Feilslått politikk

Folk er sinte, og de sier ifra. Noen demonstrerer fredelig, noen aggressivt og noen går amok. Fellesnevneren er at noe er galt eller ikke fungerer. Noe som er uutholdelig og må endre. 

De som demonstrerer fredelig gir uttrykk for hva som ikke fungerer i deres konkrete liv, eller i livene til noen de vil støtte. De som demonstrerer aggressivt har sett seg lei på at privilegier forsvinner, og retter sinne sitt mot det. De som går amok har verken ord eller forståelse for hva som plager dem, men de merker at noe er feil. De som går amok føler først og fremst på urettferdighet, misunnelse, sjalusi og hat – og de retter det ukritisk mot omverden.

Saken til de som demonstrerer fredelig drukner i aggresjonen og volden, men uansett er det som skjer et symptom på det samme underliggende problemet: Folk har ikke det de trenger.

Vi veit i bunn og grunn hva folk trenger, vi sliter imidlertid med å oppfylle det. Og dette igjen bunner i kulturelle antakelser som fremelskes som sannhet.

Vi antar først og fremst at folk er individuelle vesener hvor det største idealet er å være selvstendig, og at det å vinne og bli rik er å ha suksess. For å oppnå dette, sier vi, må vi jobbe. Alt annet vi eventuelt måtte ønske, som god helse, vakkert utseende og makt, kommer som en konsekvens av å gjøre dette riktig.

Når vi oppdager at vi ikke evner å leve opp til alle idealene, og slett ikke kan vinne hele tida, trøster vi oss med at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Men det er mager tørst i en kultur som oser av konkurransementalitet. Konkurranse er kjerneverdien i et kapitalistisk system, det råder i karaktergivning i skolen, i politiske debatter, på idrettsarenaer og i arbeidsmarkedet.

Enten vi vil eller ikke, må vi forholde oss til et pervertert syn på hva vi mennesker fundamentalt sett er og hva vi trenger. Og det er smertefullt, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet.

For vi er ikke først og fremst individer, vi er fundamentalt sett relasjonelle vesener. Vi kan ikke la idealet være selvstendighet, for det er kun en illusjon. Det vi faktisk er, er gjensidig avhengig av hverandre. Å vinne er å gjøre de vi er avhengig av til tapere, og det gir i bunn og grunn ingen gevinst. Det er i så fall en kortsiktig en, og ingen kan vinne hele tida.

Vi lar andre få makt over oss når vi lar dem sette standarden for suksesskriterier. Eller når vi i det hele tatt tror at disse kriteriene er alt som har verdi. I vårt samfunn er det først og fremst penger, utseende og jobb.

Vi trenger å gi hverandre det vi virkelig trenger: Nemlig mulighet til å leve livene våre hvor fundamentale behov er dekka. Så lenge noen er villig til å demonstrere, ty til aggresjon eller gå amok, er sannsynligheten stor for at så ikke er tilfelle.