onsdag 18. mars 2020

En skjebne verre enn døden


Vi skal beskytte særlig utsatte grupper, sier vi. Vi skal vise at vi står sammen ved å holde avstand. Tar vi i det hele tatt høyde for at noen av tiltakene, for mange, er å anse som en skjebne - kanskje verre enn døden?

Hvem er vi som avgjør at noen har det bedre ved å være i live, enn de har det i livet?

I min kommune, som så mange andre steder, har vi fått beskjed om å holde oss innenfor husstanden. Det er en innskrenkning mange av oss opplever som belastende i større eller mindre grad. Noen opplever det helt sikkert som mer belastende enn andre.

Selv bor jeg alene. Riktignok har jeg to katter som holder meg med selskap, men alene bor jeg – tross alt.

Jeg er vant med å være alene. Faktisk trives jeg med å bo alene og jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap. Jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap, men ikke all tid. Det er en viktig distinksjon.

Da jeg fikk beskjeden om at vi skulle holde oss innen egen husstand – underforstått; på ubestemt tid – da kjente jeg noe inni meg. En antydning til angst kanskje. Jeg så med én eneste gang at det faktisk ikke går.

Jeg takler helt fint å være alene, en dag, to dager …, men på ubestemt tid. Nei, det kan jeg faktisk ikke utsette meg selv og min mentale helse for.

Jeg trenger å se et annet menneske av og til. Jeg trenger å se et smil, høre et «hei». Det er ikke så store kontakten jeg trenger, men jeg trenger det. Det får jeg ikke i min husstand.

Egentlig trenger jeg mer enn det. Jeg trenger å lufte tankene og sette ord på følelsene mine. Det trenger jeg til vanlig også, men jeg trenger det enda mer nå. Særlig etter noen minutter med nyheter. Noen ganger når jeg leser nyheter kjenner jeg noe inni meg. Noe som ligner det jeg kjente da beskjeden kom om å holde meg innenfor husstanden.

Jeg gjenkjenner eksistensiell angst når jeg møter den. Den er nødvendig og bra, og jeg tåler å kjenne den. Jeg kan imidlertid ikke leve i den. Det går ikke. Den må anerkjennes, og det skjer aller best i møte med andre som kjenner på det samme.

En telefonsamtale kan hjelpe, den kan være forløsende. En stemme er dog ikke et ansikt, selv om stemmen er kjent, kjær og medfølende. En telefonsamtale mangler dynamikken, varheten som kan oppstå i det umiddelbare møtet. I det umiddelbare møtet er det nemlig også mulig å være stille, sammen – og likevel formidle noe. Noe langt utover ord. – Jeg trenger det.

Selv er jeg ikke i en risikogruppe. Jeg vet derfor heller ikke hvordan det er å være i en slik situasjon. Kanskje tar jeg feil, eller kanskje mange er uenig med meg. Kanskje opplever ikke folk at det finnes noe verre enn døden? Det får så være.

Jeg tror ikke det er verken lurt eller tilrådelig, å skjerme oss – skjerme noen – så mye at folk må sitte alene, på ubestemt tid. Spesielt ikke i en slik tid som dette.

---

Jeg lot meg inspirere til å skrive denne, min lille epistel, etter å ha lest en kronikk i abc nyheter, den kan du også lese – her – hvis du vil.

tirsdag 10. mars 2020

Reddet av gongongen


Et samfunn som idealiserer penger, som om det er det eneste fyllestgjørende, mister noe viktig. Jeg tror for så vidt ikke at penger som enste verdi på noen måte reflekterer virkeligheten, men jeg tror vi likevel påvirkes av idealet. En påvirkning som bidrar til følelse av meningsløshet for mange. Det er på tide å anerkjenne andre verdier.

Da telefonen ringte tok jeg den, enda jeg antok at det kanskje kunne være en selger. Nummert lå i alle fall ikke i min kontaktliste. Han presenterte seg og sa hvor han ringte fra. Jeg koblet ikke noe av informasjonen med ting som angikk meg. Svarte avventende, som jeg gjerne gjør hvis jeg mistenker selgere.

Så kom det et-eller-annet om strøm og nettleie på samme faktura. Jeg fortalte at det har jeg allerede. Det viste seg at han visste det. Han ville imidlertid fortelle meg at ettersom jeg har et firma registrert på adressen så kunne jeg få billigere strøm.

Min første reaksjon var, som det alltid er, å avvise et hvert forsøk på å få meg til å bytte leverandør, selge meg noe. Ja, i det hele tatt – jeg er ikke interessert. Dessuten, som jeg sa til ham, så bor jeg her mer enn jeg jobber her. Det var visst ikke noe argument, forsto jeg – for jeg kunne jo få billigere strøm likevel.

Akkurat nå befinner jeg meg i en litt prekær økonomisk situasjon. I tillegg har jeg i grunnen aldri tenkt over at firmaet mitt kan bidra til at strømmen min blir billigere. Da tanken om disse to tingene i kombinasjon slo meg, var jeg for første gang i mitt liv nesten på gli ovenfor en telefonselger. Så jeg sa at jeg skulle tenke litt på det.

Da spurte han, nærmest foraktfullt «du vil tenke over om du vil ha billigere strøm?» Jeg sa at «ja, sånt betyr ikke så mye for meg». Reaksjonen hans irriterte meg imidlertid, sikkert minst like mye som min respons irriterte ham. Jeg begynte å si at jeg overhodet ikke var interessert likevel, men før jeg kom så langt hadde han brutt samtalen.

Først var jeg bare irritert og litt perpleks. Etterpå begynte jeg å le. Snakk om å bli reddet av gongongen.

Det er nemlig en grunn til at jeg ikke vil endre leverandør, eller la noen selge meg ting på telefon. Uansett hvor mye de forsøker å få det til å høres ut som en god avtale for meg, så er jeg overbevist om at det ikke er beveggrunnen. Selvfølgelig er det ingen som ringer meg om sånne ting fordi de har min velferd i tankene. De har sin velferd i tankene. Det samme har de som har ansatt den som ringer, de har også sin velferd i tankene. Det betyr at jeg i beste fall er nummer tre i rekken av de som vil ha en fordel av det de ringer for.

Når de som ringer likevel forsøker å få meg til å tro at de har min velferd i tankene, da har jeg en tendens til å bli irritabel. Når de i tillegg bommer på hva jeg verdsetter, og samtidig opptrer foraktfullt over ideen om at det finnes andre verdier enn den de tilskriver meg. Da blir jeg trassig.

Det minner meg om den gangen jeg var på Kuben i Hønefoss. Der sto det en to-tre menn fra et-eller-annet strømselskap og ville ha folk til å bytte leverandør. En av dem begynte å snakke til meg, og jeg sa som sant er – at jeg ikke er interessert. Han ga uttrykk for den sedvanlige forbløffelsen som slike selgere gjør i møte med ikke interessert og spurte om jeg ikke var interessert i billigere strøm. «Nei» sa jeg, også fortsatte jeg med at «jeg liker heller å gi bort penger». Da lo han og spurte om jeg ville gi ham penger. Jeg sa at ja, det kunne jeg gjøre, men at jeg bare måtte i minibanken for å ta dem ut først.

Han trodde nok ikke sine egne øyne da jeg kom tilbake med en hundrelapp og ville gi ham den. For ordens skyld kan jeg fortelle at han verken kunne, eller ville ta imot pengene. Jeg kostet på meg å insistere, til slutt ble vi enige om at jeg kunne gi hundrelappen til ei dame som satt på utsiden av senteret. Så da gjorde jeg det.

Det går jo an å lure på hva som gjør at det oppfattes helt tullete ikke å være opptatt av å spare penger på alt mulig. Personlig synes jeg det er mer tullete å være så veldig opptatt av det. Egentlig handler det bare om ulike verdier. Det ene er ikke verken bedre eller verre enn det andre.

Det som er trist, synes jeg, er at vi ser så ned på andres verdier. Kanskje har ikke alle et reflektert forhold til hva de verdsetter. Kanskje har vi alle godt av å få satt verdiene våre i perspektiv, få utfordret dem litt innimellom. Det er imidlertid ingen grunn til å se ned på hva andre verdsetter av den grunn.

Jeg liker å se sparekontoen min vokse. Når jeg kommer over noe til nedsatt pris blir jeg minst like fornøyd med meg selv som andre sikkert blir (selv om det egentlig, kanskje ikke var et godt kjøp). Når alt kommer til alt er det imidlertid ikke dette som er viktig for meg. Jeg verdsetter tid mye mer enn penger. Spesielt verdsetter jeg tid som jeg kan bruke på noe som interesserer meg – og er det noe som ikke interesserer meg så er det strøm.

Det betyr imidlertid ikke at jeg er likegyldig til strøm. Nei, snarere tvert imot. Jeg er uendelig takknemlig for strøm. At jeg i det hele tatt har elektrisitet til mitt hjem anser jeg som et stort privilegium og jeg betaler gladelig for å ha det. Jeg betaler faktisk gladelig litt ekstra for å ha det, dersom det betyr at jeg slipper å måtte forholde meg til priser, leverandører osv.

Samtidig er jeg svært takknemlig for at noen er interessert i priser, leverandører osv. Jeg er takknemlig for at noen bryr seg om regler når det kommer til strøm og andre varer og tjenester. At noen holder kontroll med det som skjer, blant annet på strømmarkedet – slik at jeg slipper å bry meg med det. Så takknemlig er jeg for det at jeg til og med kan koste på meg å betale litt for at det blir gjort også.

Det er fantastisk at vi verdsetter ulike ting, for da kan vi alle nyte det privilegium det er å holde på med de tingene som betyr mest for oss. For det er nettopp der verdiene våre skinner igjennom – i hva vi er opptatt av. Det kan være litt å tenke på. Verdiene våre står nemlig ikke alltid til idealet, hva enn idealet måtte være.

fredag 14. februar 2020

BRAVING


Ny dag, nye muligheter. Jeg bare nevner det. Det er nødvendig. Jeg har brukt formiddagen på delvis å gå under for skamangrep, dog har jeg avverget de nesten i tide. Har bare kjent litt på ubehaget. Delvis har jeg brukt formiddagen på å finne ting jeg elsker og nyte det som er, sånn som det er.

Jeg innser at det er en streberside i meg, en alvorsside som lett bukker under for skamangrep. Så er det en annen side, som jeg må fremelske – huske på at eksisterer: Den som insisterer på at livet er en lek, et spill. Av og til et urettferdig, vondt og kjipt spill, men like fullt et spill. En lek!

Livet kan møtes med dødsalvor, med rustning og våpen. Eller det kan møtes med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Den første måten fører til skam og mer smerte. Den andre måten … i alle fall til medfølelse, om ikke mindre smerte.

Det finnes sikkert mange andre måter å møte livet på, men disse to er ingredienser som i større eller mindre grad er fremtredende. Jeg kjenner til begge i mitt liv. Tendensen har ofte gått mot dødsalvor, rustning og våpen – i alle fall på områder hvor jeg har følt meg truet. Det har sine konsekvenser, og det koster.

Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg klarer å møte livet med åpenhet, nysgjerrighet og en dose kjærlighet. Skjønt det koster litt det også. Ikke når det er «solskinnsdager», men å holde en slik innstilling når jeg føler meg truet, det er krevende. Jeg kan like godt si det med én gang, jeg lykkes ikke alltid så godt. Ofte må jeg gå mange runder med meg selv. Jeg forsøker å trene i godværsdagene, i fredstid – som jeg liker å kalle det. Da har jeg redskapene for hånden når krigen kommer, når jeg føler meg truet.

Det er fortsatt lett å ty til rustningen, til våpenlageret mitt. Det ligger liksom i ryggmargen, jeg griper dem instinktivt – automatisk.

Jeg vet at jeg ikke er alene, at det finnes mange andre som forsøker varianter av en annen måte å møte livet på. En annen måte enn den som de fleste av oss er innprentet – dødsalvoret.

Ah, men det er ensomt likevel. Det er ikke fristende «å gå naken» mellom haugevis av rustningskledde og krigsklare mennesker.

Jeg sliter litt med å finne ut hvordan jeg skal møte verden nå. Tidligere var det så «lett». Det var bare å ta på rustningen, si det som ble forventet og drive med i galskapen.

Nå kjenner jeg så utrolig godt hvor avhengig jeg er av andre. Hvor prisgitt jeg er. Det er helt ufattelig sårbart – også skal jeg i tillegg møte denne verden med en åpen og nysgjerrig innstilling. Uten rustning og våpenlager. Det er nesten mer enn jeg kan bære.

Samtidig vil jeg møte verden på den måten. Jeg vil være medfølende, nysgjerrig og åpen. Jeg vil flomme over av takknemlighet og kjærlighet fordi jeg er så heldig at jeg er født. At jeg lever, føler, erfarer og lærer.

Men Herregud, jeg er så redd!

---

Hvis dere finnes der ute, dere som kjenner dere igjen. Dere som ønsker å la rustning få være rustning uten å ta den på. Dere som også vil være medfølende, nysgjerrige og åpne for livet, men som i likhet med meg synes det er vanskelig. Tenk om vi kunne vise hverandre at vi er her, hva ville ikke det betydd?

Vi skulle hatt et kodeord. Et vi kunne bruke når vi kjente oss truet og kunne trenge litt oppmuntring. Eller brukt bare for å vise hverandre at vi finnes. Det hadde vært noe.

Hvis jeg skulle foreslå noe så måtte det være:

BRAVING

Et ord som kan brukes internasjonalt, for folkens, dette gjelder fler enn oss her hjemme.

Braving according to Brené Brown, Braving the Wilderness. Vermilion, London, 2017. (39)
B – Did I respect my own boundaries? Was I clear about what’s okay and what’s not okay?
R – Was I reliable? Did I do what I said I was going to do?
A – Did I hold myself accountable?
V – Did I respect the vault and share appropriately?
I – Did I act from my integrity?
N – Did I ask for what I needed? Was I non-judgemental about needing help?
G – Was I generous toward myself?