Rutluku

I Rutluku, utafor Her-og-nå, lever innbyggerne av glansbilder. De lager dem, bytter, kjøper og selger. Det er storindustri i Rutluku, og innbyggerne gjør sitt beste for å eksportere glansbildene sine til alle mulige kriker og kroker av verden.

Rutluku har lenge blitt styrt av et ensemble som kaller seg De Høye Herrer. Ensemblet ble på et tidspunkt utfordra av en kvintett som går under navnet Kammerkvinnene og som insisterte på at de måtte ses på som likeverdige til å styre Rutluku. Kammerkvinnene laga så mye leven og malte glansbilder av en sånn art at De Høye Herrer for noen år tilbake så seg nødt til å inkludere dem i sitt ensemble for ikke å miste herredømme totalt.

Glansbildene i Rutluku er ikke bare pene å se på, de blir forsøkt brukt som næring også. Innbyggerne har hatt litt varierende hell i så måte. Riktignok er glansbildene mulig å tygge, dog er de verre å fordøye. Dette legger imidlertid ingen demper på innsatsen, snarere tvert imot.

De Høye Herrer, med Kammerkvinnene på slep, trykker glansbilder på valutaen sin og pøser den inn i enhver randomisert, kontrollert studie som lover gull og grønne skoger for glansbildeproduksjonen i landet. Ja, selve studieformen er et glansbilde i seg selv. For alt som kan telles og måles har egenverdi, akkurat som glansbildene i Rutluku.

Det finnes ei lita gruppe mennesker i Rutluku som stiller spørsmålstegn ved verdien av glansbildene. Å kalle dem ei gruppe er upresist, de er mer som solister å regne. De opptrer i alle fall aleine og i beste fall blir de latterliggjort og uthengt, i verste fall blir de forfulgt og drept. Du kødder ikke med glansbildene i Rutluku!

Solistene synger mørke og melankolske sanger om tilstanden i Rutluku. Refrengene viser til angst og depresjon, søvnproblemer og utmattelse. Alle er enige i at det er et problem, så refrengene slår an. Versene, hvor solistene ytrer sin kritikk, er det ingen som lytter til. For versene bygger på solistenes egne erfaringer med overgrep og skam. De blir ansett som anekdotiske og det er ikke et anerkjent glansbilde i Rutluku.

De Høye Herrer nekter bestemt for at overgrep skjer under deres styre. Kammerkvinnene nikker, og legger til at såpass må folk tåle. De har tross alt tålt mer i sin tid. Nei, problemet ligger et helt anna sted. Folk er late, det er det som er tingen! Late og lettkrenka, overfølsomme og feite. I stedet for å klage burde de komme seg ut i jobb. De burde bidra i glansbildeproduksjonen til nasjonens beste. Dessuten burde de tygge flere glansbilder, for det er i det minste ikke feitende – og da kommer alt til å bli så mye bedre.

Sånn går dagene, månedene og åra i Rutluku. Trøstesløst synger solistene og iherdig jobber De Høye Herrer med Kammerkvinnene for å øke glansbildeproduksjonen i landet.

Kanskje kommer en dag hvor solistene slår seg sammen i Symfoni og gjør sine stemmer hørt. Når de samstemt synger «Rutluku er ukultur» – og møter gjenklang i folket.