Følelser har en helt egen logikk

Vil du vite mer om følelser og deres logikk? Ta en titt på masterbloggen, der finner du den første kronikken jeg har skrevet basert på masteroppgaven min i filosofi. På samme sted finner du også linken til selve oppgaven. Vel lest!

Takk til alle ekte mennesker – dere som gir slipp på rustning, og på rus – dere gir meg håp om en bedre verden

De mest ekte menneskene jeg har møtt er de som gir rom for feilgrep og sårbarhet. Det er de som har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt (og i mange tilfeller også andres liv) for så å erkjenne hva de har gjort, og starte på nytt uten rustning, eller rus.

Jeg er spesielt glad i alkoholikerne jeg har blitt kjent med – de som står frem i all sin sårbarhet, og reiser seg igjen.

Vi er sårbare og dødelige, men liker ikke å innrømme det
Alle trår feil fra tid til annen, alle sliter med ett eller annet – men de fleste av oss vil ikke innrømme det; ikke for andre, ikke for oss selv. Bortsett fra noen som velger å le av det, men det er en hul latter – og de vet det selv, innerst inne, det er jeg sikker på.

Hvis du tror du aldri sliter så er det en illusjon, eller du er for ung til å ha erfart livet enda. Alle – ALLE – som lever har kjennskap til smerte, vi er sårbare og dødelige. Sånn er livet.

Ettersom vi ikke vil innrømme sårbarheten vår; det vi ser på som feil og mangler ved oss selv; gjør vi oss klar til krig. – Vi ruster oss, vi ruser oss, vi kjemper i mot oss selv og andre; og vi flykter. For ingen vinner over sin egen sårbarhet.

Kampen mot og flukten fra sårbarheten
Det som er så utrolig fantastisk med alkoholikerne jeg har møtt er at de mer eller mindre frivillig har lagt seg inn på rusinstitusjon. Kanskje var det ikke frivillig å reise dit, men de blir – og det er ekte.

Hvis du tror det er lett for dem, så tro igjen. Dette er mennesker som i større grad enn de fleste av oss har kjempet i mot, flyktet, kjempet i mot og flyktet. Om noe er alkoholikerne kanskje enda mer redd sin egen sårbarhet enn de fleste av oss andre. Jeg tror de hater den mer enn de fleste – og i prosessen blir de enda mer sårbare, og det hele spinner ut av kontroll.

De vet utrolig godt at de har gjort en innsats for å ødelegge livet sitt. Og de vet enda bedre at de har gjort en innsats for å ødelegge andres liv. Få av dem hadde nok den planen i utgangspunktet, men livet er hardt – og sånn ble det.

De tunge erkjennelsene
Vissheten om at de har gjort denne innsatsen er vond. Særlig vissheten om at deres nære og kjære har det vondt på grunn av dem. Den vissheten er ofte tyngst å bære – og det tar ofte litt tid før den synker helt inn. Det er rett og slett for vondt å ta det inn før de har klart å lande litt i seg selv.

Når vissheten synker inn – det er ekte. Det er ekte – og det er smerte.

Noen orker det ikke, i alle fall ikke med en gang, men de vil. Ja, de vil – og de vil ikke. De er i smerten og det duger ikke – den må vekk – smerten må vekk!

Noen vender tilbake til rusen, krigen og flukten, mens andre vender seg vekk fra rusen og fortsetter kampen på et annet plan. Noen overgir seg... De aksepterer sin egen sårbarhet, og sin avhengighet – ikke bare av rusen, men også av andre. Det er ekte.

Vi ikler oss rustning
Alle mennesker kjenner til livets sårbarhet, de aller fleste har kjempet – og kjemper – i mot, med eller uten rus, men alltid i en eller annen rustning. Hva enten det er som klovn, ved hjelp av sarkasme, ironi, arroganse, sinne…, eller martyrdom: For vi vil redde andre om vi ikke kan redde oss selv.

Noen ruster sågar sin egen kropp, noen med kilo på kilo av beskyttelse. Andre med kirurgi, implantat eller hva det måtte være. Hva som helst for å dekke over sårbarheten.

Noen ganger blir kampen for het, for hard eller for lang – og vi flykter. Trekker oss vekk, inn i oss selv. Resignerer.

Å reise seg på nytt
De som har sett kjelleren(e) i det huset som er kropp, sjel og sinn; de som har ligget nesegrus i sin egen svinesti og likevel forsøker å reise seg for å starte på nytt. Ett ord: RESPEKT!

Det er så ekte, så uendelig rørende og fantastisk å få delta i et menneskes forsøk på å reise seg. Hva enten de klarer det der og da eller ei. Hva enten det er andres liv, eller ens eget, det dreier seg om.

Vi kaller dem modige, disse menneskene. Ja, de er modige. Men inni seg føler de nok mer at det de gjør er en dyd av nødvendighet. Og det er også sant. Det er nødvendig, det de gjør. Faktisk er de foregangsmennesker – kanskje den største ressursen vårt samfunn i dag har.

Det gir håp om en bedre verden
Å få være vitne til den indre kamparenaen, livsviljen og sårbarheten som er så tydelig i disse situasjonene, det gjør meg ydmyk og takknemlig. Dessuten gir det meg håp.

For når det er mulig å erkjenne «svakhet», tilgi og reise seg igjen for å starte på nytt etter alt som har skjedd gjennom et hardt liv, ja – da er det håp for alle. Da er det håp for verden også.

Alt som skal til er nok mot (eller nødvendighet) til å gå i seg selv og oppdage – ikke bare smerten, men gleden ved et nytt og mer ekte liv. Et liv hvor sårbarheten har en plass, og den ikke skjules med rus eller rustning.

Vi lar oss matche, sukre og tindre som vi var kjøtt, ikke mennesker

Det er ille nok å skulle vurdere noen, eller selv bli vurdert, som et middel til andres lykke. Verre er det likevel ikke å vurdere meg selv som bra nok som jeg er – det være seg alene eller sammen med andre. Det er kanskje den største utfordringen mange av oss står ovenfor.

Match og Sukker gjør meg dårlig
Tre eller fire ganger i løpet av de siste ca. 15 årene har jeg dristet meg inn på sider som Match og Sukker. Hver gang har «karrieren» der blitt kort. Ikke fordi jeg har truffet noen, men fordi jeg rett og slett føler meg dårlig av å være der.

Jeg undrer meg over hva som har fått meg til å prøve, og hva som får meg til å føle meg dårlig.

Innbarka ungkarskvinne
Etter å ha vært singel i mesteparten av mitt 44 år lange liv er jeg nå sikkert å regne som en innbarka ungkarskvinne. I utgangspunktet var ikke det en sivilstatus jeg kunne ønske meg, men med årene har det blitt trygt, og vidunderlig fritt.

Fra tid til annen hører jeg noen som «unner meg å møte noen», og noen som insisterer på at jeg «bare er redd». Begge deler er sikkert sant.

Det som er felles for disse to utsagnene er den underliggende ideen om at jeg burde ha en partner. At det er noe bra som alle ønsker seg. Det er utvilsomt «normalen» her, en sannhet som blant andre Match og Sukker selvsagt vet å benytte seg av.

Kanskje handler det om at vi ønsker det vi ikke har?
Jeg skal innrømme at jeg tror de har rett – de som sier at det er noe alle ønsker seg. Trolig handler det om behovet for tilknytning og tilhørighet. Men dere: Tilknytning til andre og følelse av tilhørighet er faktisk også mulig uten en romantisk partner.

Egentlig tror jeg det like gjerne handler om at det ikke er så annerledes av og til å ønske seg en partner når man er uten, enn det er av og til å ønske seg singel når man er i et forhold. Noen ganger får man bare nok av sin egen tilværelse.

Når du blir en skygge av deg selv
Jeg kan også innrømme at det i mange tilfeller ser ut til at det å ha en partner er bra.  Selv har jeg imidlertid forsøkt å ta konsekvensen av at jeg fungerer dårlig i forhold. Jeg har nemlig slitt med å holde på min integritet, og jeg har blitt en skygge av meg selv i frykt for en mulig avvisning. Det er et dårlig fundament for intime relasjoner.

Til tross for denne vissheten har jeg likevel, ved noen anledninger, overtalt meg selv til å forsøke å matche eller sukre tilværelsen for å finne denne lykken som noen unner meg. Eller kanskje for å vise at jeg ikke er redd?

Strategier for å få oppmerksomhet
Første gangen prøvde jeg å være morsom. Da fikk jeg mange treff, men ingen seriøse. Humor, og særlig ironi, var en dårlig strategi. Jeg modererte meg og dermed var det slutt på interessen.

Klok av skade la jeg mer sjel i den neste registreringen. Brukte timevis på å vise meg frem fra min aller beste side. Bilder fra ulike turer og aktiviteter, velvalgte ord om hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg fylte til og med bokhyller og kjøleskap i min virtuelle leilighet…

Prosessen gjorde meg litt forelsket i meg selv, faktisk. Et faktum som burde fått varsellampene til å blinke ekstra heftig: «Hva er det jeg forsøker å oppnå?»

Tvilsom respons
Responsen fra det mannlige publikum var selsomt. Èn kjente meg tydeligvis, men hadde ikke oppgitt fakta om seg selv og ville ikke røpe egen identitet. En annen hadde avbildet seg selv naken og antydet ønsker om visse aktiviteter i så måte.

Jeg vet ikke hva som gjør at noen mennesker tror at dette er akseptabel atferd, eller at de på noen som helst måte er fristende å begi seg inn på. At noen likevel gir dem respons er utvilsomt. Noen av oss gjør det mest ufattelige for noen øyeblikks anerkjennelse.

Tindrende fesjå
Siste gangen jeg registrerte meg var Tinderfunksjonen blitt anbefalt. Finn et bilde, lik eller avfei. Alt handler om førsteinntrykket, av utseende. Når jeg tenker på det så er det ufattelig deprimerende.

Disse datingtjenestene får meg til å føle at jeg er på fesjå. At jeg blir vurdert på et kjøttmarked, og at jeg selv må vurdere andres kjøttkvalitet – om det er bra nok eller ei. At jeg i tillegg må forholde meg til slibrige hentydninger og fake kjøpere gjør ikke saken bedre.

Jeg vil bare elskes for den jeg er
Alle vet at hvis du skal selge noe så må det se attraktivt ut. De gangene jeg har vært på datingtjenestene har jeg i denne ånd forsøkt å ta meg ut fra min aller beste side, eller i det minste bruke humor for å dekke over svakhetene.

Men vet dere hva? Jeg er ikke ute etter å selge meg! Jeg vil bare elskes – for den jeg er.

Dialog

Gjennom ord lytter anerkjennelsen i deg.

Frihet - i en liten eske?

For noen år siden var det en reklame som sa nettopp dette: "Frihet i en liten eske". Reklame for tamponger, om jeg ikke husker feil. Sannheten er at jeg blir litt provosert av slagordet. Reklamen retter seg mot kvinner, og budskapet er klart: Du får frihet i en liten eske. Virkelig? Etter to tusen år med kvinnekamp?

«Takk, jeg bruker ikke tamponger. Jeg står over frihet i en liten eske. Gi meg heller frihet med mening.»

Frihet med mening for meg:

• Hvis tanken er fri vil jeg la den fly. – Fly av sted til nærliggende og fjerntliggende perspektiv. Jeg vil skaffe meg panoramautsikt over alt. Fly min tanke. Fly!
• Hvis mine valg er fri vil jeg velge å tro. – Tro på meg selv, og på deg, i tillit. Jeg vil være takknemlig for alt, for evig. For du, min tro, kan flytte fjell!
• Hvis frihet fordrer ansvar møter jeg det. – Møter ansvaret for meg selv, for mine prosjekter og for andre. Jeg vil leve nå, i pakt med Deg. Slippe alles krig mot alle…

Frihet. Elsket, fryktet og utrolig komplekst.

Tanker om livet

Jeg tenker for mye. De fleste som kjenner meg vet at det er sant. Ganske ofte er det et lite helvete. Da spinner jeg meg inn i en tankebane som bare går rundt og rundt i det samme sporet. Det kan være noe jeg har hørt, eller noe jeg har sagt, som bare fortsetter å spinne akkurat som jeg fortsatt befinner meg i situasjonen og kan fortsette samtalen. Det er forferdelig slitsomt og totalt nytteløst. Andre ganger blir jeg veldig alvorlig og vil tenke på livets store mysterier. Dette alvoret må ikke forveksles med mismot, frustrasjon eller andre destruktive følelser. Dette alvoret er på mange måter en gave. Det hjelper meg til å dykke ned og se nærmere på for eksempel mening. Ikke bare meningen med livet, men også med døden, i fall det er en mening. Noen vil kanskje hevde at humor er en bedre måte å møte slike tema på. Det kan godt hende at det er riktig. Hver enkelt må trolig finne ut av det selv. Min erfaring så langt i livet er imidlertid at humor fungerer godt som beskyttelse. Hvis det er slik at man trenger beskyttelse for å kunne snakke om slike tema, så føler jeg at det er litt trist. Da bytter jeg heller ut humoren med alvor. Hva er egentlig galt med alvor? Betyr det at man aldri kan le?

Kanskje er det ikke noe galt med alvor. Like fullt får jeg inntrykk av at alvor er vanskelig, og kanskje til og med kjedelig. Er vi redd for alvor? Gjør det livet til noe skremmende, noe vi må forholde oss til? Jeg håper alvor bidrar til å gjøre livet til noe vi må forholde oss til. Hva skulle det ellers være til for? – Livet altså?

Tro kan flytte fjell

Det er mange ting jeg finner rart i samfunnet vårt. For eksempel holdningen til tro. Jeg har inntrykk av at mange synes tro er noe som er mindreverdig, særlig sett i forhold til det vi kaller vitenskap. Det er akkurat som om det som skjer på bakgrunn av tro ikke er ekte. Hvis noen blir bedre fordi de tror at de tar en virkningsfull medisin, uten at det er tilfelle, så omtales det som placeboeffekt. Forskning viser at placeboeffekten er stor, like fullt har jeg inntrykk av at placebo blir sett på som annenrangs. Akkurat som om en virkning av tro ikke er bra nok. Det samme er tilfellet med bønn, også her er det gjort forskning som viser at bønn – særlig der hvor mange er samlet – kan ha en positiv effekt. Jeg under meg over hva som er årsaken til at disse effektene blir nedvurdert? Det er rimelig enkle midler, billig også. Hvis de kan ha en effekt burde de heller fremelskes enn nedvurderes. Det kan i alle fall ikke skade, med mindre man tror man er et dårlig menneske – eller tror andre dårlige ting om seg selv. Jeg har i alle fall møtt en mengde flotte mennesker som ofte tror de er noe annet og dårligere enn det de er. De menneskene har det ikke alltid like godt.

Jeg slår uansett et slag for troen! – Og lever i den tro at tro kan flytte fjell. (Amen).