fredag 28. oktober 2011

Tanker om livet

Jeg tenker for mye. De fleste som kjenner meg vet at det er sant. Ganske ofte er det et lite helvete. Da spinner jeg meg inn i en tankebane som bare går rundt og rundt i det samme sporet. Det kan være noe jeg har hørt, eller noe jeg har sagt, som bare fortsetter å spinne akkurat som jeg fortsatt befinner meg i situasjonen og kan fortsette samtalen. Det er forferdelig slitsomt og totalt nytteløst. Andre ganger blir jeg veldig alvorlig og vil tenke på livets store mysterier. Dette alvoret må ikke forveksles med mismot, frustrasjon eller andre destruktive følelser. Dette alvoret er på mange måter en gave. Det hjelper meg til å dykke ned og se nærmere på for eksempel mening. Ikke bare meningen med livet, men også med døden, i fall det er en mening. Noen vil kanskje hevde at humor er en bedre måte å møte slike tema på. Det kan godt hende at det er riktig. Hver enkelt må trolig finne ut av det selv. Min erfaring så langt i livet er imidlertid at humor fungerer godt som beskyttelse. Hvis det er slik at man trenger beskyttelse for å kunne snakke om slike tema, så føler jeg at det er litt trist. Da bytter jeg heller ut humoren med alvor. Hva er egentlig galt med alvor? Betyr det at man aldri kan le?

Kanskje er det ikke noe galt med alvor. Like fullt får jeg inntrykk av at alvor er vanskelig, og kanskje til og med kjedelig. Er vi redd for alvor? Gjør det livet til noe skremmende, noe vi må forholde oss til? Jeg håper alvor bidrar til å gjøre livet til noe vi må forholde oss til. Hva skulle det ellers være til for? – Livet altså?

fredag 29. april 2011

Tro kan flytte fjell

Det er mange ting jeg finner rart i samfunnet vårt. For eksempel holdningen til tro. Jeg har inntrykk av at mange synes tro er noe som er mindreverdig, særlig sett i forhold til det vi kaller vitenskap. Det er akkurat som om det som skjer på bakgrunn av tro ikke er ekte. Hvis noen blir bedre fordi de tror at de tar en virkningsfull medisin, uten at det er tilfelle, så omtales det som placeboeffekt. Forskning viser at placeboeffekten er stor, like fullt har jeg inntrykk av at placebo blir sett på som annenrangs. Akkurat som om en virkning av tro ikke er bra nok. Det samme er tilfellet med bønn, også her er det gjort forskning som viser at bønn – særlig der hvor mange er samlet – kan ha en positiv effekt. Jeg under meg over hva som er årsaken til at disse effektene blir nedvurdert? Det er rimelig enkle midler, billig også. Hvis de kan ha en effekt burde de heller fremelskes enn nedvurderes. Det kan i alle fall ikke skade, med mindre man tror man er et dårlig menneske – eller tror andre dårlige ting om seg selv. Jeg har i alle fall møtt en mengde flotte mennesker som ofte tror de er noe annet og dårligere enn det de er. De menneskene har det ikke alltid like godt.

Jeg slår uansett et slag for troen! – Og lever i den tro at tro kan flytte fjell. (Amen).

tirsdag 8. mars 2011

Konspirasjonsteori

Det er alltid vanskelig å ta det alvorlig når folk snakker om konspirasjonsteorier synes jeg. Samtidig er det av og til fristende å tenke at det kan være noe i det, særlig når noe virker alt annet enn tilfeldig. Fristende eller ikke; jeg tror ikke på konspirasjonsteorier. Det jeg derimot tror på er personlig griskhet, misunnelse, bitterhet og nag, samt massenes uvitenhet. Med massenes uvitenhet så mener jeg ikke å være nedlatende. Slik jeg ser det så er det mer i denne verden som hver enkelt av oss overhodet ikke forstår, enn det er ting vi faktisk forstår. – Det være seg universitets- og høyskoleutdannede eller ufaglærte. Selv om vi skulle kombinere alt hver enkelt av oss har ubestridelig kunnskap om så vil det trolig ikke favne halvparten engang av alt vi ikke vet. Etter min mening er vår uvitenhet noe alle mennesker burde være særdeles ydmyke i forhold til, meg selv inkludert selvsagt.

Hva har dette med konspirasjonsteori å gjøre? Jeg tror konspirasjonsteorier oppstår som følge av enkeltindividers sterke reaksjoner, ofte knyttet til griskhet, misunnelse, bitterhet, nag og liknende følelser, uttrykt enten skriftlig eller muntlig og formidlet til den uvitende masse. Jeg tror det som formidles på denne måten ofte slår an en streng hos andre som har liknende følelser, og ryktet/ryktene begynner å spre seg som ild i tørt gress. Ryktene får trolig god grobunn nettopp fordi massene er uvitende og heller ikke søker sannhetsgehalt i det som sies. I de tilfellene hvor mange nærer de samme destruktive følelsene ovenfor samme tema vil naturlig nok temaet få stor oppmerksomhet. Det at temaet får stor oppmerksomhet, eller at mange i samme sjikt føler på samme måten, er imidlertid ikke det samme som at folk har organisert seg.

Faktisk tror jeg at konspirasjonsteori kan bidra til at vi som mennesker taper av syne det ansvar vi selv har for våre liv. For hvis ingen konspirerer, men vi likevel tror det er slik, så kan ingen stilles til ansvar. Da kan alle nære destruktive følelser, og mer eller mindre gladelig spre dem videre til alle som gidder å høre på. Det er hver enkelt av oss det står på. Bare vi selv kan stoppe en rykteflom ved unnlate å bringe ryktet videre. Bare vi selv kan søke kunnskap om temaet og finne klarhet. Mye vondt i verden kunne vært avverget hvis hver enkelt av oss tok det ansvaret.

fredag 14. januar 2011

En dag i livet

Det kommer en dag i livet hvor det går opp for deg at noe ikke stemmer. Jeg har møtt den dagen. Jeg har møtt den og levd sammen med den i lang tid nå. Denne spesielle dagen dukker av en eller annen grunn opp ganske så overraskende, selv om den ofte i lang tid har meldt sin ankomst. Særegent ved denne dagen er det, at uansett hvor mye du tenker, resonnerer og analyserer, så glipper svaret unna. Det hele kan fort få karakter av fortvilelse. På enkelte dager er til og med tilværelsen så svart at det kan grense mot depresjon. Alt i alt er imidlertid tilværelsen god, og den lengsel som driver meg fremover preges av nysgjerrighet og undring.

Hva er spesielt med det her? Ingen verdens ting. Det er så lite spesielt at mange knapt ofrer det en tanke. Andre sliter kanskje med det hver eneste dag, uten å forstå hva det er. Er det humørsyke, er det vinterdepresjon, er det kjærlighetssorg, er det bare mitt vanlige problem med å bestemme meg? Veldig ofte er det noen andres feil. Problemet kan fremstå som hva som helst, og ofte vil vi ikke se hva det egentlig er.

I mitt tilfelle er det eksistensielt. Det handler enkelt og greit om hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal hen. Selv om eksistensielle spørsmål fort får karakter av etter døden problemstillinger, så er de i aller høyeste grad hverdagslige. Hvem er jeg i forhold til kolleger, til familie, til venner? Er det forskjell på hvem jeg er når jeg er på jobb og den jeg er sammen med familien min? Hva er årsaken til at jeg i det ene øyeblikket er selvsikker og i det neste usikker? Om du ikke er interessert i å finne ut svaret, så vil problemstillingen like fullt påvirke deg, dersom du opplever at det er kontradiksjon. Egentlig er det hele veldig spennende, og til tider gruelig frustrerende. Eksistensielle utfordringer kommer ofte sammen med en god dose dårlig samvittighet fordi deler av deg ønsker noe som ikke nødvendigvis er sosialt akseptert. Det kan være så enkelt som at du helst vil være hjemme akkurat den dagen du er bedt i selskap, du slites mellom valgene – og samvittigheten har en tendens til å seire, i alle fall hvis du ikke kommer opp med en god unnskyldning. Jeg undres på hvem man egentlig skader ved de ulike valgene.

Mange vil mene at dette absolutt ikke er noe problem, og det kan så være. Personlig er jeg uenig i det. Det hadde kanskje ikke vært noe problem hvis det stoppet på et sånt nivå som i eksempelet ovenfor, men det stopper ikke der. Det stopper ikke. Punktum. Og det er problemet. Skjønt det eksistensielle er ikke problemet. Det er benektelsen av at man står ovenfor seriøse eksistensielle utfordringer som er problemet. De finnes, og de må tas på alvor. Man trenger ikke bli eneboer, munk eller nonne av den grunn.