Det kommer en dag i livet hvor det går opp for deg at noe ikke stemmer. Jeg har møtt den dagen. Jeg har møtt den og levd sammen med den i lang tid nå. Denne spesielle dagen dukker av en eller annen grunn opp ganske så overraskende, selv om den ofte i lang tid har meldt sin ankomst. Særegent ved denne dagen er det, at uansett hvor mye du tenker, resonnerer og analyserer, så glipper svaret unna. Det hele kan fort få karakter av fortvilelse. På enkelte dager er til og med tilværelsen så svart at det kan grense mot depresjon. Alt i alt er imidlertid tilværelsen god, og den lengsel som driver meg fremover preges av nysgjerrighet og undring.
Hva er spesielt med det her? Ingen verdens ting. Det er så lite spesielt at mange knapt ofrer det en tanke. Andre sliter kanskje med det hver eneste dag, uten å forstå hva det er. Er det humørsyke, er det vinterdepresjon, er det kjærlighetssorg, er det bare mitt vanlige problem med å bestemme meg? Veldig ofte er det noen andres feil. Problemet kan fremstå som hva som helst, og ofte vil vi ikke se hva det egentlig er.
I mitt tilfelle er det eksistensielt. Det handler enkelt og greit om hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal hen. Selv om eksistensielle spørsmål fort får karakter av etter døden problemstillinger, så er de i aller høyeste grad hverdagslige. Hvem er jeg i forhold til kolleger, til familie, til venner? Er det forskjell på hvem jeg er når jeg er på jobb og den jeg er sammen med familien min? Hva er årsaken til at jeg i det ene øyeblikket er selvsikker og i det neste usikker? Om du ikke er interessert i å finne ut svaret, så vil problemstillingen like fullt påvirke deg, dersom du opplever at det er kontradiksjon. Egentlig er det hele veldig spennende, og til tider gruelig frustrerende. Eksistensielle utfordringer kommer ofte sammen med en god dose dårlig samvittighet fordi deler av deg ønsker noe som ikke nødvendigvis er sosialt akseptert. Det kan være så enkelt som at du helst vil være hjemme akkurat den dagen du er bedt i selskap, du slites mellom valgene – og samvittigheten har en tendens til å seire, i alle fall hvis du ikke kommer opp med en god unnskyldning. Jeg undres på hvem man egentlig skader ved de ulike valgene.
Mange vil mene at dette absolutt ikke er noe problem, og det kan så være. Personlig er jeg uenig i det. Det hadde kanskje ikke vært noe problem hvis det stoppet på et sånt nivå som i eksempelet ovenfor, men det stopper ikke der. Det stopper ikke. Punktum. Og det er problemet. Skjønt det eksistensielle er ikke problemet. Det er benektelsen av at man står ovenfor seriøse eksistensielle utfordringer som er problemet. De finnes, og de må tas på alvor. Man trenger ikke bli eneboer, munk eller nonne av den grunn.
