Lørdagskveld til begjær

Den bløte fornemmelsen av rømme og tacosaus ligger på og rundt leppene mine. Jeg kjenner også en liten dert på kinnet. Gidder ikke ta den vekk, det er så mye klin allerede – litt fra eller til er ikke så nøye. 

Det er lørdag kveld, jeg er alene som vanlig. Middagen er rester fra i går, lettvint og godt. Trolig lever jeg verdens kjedeligste liv. I alle fall hvis vår kulturelle standard legges til grunn. Selv koser jeg meg glugg.

Jeg tar den siste biten. Nå er høyrehånda mi full av rømme som har tyti ut av tacolefsa. Jeg bruker tunga til å sleike bort den fløyelsmyke massen. Ingen andre enn meg og Tistel, katten min, her. Jeg kan være så grisete jeg bare vil. Digg!

Før jeg har tygd ferdig reiser jeg meg og går til vasken. Gleder meg til å ta fatt på neste gjøremål. Eller ikke helt ennå, først skyller jeg tallerkenen og setter inn i oppvaskmaskinen. Kjenner slimsnørra, siste rest av forkjølelsen som har plaga meg denne uka. Snyter meg i vasken og skyller det vekk. Ah! Nå kan jeg gjøre det jeg gleder meg til.

Jeg setter meg i sofaen, tar PC’en på fanget og begynner. Skriver ned det jeg akkurat har gjort. Det du leser her.

Hvis ikke det er en lørdagskveld til begjær, da veit ikke jeg!

Kroppen veit mer enn vi aner

Kroppen kjenner en krenkelse når den utsettes for en, og den sier ifra. Det er ikke alltid vi lytter og det gjør krenka mennesker syke. Noen forblir ofre, og noen blir nye gjerningspersoner. Det skjer daglig.

Det som skjer

Det tok meg 20 år å innse at kjæresten min hadde krenka meg da han stakk penisen sin inn i meg mens jeg sov. Jeg våkna irritert og trøtt, lot ham gjøre seg ferdig, og sovna igjen. 

Alt fortsatte som før – en stund. Så begynte jeg å legge meg etter at han hadde sovna. Jeg forelska meg i en annen og gjorde det slutt. Så begynte drømmene. De hvor jeg var sammen med ham igjen, men ikke ville. Drømmene hvor jeg var rasende på ham, uten å fatte hvorfor.

Ikke før en morgen hvor jeg plutselig forsto hva raseriet handla om.

Han var aldri en overgriper i mine øyne, han var kjæresten min. Jeg var aldri et offer, jeg var meg. Ingen av oss tenkte at han hadde gjort noe galt. Ingen av oss tenkte at jeg kunne avvist ham. Og deri ligger problemet.

Vi levde ut roller vi hadde observert rundt oss. De var påvirka av familie, av bøker, av filmer, av selve kulturen vi var en del av. Rollene var skapt og forma av andre, vi trådte bare inn i dem. 

Det vi ikke veit

Seksuelle overgrep handler om mer enn spørsmålet om hvem som er offer og hvem som er gjerningsperson. Det handler om en grunnleggende språklig og etisk forståelse av verden.

Omfanget av krenkelser bunner i en kulturelt betinga meningsløshet presentert som sannhet. Det handler om hvordan vi kategoriserer verden i gjensidig utelukkende størrelser, hvor det ene er bedre enn det andre. Fenomenet kalles hierarkiske dikotomier. 

Hierarkiske dikotomier er det som gjør at sønnen din forgriper seg på kvinner, uten å forstå at det er det han gjør. Det er det som gjør at dattera di blir utsatt for seksuelle overgrep uten at hun forstår at det er det som har skjedd. Det er det som gjør at menn utøver vold mot kvinner, mot barn, mot homofile og i det hele tatt. Det er det som gjør at de marginaliserte får nok og kjemper tilbake.

Det er illusjonen om at fornuft og følelser står mot hverandre og utelukker hverandre, som om følelser er irrasjonelle og fornuften rasjonell. Mens faktum er at vi ikke engang evner å ta valg uten følelser, og at følelser definitivt er om noe – hvordan skulle vi ellers kunne kjenne dem igjen i oss selv og andre.

Det vi kaller fornuft skifter med tid og perspektiv. Da jeg vokste opp var det fornuftig å plassere barna i baksetet på bilen og de voksne foran, selv om baksetet ikke hadde sikring slik som forsetene hadde. Fortsatt er det steder i verden hvor kvinner ikke har stemmerett, og det anses fornuftig av styresmaktene. 

Vi skiller ikke bare fornuft og følelser, vi omgir oss med dikotomier hele tida. Vi skiller mann og kvinne, fysisk og psykisk, frisk og syk, dag og natt, lys og mørke, godt og vondt. Lista er uendelig. Vi kategoriserer og skiller for å skape mening, men har endt opp med et meningsløst hierarki.

Topp og bunn

Det er ingen tvil om hvem og hva som havner på toppen. Det er mannen og det maskuline, det er fornuften, det fysiske, det friske, dagen, lyset og det gode. Like lite som det er tvil om hva som blir marginalisert – det er kvinnen og det feminine, det er følelsene, det psykiske, det syke, natten, mørket og det vonde. 

Hierarkiske dikotomier er internalisert i oss og gjenspeiles i politikk og kultur. Noen steder direkte, som i skillet mellom fysisk og psykisk i helsevesenet. Andre steder mer eller mindre subtilt, for eksempel i betydningen av å være arbeidsfør framfor ufør.

Idealene og det marginaliserte er basert på et verdensbilde som forteller oss hvordan ting bør være, ikke hvordan de er. Det gir et etisk rammeverk som i sitt fundament er basert på patriarkalske premisser. Det vil først og fremst si premisset om at mannen råder over kvinnen – at hun er til for mannen. I praksis innebærer det at mannen er subjekt og kvinnen objekt. 

Det er fullstendig utopi å tro at kvinnen reelt sett har oppnådd likestilling snaue 50 år etter likestillingsloven og bare 113 år etter at kvinnen fikk stemmerett. I særdeleshet når det som gjorde henne mannen underlegen fortsatt regjerer.

De hierarkiske dikotomiene lever videre i beste velgående, både i oss som individer og i kulturen før øvrig. Det som assosieres med det maskuline er i stor grad fortsatt idealisert og det som assosieres med det feminine er fortsatt marginalisert. Dette til tross for at det egentlig er temmelig åpenbart at fenomenene i verden ikke er gjensidig utelukkende. Snarere er de gjensidig avhengig av hverandre – og de utfyller hverandre. 

Politisk og kulturelt problem

Det å være menneske er å leve i tvetydighet, og fenomenene har en tendens til å pendle fra side til side, ofte med en spire av sin motsats i seg. Likevel oppfører vi oss som om det må være enten – eller, og vi er ulykkelige når pendelen når den marginaliserte sida. Samtidig som vi streber konstant etter det idealiserte, fordi vi veit at det marginaliserte har mindre verdi. Å leve i en kultur bygd på slike premisser har konsekvenser, både for kvinner og menn, barn og voksne – ja for livet på kloden generelt.

I en slik kultur betyr mine følelser som kvinne mindre enn mannens rettigheter. Hans fysiske kropp betyr mer enn min skrøpelige psyke. At jeg gjerne vil høre til i det gode selskap betyr at jeg må gå på bekostning av meg selv. Det hele gjør det lett å akseptere, selv når det er irriterende, å få en penis inn i meg mens jeg sover. 

Krenkelser forsvinner ikke av at vi legger skyld på, eller krever ansvar av, enkeltindivider alene. Krenkelser, som vist ovenfor, er et politisk og kulturelt problem og må adresseres der.