Reddet av gongongen

Et samfunn som idealiserer penger, som om det er det eneste fyllestgjørende, mister noe viktig. Jeg tror for så vidt ikke at penger som enste verdi på noen måte reflekterer virkeligheten, men jeg tror vi likevel påvirkes av idealet. En påvirkning som bidrar til følelse av meningsløshet for mange. Det er på tide å anerkjenne andre verdier.

Da telefonen ringte tok jeg den, enda jeg antok at det kanskje kunne være en selger. Nummert lå i alle fall ikke i min kontaktliste. Han presenterte seg og sa hvor han ringte fra. Jeg koblet ikke noe av informasjonen med ting som angikk meg. Svarte avventende, som jeg gjerne gjør hvis jeg mistenker selgere.

Så kom det et-eller-annet om strøm og nettleie på samme faktura. Jeg fortalte at det har jeg allerede. Det viste seg at han visste det. Han ville imidlertid fortelle meg at ettersom jeg har et firma registrert på adressen så kunne jeg få billigere strøm.

Min første reaksjon var, som det alltid er, å avvise et hvert forsøk på å få meg til å bytte leverandør, selge meg noe. Ja, i det hele tatt – jeg er ikke interessert. Dessuten, som jeg sa til ham, så bor jeg her mer enn jeg jobber her. Det var visst ikke noe argument, forsto jeg – for jeg kunne jo få billigere strøm likevel.

Akkurat nå befinner jeg meg i en litt prekær økonomisk situasjon. I tillegg har jeg i grunnen aldri tenkt over at firmaet mitt kan bidra til at strømmen min blir billigere. Da tanken om disse to tingene i kombinasjon slo meg, var jeg for første gang i mitt liv nesten på gli ovenfor en telefonselger. Så jeg sa at jeg skulle tenke litt på det.

Da spurte han, nærmest foraktfullt «du vil tenke over om du vil ha billigere strøm?» Jeg sa at «ja, sånt betyr ikke så mye for meg». Reaksjonen hans irriterte meg imidlertid, sikkert minst like mye som min respons irriterte ham. Jeg begynte å si at jeg overhodet ikke var interessert likevel, men før jeg kom så langt hadde han brutt samtalen.

Først var jeg bare irritert og litt perpleks. Etterpå begynte jeg å le. Snakk om å bli reddet av gongongen.

Det er nemlig en grunn til at jeg ikke vil endre leverandør, eller la noen selge meg ting på telefon. Uansett hvor mye de forsøker å få det til å høres ut som en god avtale for meg, så er jeg overbevist om at det ikke er beveggrunnen. Selvfølgelig er det ingen som ringer meg om sånne ting fordi de har min velferd i tankene. De har sin velferd i tankene. Det samme har de som har ansatt den som ringer, de har også sin velferd i tankene. Det betyr at jeg i beste fall er nummer tre i rekken av de som vil ha en fordel av det de ringer for.

Når de som ringer likevel forsøker å få meg til å tro at de har min velferd i tankene, da har jeg en tendens til å bli irritabel. Når de i tillegg bommer på hva jeg verdsetter, og samtidig opptrer foraktfullt over ideen om at det finnes andre verdier enn den de tilskriver meg. Da blir jeg trassig.

Det minner meg om den gangen jeg var på Kuben i Hønefoss. Der sto det en to-tre menn fra et-eller-annet strømselskap og ville ha folk til å bytte leverandør. En av dem begynte å snakke til meg, og jeg sa som sant er – at jeg ikke er interessert. Han ga uttrykk for den sedvanlige forbløffelsen som slike selgere gjør i møte med ikke interessert og spurte om jeg ikke var interessert i billigere strøm. «Nei» sa jeg, også fortsatte jeg med at «jeg liker heller å gi bort penger». Da lo han og spurte om jeg ville gi ham penger. Jeg sa at ja, det kunne jeg gjøre, men at jeg bare måtte i minibanken for å ta dem ut først.

Han trodde nok ikke sine egne øyne da jeg kom tilbake med en hundrelapp og ville gi ham den. For ordens skyld kan jeg fortelle at han verken kunne, eller ville ta imot pengene. Jeg kostet på meg å insistere, til slutt ble vi enige om at jeg kunne gi hundrelappen til ei dame som satt på utsiden av senteret. Så da gjorde jeg det.

Det går jo an å lure på hva som gjør at det oppfattes helt tullete ikke å være opptatt av å spare penger på alt mulig. Personlig synes jeg det er mer tullete å være så veldig opptatt av det. Egentlig handler det bare om ulike verdier. Det ene er ikke verken bedre eller verre enn det andre.

Det som er trist, synes jeg, er at vi ser så ned på andres verdier. Kanskje har ikke alle et reflektert forhold til hva de verdsetter. Kanskje har vi alle godt av å få satt verdiene våre i perspektiv, få utfordret dem litt innimellom. Det er imidlertid ingen grunn til å se ned på hva andre verdsetter av den grunn.

Jeg liker å se sparekontoen min vokse. Når jeg kommer over noe til nedsatt pris blir jeg minst like fornøyd med meg selv som andre sikkert blir (selv om det egentlig, kanskje ikke var et godt kjøp). Når alt kommer til alt er det imidlertid ikke dette som er viktig for meg. Jeg verdsetter tid mye mer enn penger. Spesielt verdsetter jeg tid som jeg kan bruke på noe som interesserer meg – og er det noe som ikke interesserer meg så er det strøm.

Det betyr imidlertid ikke at jeg er likegyldig til strøm. Nei, snarere tvert imot. Jeg er uendelig takknemlig for strøm. At jeg i det hele tatt har elektrisitet til mitt hjem anser jeg som et stort privilegium og jeg betaler gladelig for å ha det. Jeg betaler faktisk gladelig litt ekstra for å ha det, dersom det betyr at jeg slipper å måtte forholde meg til priser, leverandører osv.

Samtidig er jeg svært takknemlig for at noen er interessert i priser, leverandører osv. Jeg er takknemlig for at noen bryr seg om regler når det kommer til strøm og andre varer og tjenester. At noen holder kontroll med det som skjer, blant annet på strømmarkedet – slik at jeg slipper å bry meg med det. Så takknemlig er jeg for det at jeg til og med kan koste på meg å betale litt for at det blir gjort også.

Det er fantastisk at vi verdsetter ulike ting, for da kan vi alle nyte det privilegium det er å holde på med de tingene som betyr mest for oss. For det er nettopp der verdiene våre skinner igjennom – i hva vi er opptatt av. Det kan være litt å tenke på. Verdiene våre står nemlig ikke alltid til idealet, hva enn idealet måtte være.