende og nødvendig med vår evne til å skape og gjennomføre det vi setter oss fore. Vi beundrer de vi synes får til noe. Beundrer eller misunner, skjønt det er egentlig to sider av samme sak.

Jeg har ingenting i mot aktivitet. Jeg elsker aktivitet. Det jeg har i mot er at aktivitet er blitt et ideal.

Som med alle idealer kommer vi til kort. De er ikke mulig å leve opp til. Idealer er pr. definisjon luftslott. Når de allikevel fremstår som det eneste fyllestgjørende skaper vi et hav av tapere.

Ikke alle tapere er gode tapere. Vi blir rasende, trassige, avmektige og resignerte.

Noen kjemper imidlertid flittig videre, tross motgang og uunngåelige tap. Gitt vår ukuelige beundring for aktive mennesker heier vi de frem. Helt til de butter for alvor. Hvis de er så «heldige» at de dør i kampen får de heltestatus. Hvis de derimot «bare» skulle gå tom for energi, da er saken en annen.

Det er jo bare å reise seg igjen. Du må jo gjøre noe. Det er aktivitet som vil få deg på beina igjen. Aller helst en jobb, der du kan være nyttig. Forskning viser at det er sant. Ikke sant?

Selvfølgelig er det sant at aktivitet er godt for oss. Det er godt for oss når det går hånd i hånd med hvile. Problemet er ikke aktivitet som sådan. Problemet er idealet, kravet – og ikke minst den fysiske gjennomføringsevnen, for noen.

Det kan være mange grunner til at gjennomføringsevnen er helt eller delvis nedsatt. Av de mer aksepterte grunner er brukne bein og omgangssyke. Sistnevnte er akseptert like mye fordi vi helst vil ha sånne folk vekk fra det offentlige rom gitt smittefaren.

Noe som ikke er helt akseptert er utmattelse. Det er nemlig et konsept vi ikke skjønner oss særlig på.

For de som ikke har prøvd det: Når det er tomt for energi, så er det tomt. Tomt, blåst, slutt! Da er den fysiske gjennomføringsevnen ikke lenger til stede. Lysta kan være der den, men det går bare ikke.

For de som tror det tilsvarer følelsen etter ei tøff treningsøkt. Nei. Det gjør ikke det.

Hvis du likevel skulle se noen som gir uttrykk for at de har utmattelse eller fatigue. Noen som står der og snakker til deg. Da kan du tenke at de har jo energi. De gjør noe. De står her, går her, prater. Kanskje de til og med forteller om noe de har gjort. Da kan det ikke være tomt, blåst, slutt!?

Det er akkurat det det kan. Det du ser er ikke energi. Det er overlevelse på et helt fundamentalt menneskelig plan. Så kan vi selvsagt snakke om hvorvidt overlevelse faktisk også er energi, gitt at alt er energi. Skjønt det er å miste poenget.

Hvis du husker tilbake så nevnte jeg at vi mennesker er født med virketrang. Det er en del av vår utrustning, noe fundamentalt i oss. Hvis du er i stand til å gjenkjenne det hos deg selv så kan du vurdere om du også skal tilkjennegi at det finnes hos andre? Gitt at det er tilfellet, er det kanskje lettere å se at disse menneskene gjør så godt de kan. Kunne de gjort mer, ville de gjort mer.

Det ligger i vår virketrang: «Kunne jeg gjort mer, ville jeg gjort mer.» Skjønt mange ser det ikke selv engang. De sier til seg selv at de kunne gjort mer, og slår seg selv i hodet fordi de ikke gjorde det. De glemmer bare at det er et perspektiv som alltid kommer i etterpåklokskapens lys.

De gir seg selv slett ingen raushet, og ofte ingen andre heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som setter enorme krav til seg selv. Hvis jeg skal gjette vil jeg tro at mange av de som gjør minst har de høyeste kravene. Det er bare at kravene er så enorme at de selv reduseres til maktesløse skygger.

Dessuten gjenkjenner jeg fenomenet i meg selv. For eksempel når jeg synes jeg bør noe jeg egentlig ikke har lyst til, eller ikke orker.

Hva vi har lyst til fremstår nemlig som underordnet. Å gjøre noe fordi vi har lyst til det er dessuten som egoisme å regne, for mange. Ikke å orke er anatema, det er pr. definisjon latskap.

Det er så mange regler, skrevne og uskrevne om hvordan vi bør leve livene våre. Hva som er riktig, bra og fyllestgjørende for oss. – Hvordan vi bør fylle tida vår.

Problemet er alltid når bare den ene sida av saken kommer frem. Når noe opphøyes til idealer, sånn som aktivitet. Da blir det krav, noe som forventes. Når vi sier oss enig, hvilket er vanskelig å la være, er vi fanget. Hvis vi sier oss uenig er vi tåpelige.

Idealer forutsetter nemlig at noe er bedre enn noe annet. To ting blir satt mot hverandre. Vi blir blinde for at alt i verden nettopp er tvetydig, og gjensidig avhengig av hverandre for sin eksistens. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Snarere handler det om alt til sin tid.

Sånn er det også med aktivitet. Det forutsetter hvile. Ingen holder ut i evig aktivitet, uansett hvor mye de prøver. Vi kan godt glorifisere det aktive, hvilket vi gjør. Det som skjer da er at vi til slutt mister hvilen. Selv når vi sover, stresser vi.

Vi lengter etter ro og fred, men idealet tillater det ikke. Alt idealet tillater er krav, krav og flere krav.

Så jeg som ofte lurer på hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva som er riktig og godt, og hvordan jeg skal fylle tida mi … Jeg lurer på om det beste er å droppe ideen om at det er noen fasit. I det minste stille spørsmålstegn ved påberopte fasiter.

Det er en egen frihet i det, tror jeg.

Beskyttelse mot fiktive monstre

Vi mennesker er sårbare. Skjønt det er hvilke forestillinger vi har om oss selv og vår plass i verden som avgjør hvor mye vi føler på denne sårbarheten.

Sykdom, skade og død

Mennesket som organisme er åpenbart utsatt for sykdom, skade og død. Selv om det kan virke som om vi mennesker forsøker og bekjempe denne kjensgjerning. Det ser i alle fall ut som om mange gjerne skulle gjort seg selv udødelige og friske for alltid. Noen ser tilsynelatende også ut til å tro at det ikke finnes konsekvenser av risikoadferd.

Uavhengig av vår tilbøyelighet til å bekjempe denne formen for sårbarhet er den der, enten vi vil eller ei. Det betyr ikke at vi hele tiden går rundt og føler på det, eller tenker over det.

Avvisning og skam

Vi mennesker er også sårbare i kraft av å være relasjonelle. Denne sårbarheten er todelt. Den ene siden er knyttet opp mot vår avhengighet av hverandre: At vi er sosiale vesener som trenger tilhørighet for å overleve. Dette gjør oss sårbare for avvisning. Den andre siden er knyttet opp mot vår relasjon til oss selv. Vår forståelse av hvem vi er og vår egen verdi. Dette gjør oss sårbare for vårt eget ego, herunder særlig selvhevdelse og/eller selvutslettelse. Eller i bunn og grunn skam, sånn som jeg ser det.

Sårbarheten for avvisning og sårbarheten for skam henger like mye sammen som det hele mennesket vi er. Avvisning kan føre til skam og skam kan føre til avvisning. Hva som kommer først stiller kanskje i samme kategori som spørsmålet om høna eller egget?

Faktisk og følt sårbarhet

Mennesket som organisme er utsatt for sykdom, skade og død. Som relasjonelt individ er det utsatt for avvisning og skam. Så langt snakker vi om faktisk sårbarhet. Vi er utsatt for disse tingene.

Ofte er imidlertid ikke trusselen reell, snarere er den et produkt av hva vi tror, håper eller frykter. Noe som gjør sårbarhet til et spørsmål om forestilling.

Jeg tror det er forestillinger som i hovedsak skaper følt sårbarhet, og jeg tror det er den sårbarheten vi baler mest med.

Faktisk sårbarhet, når den inntreffer, den håndterer vi som best vi kan. Ofte forbausende godt, og vesentlig bedre enn de som ikke rammes. Jeg har for eksempel hørt om pårørende som bekymrer seg mer enn den som rammes av sykdom eller skade. Selv om den som rammes selvsagt også kan bekymre seg.

Skjønt bekymring er pr. definisjon en forestilling. Hvilket gjør at jeg har mine ord i behold. Det er forestillingene vi har som skaper mest bry for oss.

«Jeg er dum»

Selv er jeg ekstremt sårbar i situasjoner hvor jeg føler meg dum. Jeg er da livredd for å bli avslørt som dum og avvist som ikke bra nok. Vi snakker rett og slett om skam. Det er svært smertefullt og jeg gjør mitt beste for å komme ut av det hele med en viss verdighet. Noen ganger opplever jeg angrep som beste forsvar, andre ganger tilbaketrekking.

At jeg føler meg dum er imidlertid ikke det samme som at jeg er dum. Hvilket betyr at det slett ikke er sikkert at jeg blir avslørt eller avvist. Selv om jeg skulle gjort noe dumt og blir avslørt, er det ikke gitt at jeg blir avvist.

Når jeg føler meg dum er det fordi jeg har en forestilling om at jeg er det. Det kan være mange grunner til at den forestillingen har fått spillerom. Noen forestillinger har vi fra kulturen vi er del av, andre fra familie og oppvekstmiljø. De kan stamme fra personlige erfaringer osv.

Vi hegner om forestillingene våre

Spørsmålet er hva som skjer når disse forestillingene aktiveres? Det skal spørs om det er da jeg føler meg sårbar. At det er da jeg har mest behov for beskyttelse. Mest behov for å ikle meg rustning. Behov for at du ikke skal se meg.

Skjønt hva er det egentlig jeg beskytter? Hvis mitt resonnement gir mening så er det forestillingene våre vi hegner om. I eksemplet mitt beskytter jeg derfor forestillingen «jeg er dum». Jeg tror så mye på den forestillingen at jeg er villig til å slåss eller vike for at den ikke skal bli synlig. Hvilket egentlig er ganske vilt.

Et betimelig spørsmål er derfor – er beskyttelsen vår verd det? Det er jo ikke engang sikkert at forestillingene er reelle. Faktisk er det trolig at de nettopp ikke er det! De er bare noe vi tror, håper eller frykter.

Det er ikke faktiske sårbarhet som er problemet. Selv om det utvilsomt er vondt når vi blir rammet. Den faktiske sårbarheten er imidlertid en nødvendig del av livet, og kan også være en ressurs.

Forestillinger vi har rundt død, sykdom, skade, avvisning og skam er en annen sak. Til mer av vår tro som er truet, til vondere er det og dess mer har vi behov for å beskytte oss. Selv om beskyttelsen bare er mot fiktive monstre.

Tenk om jeg blir avvist …

Det er fullt mulig å få meg til å føle meg liten – og deretter irritabel eller sint, skjønt egentlig mest lei meg. Du kan overse meg, behandle meg som luft – eller fortelle meg at det jeg har å si ikke er viktig, eller relevant. Skjønt du trenger ikke egentlig gå inn for det en gang – hvis du er viktig for meg. Da er jeg allerede så redd for at du skal være avvisende, at jeg får det til helt av meg selv.

Det er min akilleshæl – min sårbarhet. Frykten for å bli avvist. Nå er jeg er nysgjerrig på hva det gjør med meg, hvilke konsekvenser det har at nettopp dette er et ømt punkt. For jeg har begynt å se at det påvirker meg, mer enn jeg liker å innrømme. Så la meg se …

1)     Jeg er tilbakeholden med å ta initiativ i visse situasjoner og ovenfor visse mennesker – også ovenfor nære venner, og til en viss grad familie. Det gjør at jeg flyter på faste avtaler og andres initiativ. Hvis jeg tar initiativ så har jeg som regel alltid en eller annen sikkerhet i bakhånd. Det kan for eksempel være at har gjort en avtale med noen som jeg er trygg på også kommer. Eller sikkerhetsventilen min er at jeg vet at kan gjøre hva det måtte være alene, selv om ingen blir med meg.

2)     Å be folk hjem til meg, det gjør jeg nesten aldri. Hvis folk kommer innom så er det enten etter fast avtale, eller på deres eget initiativ. Unntaket er anledninger – bursdagen min, for eksempel, den er en anledning. Da har jeg gjerne åpent hus og folk kommer og går som de vil. Det er ofte mange innom så det blir ikke så tydelig hvis noen ikke kommer.

3)     Å be om hjelp er noe av det verste jeg gjør. Det gjør jeg ikke, hvis jeg kan unngå det – med noen unntak. For eksempel i et forsøk på å bygge relasjoner. Heldigvis har jeg mennesker i livet mitt som tilbyr sin hjelp hvis de forstår at jeg trenger det. Jeg liker riktignok å klare meg selv i mangt og mye, så jeg flyter på dette imaget.

Problemet mitt med å forsøke å bygge relasjoner ved å be om hjelp er at noen mennesker ikke klarer å si nei. De menneskene vil jeg helst ikke plage. Problemet er åpenbart også at jeg ikke liker avvisning. Jeg vil imidlertid mye heller møtes med et «dessverre, det har jeg ikke anledning til nå», enn et «ja» også blir det aldri gjort. Eller like ille et «ja», også klaging til andre om at vedkommende har tatt på seg for mye. Det er jeg minst like redd for som for å bli avvist.

4)     Å rekke opp hånda for å si noe i forsamlinger – den sitter langt inne. Da skal jeg være trygg! Det handler ikke så mye (nå lenger) om frykt for å snakke i forsamlinger som sådan. Snarere er det frykt for avvisning; at det jeg sier ikke vil bli ansett for bra nok, relevant eller liknende. Jeg har faktisk opplevd det – på Universitetet. Jeg vet at det er bruk av hersketeknikk, og/eller ignoranse fra den som styrer ordet i slike tilfeller, men det hjelper liksom ikke. Det føles som om det er meg det er noe i veien med.

5)     Å være i en romantisk relasjon – det har jeg egentlig aldri mestret. Jeg har forsøkt, men frykten for avvisning har tatt overhånd. Det har blant annet gjort at jeg har gått på bekostning av meg selv på utallige mer eller mindre subtile vis. Pågående, intens i det ene øyeblikket, reservert og lukket i det neste. Sjelden, eller aldri, sårbar og ekte. Ingen god oppskrift på en intim relasjon.

6)     Ta imot kritikk – huff! Det føles som avvisning. Kritikken kan til og med uttrykkes helt uten ord eller handling. Bare ved sitt blotte fravær av ord eller handling, kan jeg vite – for eksempel – at jeg har gått for langt. Det svir.

7)     Å avklare noe som føles sårbart med noen. Å sette en grense på bakgrunn av en følelse, uten egentlig å vite hvorfor det er nødvendig … Jeg sliter med å gjøre det.

8)     Å gjøre det jeg skriver offentlig. En del av meg elsker det, en annen del frykter. Lenge har jeg kneblet meg selv, og fortsatt pusler jeg i det små.

Frykten for avvisning er ikke spesielt intens eller vond, sånn i hverdagen. Den er mer som skam (sikkert fordi det er forbundet med skam), den lever best i taushet og blir bare vond når den er truet. Hvis jeg for eksempel skulle vurdert å si til et menneske at jeg er redd for at vedkommende skal avvise meg. Det vil nok gjøre akutt vondt, akkurat så vondt at jeg velger å stå over. Da har frykten for avvisning det best, for da lever den videre.

Da kan jeg fortsette med mine unnvikende strategier – jeg kan flyte på faste avtaler, andres initiativ og mitt eget image. – Jeg kan gjøre det, hvis det er sånn jeg vil ha det.

Eller jeg kan gjøre meg sårbar – ekte – og håpe at det er nok.

Jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg vil gjøre. Hva ville du gjort, hvis du var redd?

Hva om alle gjør det ene …, eller det andre. Hva da?

– Gi at det er nok.