# Skjelven

Du vet, den følelsen du får når du venter på noe og har en sterk mistanke om at du ikke vil vite av det som kommer. Det er # skjelven.

Sånn er det å forholde seg til NAV, hver eneste gang jeg må det.

Egentlig er det herlig ironisk. Jeg har hatt mange roller i tilknytning til NAV: Kontorsjef, fungerende trygdesjef da NAV-reformen startet, rådgiver i forvaltningen, veileder i førstelinja, innleid konsulent, samt veileder i ulike tiltak for NAV. Ja, og nå som mottaker av dagpenger.

Kanskje er det jeg opplever i dag straffen for å ha deltatt i galskapen, skjønt jeg velger å se det som nødvendig læring. At det vil være noe jeg kommer til å ha stor glede og nytte av når den tid kommer. For det er nyttig å ha kjennskap til ulike perspektiv, om enn tidvis smertefullt å «bytte side» rundt bordet.

En av grunnene til at jeg i 2005 søkte meg til det som skulle bli NAV var ønsket om å jobbe mer med mennesker enn hva jeg hadde gjort frem til da. Av en eller annen grunn hadde jeg havnet i fondsbransjen og det var merkbart veldig feil for meg. Jeg ønsket å gjøre en forskjell for folk som var i en vanskelig situasjon, og jeg ønsket å gjøre det i en organisasjon som hadde dette på dagsorden.

Tilværelsen ble ikke helt som tenkt. Det viste seg ganske raskt at folk ikke sto på dagsorden. For eksempel var det viktigere hvordan ting tok seg ut, enn hvordan ting egentlig var. Å jobbe i et sånt klima gir # skjelven.

Jeg gjorde så godt jeg kunne, men slet stadig med å stå stødig i egen integritet. Etter hvert kom jeg til at ledelse umulig kunne være noe for meg. Da NAV-reformen var et faktum i 2007 valgte jeg derfor å gå til forvaltningen. Det ga meg et nytt perspektiv, dog dessverre lenger unna menneskene jeg ønsket å jobbe med. Tiden i forvaltningen gjorde imidlertid én ting klinkende klart for meg: Menneskene vi skulle hjelpe fikk ikke den beste oppfølgingen, ikke på langt nær. Det var vesentlige mangler, særlig i måten vi møtte dem og snakket med dem.

Jeg hadde jobbet med de folka som drev med oppfølging, så jeg visste at de gjorde sitt beste. At de ville hjelpe og gjøre en forskjell for de som var i en vanskelig situasjon. Det sto altså ikke på viljen eller ønsket. Jeg visste også at det var flinke folk, de kunne regelverket til fingerspissene. Likevel var det åpenbart at noe manglet.

Etter månedsvis med kvaler og søken kom jeg til at det måtte være en måte å gjøre oppfølgingen bedre på. Hvis NAV ikke ville gjøre det, så fikk jeg gjøre det. Valget falt på utdannelse innen etiske og eksistensielle dialoger, noe som i praksis endte med en masterutdannelse i filosofi.

Et sted på veien fikk jeg mulighet til å prøve ut noen av ideene mine som veileder i NAV. Jeg fikk tilslag på et svangerskapsvikariat og skulle følge mennesker med «særskilte oppfølgingsbehov» som det het. Det året er kanskje det aller mest givende jeg har hatt, jobbmessig i NAV. Utfordringen var i grunnen ikke menneskene jeg fulgte opp, men snarere systemet vi måtte forholde oss til.

Det er krevende, jeg vil nesten si umulig, å gjøre en virkelig god jobb med mennesker når fokuset er mer på kontroll enn på menneskelighet. Til syvende og sist gir det en følelse av # skjelven.

Etter svangerskapsvikariatet gikk jeg over som innleid konsulent. Det var et enormt behov for å skrive arbeidsevnevurderinger på den tiden og det ble min jobb. Hvis det jeg opplever nå er en straff, så er det trolig på grunn av denne jobben.

I begynnelsen syntes jeg det var interessant og moro. Jeg likte å dykke ned i livene til menneskene jeg skulle vurdere arbeidsevnen til. Det var viktig for meg at de skulle kjenne seg igjen i det jeg skrev og at det skulle gi mening for dem. Etter hvert kom det til flere og flere krav om hva som skulle med i vurderingene. Hvem som skulle ha nytte av påleggene som ble gitt er vanskelig å si, men i utgangspunktet var det nok en mening med det. Kravene tiltok imidlertid og gikk langt over det latterlige og ble til slutt totalt meningsløse.

Det aller verste var at det vi sendte fra oss, det makkverket det ble, skulle leses av menneskene vi skulle følge opp og hjelpe. Jeg tenker med gru på hva jeg har bidratt til i denne tiden. På et tidspunkt ble følelsen av # skjelven så fremtredende at det å jobbe i NAV ble umulig, så jeg sluttet.

Jeg fikk jobb i tiltak for NAV. Det var en lise å jobbe med oppfølging av mennesker igjen. Skjønt tiltak for NAV må fortsatt forholde seg til systemet NAV, og det er dessverre ikke bedre eksternt enn det er internt. Etter litt frem og tilbake om hvorvidt tiltaket kunne starte gikk det 9 måneder før NAV trakk det tilbake, og vips sto vi uten jobb igjen. Sånt kan fort føre til følelsen # skjelven.

Det som er med system er at de lages og driftes av mennesker. Mennesker med gode intensjoner, det er jeg sikker på. Skjønt gode intensjoner er ikke alltid nok. Det er noe som heter at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og ofte er det sant. Intensjonen kan være så god som gull, men når verdiene som råder motarbeider menneskelighet ligger helvete farlig nært.

Nå er det noen år siden jeg jobbet i NAV eller tiltak for NAV. Jeg har i mellomtiden jobbet innen psykisk helse og møtt mange som har formidlet angst og skam i møte med NAV. Det skal sies at jeg også har møtt noen mennesker som har gode erfaringer med etaten. I denne perioden har jeg for øvrig hatt godt samarbeid med veilederne der, og tidvis har vi fått til veldig bra ting sammen.

Til tross for en langvarig ambivalens til velferdsforvalteren vår kom det som en liten overraskelse på meg hvor vanskelig det skulle være å søke hjelp der. Jeg var ikke forberedt på skammen som fulgte med på kjøpet, enda så ofte jeg hadde hørt om den fra andre.

En ting var å måtte møte min egen skam over at jeg ikke lenger klarte å skaffe til veie tilstrekkelig inntekt. Det tok meg månedsvis før jeg søkte dagpenger etter at det siste engasjementet mitt tok slutt og oppdragene som næringsdrivende avtok. Økonomisk var jeg ribbet inn til beinet da jeg til slutt måtte innse at jeg faktisk ikke fikk meg jobb og måtte ha hjelp.

Skammen over å måtte be om hjelp avtok da jeg omdefinerte hva som betydde noe for meg. Jeg hadde verdsatt uavhengighet, nå valgte jeg solidaritet under mottoet: Det er ikke verre for meg enn for andre.

En helt annen ting er å møte den systematiske skammen som uavlatelig når ut til sluttbrukeren. Det er ikke mennesket som betyr noe, det er kvantitative mål og kontroll. Det og en måte å kommunisere på som ikke har blitt bedre siden jeg satte spørsmål ved det i 2007, snarere er det blitt verre. Kravene som stilles grenser fortsatt til det latterlige og tidvis meningsløse, skjønt de kalles ikke alltid krav, men avtaler – som om vi ville gått med på dem hvis det var frivillig.

Hver gang jeg får en SMS om at det har kommet inn en melding fra NAV får jeg nå følelsen # skjelven. Da vet jeg at jeg «følges opp». Jeg vet at mellom meg og min inntektskilde står nå denne veilederen som sier hun vil hjelpe meg, men som forvalter et system som ikke ser på meg som et menneske, men som en utgiftspost.

I dag fikk jeg to meldinger fra NAV, med et svar fra meg i mellom. Til tross for følelsen # skjelven tok jeg mot til meg og sa fra at jeg opplevde hjelpen som lite konstruktiv og kravene som kontrollerende. Da melding nummer to kom på slutten av dagen hadde jeg mest lyst til å late som ingenting. Jeg hadde i alle fall ikke lyst til å åpne den.

Da jeg # skjelven gjorde det likevel begynte jeg å gråte av lettelse og takknemlighet. Jeg hadde møtt et menneske.

Det er egentlig alt jeg ber om i livets relasjoner, å bli møtt av et menneske.

Dessverre er det ikke alltid tilfellet, ofte er det bingo. Vi trenger å gjøre noe med det, mest av alt må vi bli flinkere til å legge til rette for at det skal kunne skje. Det er ikke bare opp til hver enkelt, det er et ledelsesansvar og det første vi må gjøre er å avdekke hvor skoen trykker. For å gjøre det må vi tørre å ta ubehagelige samtaler, vi må tørre å stå i ubehag – både eget og andres. Det kalles å åpne opp for sårbarhet og være modig.

Problemet er at vi ikke lærer dette noe sted, snarere oppfordres vi heller til å «ta oss sammen», «ikke være så emosjonelle» osv., som om det er modig – eller mulig for den saks skyld.

Hvis vi ikke endrer kurs vil skammen råde videre, og det tjener ingen på i lengden. Der hvor skam har fotfeste forsvinner nytenkning og kreativitet, der forsvinner verdighet og menneskelighet. Hvis ikke det gir følelsen av # skjelven, så vet ikke jeg.

En skjebne verre enn døden

Vi skal beskytte særlig utsatte grupper, sier vi. Vi skal vise at vi står sammen ved å holde avstand. Tar vi i det hele tatt høyde for at noen av tiltakene, for mange, er å anse som en skjebne - kanskje verre enn døden?

Hvem er vi som avgjør at noen har det bedre ved å være i live, enn de har det i livet?

I min kommune, som så mange andre steder, har vi fått beskjed om å holde oss innenfor husstanden. Det er en innskrenkning mange av oss opplever som belastende i større eller mindre grad. Noen opplever det helt sikkert som mer belastende enn andre.

Selv bor jeg alene. Riktignok har jeg to katter som holder meg med selskap, men alene bor jeg – tross alt.

Jeg er vant med å være alene. Faktisk trives jeg med å bo alene og jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap. Jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap, men ikke all tid. Det er en viktig distinksjon.

Da jeg fikk beskjeden om at vi skulle holde oss innen egen husstand – underforstått; på ubestemt tid – da kjente jeg noe inni meg. En antydning til angst kanskje. Jeg så med én eneste gang at det faktisk ikke går.

Jeg takler helt fint å være alene, en dag, to dager …, men på ubestemt tid. Nei, det kan jeg faktisk ikke utsette meg selv og min mentale helse for.

Jeg trenger å se et annet menneske av og til. Jeg trenger å se et smil, høre et «hei». Det er ikke så store kontakten jeg trenger, men jeg trenger det. Det får jeg ikke i min husstand.

Egentlig trenger jeg mer enn det. Jeg trenger å lufte tankene og sette ord på følelsene mine. Det trenger jeg til vanlig også, men jeg trenger det enda mer nå. Særlig etter noen minutter med nyheter. Noen ganger når jeg leser nyheter kjenner jeg noe inni meg. Noe som ligner det jeg kjente da beskjeden kom om å holde meg innenfor husstanden.

Jeg gjenkjenner eksistensiell angst når jeg møter den. Den er nødvendig og bra, og jeg tåler å kjenne den. Jeg kan imidlertid ikke leve i den. Det går ikke. Den må anerkjennes, og det skjer aller best i møte med andre som kjenner på det samme.

En telefonsamtale kan hjelpe, den kan være forløsende. En stemme er dog ikke et ansikt, selv om stemmen er kjent, kjær og medfølende. En telefonsamtale mangler dynamikken, varheten som kan oppstå i det umiddelbare møtet. I det umiddelbare møtet er det nemlig også mulig å være stille, sammen – og likevel formidle noe. Noe langt utover ord. – Jeg trenger det.

Selv er jeg ikke i en risikogruppe. Jeg vet derfor heller ikke hvordan det er å være i en slik situasjon. Kanskje tar jeg feil, eller kanskje mange er uenig med meg. Kanskje opplever ikke folk at det finnes noe verre enn døden? Det får så være.

Jeg tror ikke det er verken lurt eller tilrådelig, å skjerme oss – skjerme noen – så mye at folk må sitte alene, på ubestemt tid. Spesielt ikke i en slik tid som dette.

---

Jeg lot meg inspirere til å skrive denne, min lille epistel, etter å ha lest en kronikk i abc nyheter, den kan du også lese – her – hvis du vil.

Reddet av gongongen

Et samfunn som idealiserer penger, som om det er det eneste fyllestgjørende, mister noe viktig. Jeg tror for så vidt ikke at penger som enste verdi på noen måte reflekterer virkeligheten, men jeg tror vi likevel påvirkes av idealet. En påvirkning som bidrar til følelse av meningsløshet for mange. Det er på tide å anerkjenne andre verdier.

Da telefonen ringte tok jeg den, enda jeg antok at det kanskje kunne være en selger. Nummert lå i alle fall ikke i min kontaktliste. Han presenterte seg og sa hvor han ringte fra. Jeg koblet ikke noe av informasjonen med ting som angikk meg. Svarte avventende, som jeg gjerne gjør hvis jeg mistenker selgere.

Så kom det et-eller-annet om strøm og nettleie på samme faktura. Jeg fortalte at det har jeg allerede. Det viste seg at han visste det. Han ville imidlertid fortelle meg at ettersom jeg har et firma registrert på adressen så kunne jeg få billigere strøm.

Min første reaksjon var, som det alltid er, å avvise et hvert forsøk på å få meg til å bytte leverandør, selge meg noe. Ja, i det hele tatt – jeg er ikke interessert. Dessuten, som jeg sa til ham, så bor jeg her mer enn jeg jobber her. Det var visst ikke noe argument, forsto jeg – for jeg kunne jo få billigere strøm likevel.

Akkurat nå befinner jeg meg i en litt prekær økonomisk situasjon. I tillegg har jeg i grunnen aldri tenkt over at firmaet mitt kan bidra til at strømmen min blir billigere. Da tanken om disse to tingene i kombinasjon slo meg, var jeg for første gang i mitt liv nesten på gli ovenfor en telefonselger. Så jeg sa at jeg skulle tenke litt på det.

Da spurte han, nærmest foraktfullt «du vil tenke over om du vil ha billigere strøm?» Jeg sa at «ja, sånt betyr ikke så mye for meg». Reaksjonen hans irriterte meg imidlertid, sikkert minst like mye som min respons irriterte ham. Jeg begynte å si at jeg overhodet ikke var interessert likevel, men før jeg kom så langt hadde han brutt samtalen.

Først var jeg bare irritert og litt perpleks. Etterpå begynte jeg å le. Snakk om å bli reddet av gongongen.

Det er nemlig en grunn til at jeg ikke vil endre leverandør, eller la noen selge meg ting på telefon. Uansett hvor mye de forsøker å få det til å høres ut som en god avtale for meg, så er jeg overbevist om at det ikke er beveggrunnen. Selvfølgelig er det ingen som ringer meg om sånne ting fordi de har min velferd i tankene. De har sin velferd i tankene. Det samme har de som har ansatt den som ringer, de har også sin velferd i tankene. Det betyr at jeg i beste fall er nummer tre i rekken av de som vil ha en fordel av det de ringer for.

Når de som ringer likevel forsøker å få meg til å tro at de har min velferd i tankene, da har jeg en tendens til å bli irritabel. Når de i tillegg bommer på hva jeg verdsetter, og samtidig opptrer foraktfullt over ideen om at det finnes andre verdier enn den de tilskriver meg. Da blir jeg trassig.

Det minner meg om den gangen jeg var på Kuben i Hønefoss. Der sto det en to-tre menn fra et-eller-annet strømselskap og ville ha folk til å bytte leverandør. En av dem begynte å snakke til meg, og jeg sa som sant er – at jeg ikke er interessert. Han ga uttrykk for den sedvanlige forbløffelsen som slike selgere gjør i møte med ikke interessert og spurte om jeg ikke var interessert i billigere strøm. «Nei» sa jeg, også fortsatte jeg med at «jeg liker heller å gi bort penger». Da lo han og spurte om jeg ville gi ham penger. Jeg sa at ja, det kunne jeg gjøre, men at jeg bare måtte i minibanken for å ta dem ut først.

Han trodde nok ikke sine egne øyne da jeg kom tilbake med en hundrelapp og ville gi ham den. For ordens skyld kan jeg fortelle at han verken kunne, eller ville ta imot pengene. Jeg kostet på meg å insistere, til slutt ble vi enige om at jeg kunne gi hundrelappen til ei dame som satt på utsiden av senteret. Så da gjorde jeg det.

Det går jo an å lure på hva som gjør at det oppfattes helt tullete ikke å være opptatt av å spare penger på alt mulig. Personlig synes jeg det er mer tullete å være så veldig opptatt av det. Egentlig handler det bare om ulike verdier. Det ene er ikke verken bedre eller verre enn det andre.

Det som er trist, synes jeg, er at vi ser så ned på andres verdier. Kanskje har ikke alle et reflektert forhold til hva de verdsetter. Kanskje har vi alle godt av å få satt verdiene våre i perspektiv, få utfordret dem litt innimellom. Det er imidlertid ingen grunn til å se ned på hva andre verdsetter av den grunn.

Jeg liker å se sparekontoen min vokse. Når jeg kommer over noe til nedsatt pris blir jeg minst like fornøyd med meg selv som andre sikkert blir (selv om det egentlig, kanskje ikke var et godt kjøp). Når alt kommer til alt er det imidlertid ikke dette som er viktig for meg. Jeg verdsetter tid mye mer enn penger. Spesielt verdsetter jeg tid som jeg kan bruke på noe som interesserer meg – og er det noe som ikke interesserer meg så er det strøm.

Det betyr imidlertid ikke at jeg er likegyldig til strøm. Nei, snarere tvert imot. Jeg er uendelig takknemlig for strøm. At jeg i det hele tatt har elektrisitet til mitt hjem anser jeg som et stort privilegium og jeg betaler gladelig for å ha det. Jeg betaler faktisk gladelig litt ekstra for å ha det, dersom det betyr at jeg slipper å måtte forholde meg til priser, leverandører osv.

Samtidig er jeg svært takknemlig for at noen er interessert i priser, leverandører osv. Jeg er takknemlig for at noen bryr seg om regler når det kommer til strøm og andre varer og tjenester. At noen holder kontroll med det som skjer, blant annet på strømmarkedet – slik at jeg slipper å bry meg med det. Så takknemlig er jeg for det at jeg til og med kan koste på meg å betale litt for at det blir gjort også.

Det er fantastisk at vi verdsetter ulike ting, for da kan vi alle nyte det privilegium det er å holde på med de tingene som betyr mest for oss. For det er nettopp der verdiene våre skinner igjennom – i hva vi er opptatt av. Det kan være litt å tenke på. Verdiene våre står nemlig ikke alltid til idealet, hva enn idealet måtte være.