onsdag 18. mars 2020

En skjebne verre enn døden


Vi skal beskytte særlig utsatte grupper, sier vi. Vi skal vise at vi står sammen ved å holde avstand. Tar vi i det hele tatt høyde for at noen av tiltakene, for mange, er å anse som en skjebne - kanskje verre enn døden?

Hvem er vi som avgjør at noen har det bedre ved å være i live, enn de har det i livet?

I min kommune, som så mange andre steder, har vi fått beskjed om å holde oss innenfor husstanden. Det er en innskrenkning mange av oss opplever som belastende i større eller mindre grad. Noen opplever det helt sikkert som mer belastende enn andre.

Selv bor jeg alene. Riktignok har jeg to katter som holder meg med selskap, men alene bor jeg – tross alt.

Jeg er vant med å være alene. Faktisk trives jeg med å bo alene og jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap. Jeg tilbringer mye tid i mitt eget selskap, men ikke all tid. Det er en viktig distinksjon.

Da jeg fikk beskjeden om at vi skulle holde oss innen egen husstand – underforstått; på ubestemt tid – da kjente jeg noe inni meg. En antydning til angst kanskje. Jeg så med én eneste gang at det faktisk ikke går.

Jeg takler helt fint å være alene, en dag, to dager …, men på ubestemt tid. Nei, det kan jeg faktisk ikke utsette meg selv og min mentale helse for.

Jeg trenger å se et annet menneske av og til. Jeg trenger å se et smil, høre et «hei». Det er ikke så store kontakten jeg trenger, men jeg trenger det. Det får jeg ikke i min husstand.

Egentlig trenger jeg mer enn det. Jeg trenger å lufte tankene og sette ord på følelsene mine. Det trenger jeg til vanlig også, men jeg trenger det enda mer nå. Særlig etter noen minutter med nyheter. Noen ganger når jeg leser nyheter kjenner jeg noe inni meg. Noe som ligner det jeg kjente da beskjeden kom om å holde meg innenfor husstanden.

Jeg gjenkjenner eksistensiell angst når jeg møter den. Den er nødvendig og bra, og jeg tåler å kjenne den. Jeg kan imidlertid ikke leve i den. Det går ikke. Den må anerkjennes, og det skjer aller best i møte med andre som kjenner på det samme.

En telefonsamtale kan hjelpe, den kan være forløsende. En stemme er dog ikke et ansikt, selv om stemmen er kjent, kjær og medfølende. En telefonsamtale mangler dynamikken, varheten som kan oppstå i det umiddelbare møtet. I det umiddelbare møtet er det nemlig også mulig å være stille, sammen – og likevel formidle noe. Noe langt utover ord. – Jeg trenger det.

Selv er jeg ikke i en risikogruppe. Jeg vet derfor heller ikke hvordan det er å være i en slik situasjon. Kanskje tar jeg feil, eller kanskje mange er uenig med meg. Kanskje opplever ikke folk at det finnes noe verre enn døden? Det får så være.

Jeg tror ikke det er verken lurt eller tilrådelig, å skjerme oss – skjerme noen – så mye at folk må sitte alene, på ubestemt tid. Spesielt ikke i en slik tid som dette.

---

Jeg lot meg inspirere til å skrive denne, min lille epistel, etter å ha lest en kronikk i abc nyheter, den kan du også lese – her – hvis du vil.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar