Det jeg husker og hva det gjør med meg

Vil du egentlig vite svaret
«Jeg er enebarn med tre, seks eller ni søsken – litt avhengig av perspektivet», det liker jeg å si når jeg møter folk som spør.

Skjønt liker å si. Det handler mer om å forsøke å ta brodden av noe som er for komplisert til å legge ut om. I alle fall før jeg har blitt mer kjent med folk. Jeg lærte det den harde veien i studietida. Da to potensielle kollokvie-venner plutselig ikke var interessert lenger.

Noen ganger lar vi oss rive med og viser interesse. Samtidig er vi ikke egentlig klar for informasjonen vi får. Vi oppdager først etterpå at vi har blitt overveldet og mange trekker seg da tilbake. Det er hva jeg tror skjedde med de to.

Dessuten er det lett å dele for mye når vi ikke kjenner grensene våre, og sånn har det tidvis vært for meg.

En del av meg var brydd over spørsmålet den gangen i studietida. De to andre hadde allerede delt historien om sine familieforhold: Mor og far, et eldre eller yngre søsken – ala det. Normalt. Jeg ville skilt meg ut om jeg ikke delte noe. Men hva skulle jeg si?

Jeg visste at jeg ville skille meg ut ved å si noe også. Når spørsmålene begynte å komme lurte jeg dessuten på hvor mye jeg skulle si? Kanskje var det i tillegg en del av meg som ville skille meg ut, som ønsket oppmerksomheten jeg plutselig fikk.

Jegets stemmer
Det er også en annen mulighet, som ikke utelukker de ovenfor nevnte: At jeg ubevisst la til rette for å gjenskape erfaring med noen av jegets stemmer. Du vet, de overbevisningene vi har lært om oss selv og som vi bærer på. De som gjør litt vondt. De vi helst gjemmer bort i et håp om at ingen andre ser dem. De som vi likevel søker å få bevist igjen og igjen som for at de fortsatt skal være gyldige.

Mine verste er: «Jeg er dum». «Jeg er stygg». «Jeg er kritisk». «Jeg må forklare meg».

Sånne overbevisninger er de vi frykter mest av alt. Vi behandler dem deretter: Vi flykter fra dem, kjemper mot dem eller fryser til is når vi kommer i kontakt med dem. De blir ikke borte av den grunn. Så lenge vi oppfører oss som om de er fryktede fiender så blir de nettopp det.

Den vonde sirkels sannhet
Det er få ting som får meg så ettertrykkelig inn i et skamangrep som følelsen av at jeg har misforstått noe åpenbart. For da må jeg jo være dum. Det er konklusjonen hjernen min trekker, før jeg rekker å tenke.

Før aksepterte jeg den konklusjonen. Aksepterte at skammen var bevis godt nok. At det er en vond sirkel som slett ikke sier hva som er sant eller ikke, det vet jeg først nå.

Reaksjonen følger imidlertid en viss logikk. En logikk basert på hvordan hjernen fungerer for mennesket som art og for meg som person.

Hvordan hjernen fungerer
Vi mennesker er utrustet sånn at vi lagrer minner som det er knyttet følelsesmessig aktivering til. Grunnen er artens overlevelse. For når vi står ovenfor potensielt farlige situasjoner er det en fordel å «huske» hvordan man har overlevd tidligere.

Disse minnene er ikke objektivt sanne selv om de kan fremstå sånn. Ofte er det mer som en mosaikk av bilder fra flere erfaringer, også erfaringer som objektivt sett ikke har skjedd.

I hodet mitt dukker det stadig opp scenarioer hvor jeg enten anklager noen og/eller forsvarer meg. Det skjer selv når det ikke har skjedd noen verdens ting. Det kan være nok at jeg frykter at det kanskje kunne skje.

Ved en slik anledning nylig dukket det opp et bilde som jeg kobler til et minne fra barndommen: Jeg på den ene siden av døra. Noen av søsknene mine på den andre siden av døra. Samt vissheten om en kniv som skrapes på døra i mellom oss.

Jeg tror det er et virkelig bilde. Dog trolig et bilde som også er sammensatt av en vev av andre erfaringer rundt samme tema: Trussel. Samt opplevelsen i ettertid av å være dum som ikke forsto «at det bare var tull». Enten det er et virkelig bilde eller ikke, så skaper erfaringen fortsatt aktivering inni meg (varme, pulsering, høye skuldre, hjertebank).

Slike aktiverte minner er ikke del av den tenkende hjernen. Snarere er de del av den emosjonelle hjernen. Den emosjonelle hjernen sammenligner det vi nå står ovenfor med erfaringsbilder fra tidligere. Hvis den finner noe som minner om en tidligere aktivering så sender den en høyprioritetsmelding til alarmsentralen. Alarmsentralen sender da straks melding til den instinktive hjernen (flykt, kjemp, frys). Kort tid deretter sendes melding til den tenkende hjernen. Noe som altså forklarer opplevelsen av å reagere før vi rekker å tenke. For det er jo akkurat det vi gjør.

Så hvis den menneskelige hjernen gjør det sånn, hva får jeg gjort?

Hjernen er formbar
Jo, hjernen vår former seg etter hva vi erfarer og holder på med. Noe som gjør hver hjerne unik og i høy grad justerbar. Vi vet ikke det fulle omfanget av hjernens plastisitet, som det kalles. Det faktum at vi selv kan endre den gir imidlertid rom for svært mange nye muligheter.

Muligheter som knapt erkjennes når jegets stemmer får råde. Ta mitt bilde av kniv-erfaringen: Vil det gjøre en forskjell om jeg husker bildet med mine følelser og overbevisninger som objektivt sant. Eller om jeg bare erkjenner at noe må ha skjedd som har gjort meg redd og fått meg til å føle meg dum? Hvis det utgjør en forskjell så er det en begynnelse.

I mitt tilfelle var jeg så heldig å få inn et annet perspektiv fra denne hendelsen. Jeg kontaktet nemlig en av mine søstre. Hun husket episoden godt. Den så imidlertid litt annerledes ut fra hennes ståsted. Vi husket ikke en gang samme «gjerningsperson».

Kroppen vil helbredes
Hva jeg husker eller erkjenner er imidlertid ikke alt. Så lenge bildet aktiverer meg er kraften fra frykten den gangen enda ikke omdannet i kroppen. Det er fullt mulig å leve mange år uten å merke aktiveringen. Jeg gjorde det med mitt bilde. Det betyr ikke at aktiveringen ikke er der. I praksis skaper den ødeleggelse.

Kroppen vår er en fantastisk organisme som vil livet. Den gjør således alt den kan for å overleve. Inkludert å søke å helbrede seg selv. Når vi imidlertid ikke stoler på den og heller tyr til jegets stemmer som sannhet. Da forpurrer vi prosessen.

Den enorme energien som skapes i en trusselsituasjon må nemlig få utløp. Hvis vi undertrykker den, fornekter den, fryser den, så blir den værende i kroppen. Der vil den leve sitt eget liv og påvirke oss både fysisk og psykisk. Ettersom kroppen vil heles så vil den igjen og igjen søke å gjenskape aktiveringen for å oppnå nettopp det.

Potensial for frigjøring
Så egentlig er det ikke «jeg» som absolutt vil erfare det samme igjen og igjen. Det er erfaringene mine som bidrar til at jeg stadig får nærkontakt med de tillærte overbevisningene.

Jeg tror vi mennesker har en tendens til å tro på det vi blir fortalt og det vi husker. Inntil vi av en eller annen grunn begynner å stille spørsmålstegn ved det.

I spørsmålet dukker mulighetene opp. Der ligger potensiale for frigjøring fra overbevisninger.

Problemet er imidlertid ikke overbevisningene i seg selv. Problemet er at jeg lar reaksjonene få tale uimotsagt og energien forbli uforløst.


Viktigste kilder: Rick Hanson, Richard Mendius; Buddha’s Brain, 2009. Peter A. Levine, Ann Frederick; Waking the Tiger, 1997.