Livskraftige bygder, verdier og ansvar

Bygder trenger noen særinger. De trenger noen som er tusenkunstnere. De trenger noen som gjør en frivillig innsats for lag og foreninger. De trenger noen som bryr seg om – hva enn det er å bry seg om. De trenger kulturlandskap og frilufts arealer. De trenger trær, vann, jord og luft. De trenger dyr og mennesker, fugler og insekter. Det være seg gamle, unge, barn og voksne. De trenger enslige, gifte, partnere, samboere, aleneforeldre, bonusforeldre, besteforeldre …

Bygder trenger alle disse, og flere til.

Det bygder imidlertid trenger flest av, for i det hele tatt å kalle seg bygd. Det er ganske så vanlige folk. Folk som synes det er bryet verd å bo akkurat der, kanskje stifte familie og leve livene sine som best de kan.

Det er altså vanlige folk bygder trenger flest av, men ikke alt for mange heller. For hvis det blir for mange, da er det plutselig ikke noe bygd lenger. Ei bygd kan ikke være opptatt av mye vekst, for hvis det blir for mye vekst så er den ikke lenger ei bygd.

Det må være en annen verdi som må råde i ei bygd. For mye befolkningsvekst gir tettsteder, eller byer. Folk som flytter til bygder vil ikke bo i tettsteder eller byer. De vil bo i bygda si.

Det er ganske mye de er villig til å gi avkall på for nettopp å kunne bo i bygda si. Ganske mye, men ikke alt. For hvis de tingene som utgjorde fundamentet i bygda de valgte ble borte, så ville verdien i bygda ikke lenger være den samme.

Det å bosette seg i ei bygd må nemlig være bryet verd.

Ofte tenker vi ikke over at det å bosette seg noe sted er noe bryderi. Det er der vi vil bo, så da gjør vi det. Vi tenker kanskje ikke spesielt over hvorfor vi gjør det. Skjønt en del gjør det.

Vi velger bostedet vårt fordi … Ett eller annet som vi er opptatt av.

Nettverk er ofte en av de tingene vi mennesker er opptatt av. Det er en grunn til at mange velger «å flytte hjem» etter endte studier i byer og utland. Verdien av tilknytning og tilhørighet kan sjelden overdrives når det kommer til oss mennesker. Det er derfor vi overlever, derfor vi trives. Derfor vi velger å bo der vi bor – hvis vi mener vi har et valg.

Nettverk kommer ikke av seg selv. Det skapes, jevnt og trutt over tid. I hjemmet, i barnehagen, i skolen, på jobb og i ulike andre aktiviteter vi deltar i.

Hvis det ikke finnes jobber, ikke skole, ikke barnehage i bygda, så svinner livsgrunnlaget sakte, men sikkert. Muligheten for å danne nettverk der blir borte. Da hjelper det ikke om noen kunne hatt lyst til å flytte hjem. Eller flytte til ei bygd for å bygge et hjem. Der hvor intet nettverk får grobunn, flytter heller ikke de vanlige menneskene. De bygda trenger flest av.

Bygdene trenger nemlig et minimum for å overleve. For at bygdas hjerte skal fortsette å slå, så å si. Folk som bor i bygdene trenger at noe av det de flyttet dit for ivaretas. Bygda trenger ikke å vokse så mye, men den må stelles med. Slik at det som vokser der får lov til fortsatt å blomstre. For uten blomstring dør bygda.

Det er vel og bra at mye sentraliseres. Bygdefolk skjønner det. Mange synes til og med at det er kjekt. Da blir det enda fredeligere på bygda. At de må reise litt for dette eller hint, se det er helt greit. Skjønt det kan ikke bli så lite igjen at hverdagen ikke lenger går i hop. Da blir det for mye bryderi.

Som når den lokale barnehagen forsvinner. Etter at grendeskolen er lagt ned. Etter at nærbutikken er blitt borte. Etter at toget sluttet å gå.

Som når brorparten av befolkningen pendler til andre kommuner for å tjene til livets opphold.

Når nærhet byttes ut med stadig større distanse. Når familiens struktur må vike for vedtakenes tilfeldighet. Når kroner og øre blir viktigere enn hvordan vi har det.

Hver eneste gang vi tillater, for eksempel penger å trumfe en egenverdi, reduserer vi samtidig den verdiens verdighet. Det kan være noe å tenke på. I hverdagens valg, som i større valg.

Vi mennesker navigerer alltid etter det som har verdi for oss, enten vi er oss de verdiene bevisst eller ei. Ja, enten verdien er et ideal eller ei også. Noen ganger er det faktisk slett ikke noe ideal vi navigerer etter. Noen ganger er det ganske enkelt bare noe vi anser som nødvendig, som for eksempel ansvarsfraskrivelse. Da er det verdien vi navigerer etter.

Det er lett å glemme dette. Eller slett ikke ta det inn over seg. Det endrer ikke faktum. Vi evner ikke å ta valg overhodet, med mindre det er heftet en verdi til valget.

Ethvert valg har en konsekvens, selv det valget ikke å velge. Det gjelder i stort og smått. I tillegg til konsekvensen kommer ansvaret. Med ethvert valg følger ansvar. I et demokrati står hver enkelt av oss ansvarlige for hvordan landet styres, nasjonalt, regionalt og lokalt.

Hvis vi for eksempel velger blått vet vi at en prioritert verdi er privatisering. Konsekvensen av det er mindre overføringer av midler til kommunene. Med de konsekvensene det igjen vil gi. Kanskje er det bra, kanskje ikke.

Det er betimelig å spørre, for ikke å si reflektere over: Navigerer vi etter verdier som er hensiktsmessige for oss, eller finnes det andre verdier det er mer verdt å satse på?

Til sjuende og sist er det vårt ansvar hva vi gjør og hva vi bringer videre. Ja, vårt ansvar om vi i det hele tatt får livskraftige bygder.

Mitt lille mottrekk for å trumfe det som trumfer

Det hender jeg blir skuffet. Da blir jeg først lei meg og deretter sint. I alle fall var det sånn i dag. Eller, nei. Når jeg tenker meg om var det ikke helt sånn. Først var det som det ofte er: Jeg tok imot nyheten som om jeg ikke hadde ventet noe annet, ikke håpet på noe annet.

Det er ganske interessant, egentlig. På en måte er det som om følelsene først kobler seg på seinere. Hvilket de for så vidt gjør. Enten det er fordi jeg ikke kjenner dem. Fordi budskapet ikke rekker å synke inn. Eller fordi jeg beskytter meg selv mot å vise sårbarhet ovenfor budbringeren. Ja, det vet jeg ikke helt. Kanskje litt av alt.

Uansett, etter at budskapet var mottatt og jeg igjen var alene, kjente jeg en liten snikende sårhet. «Så typisk … der ser du. Det vil seg ikke!»

Så hva tror du? Er det budskapet eller noe i meg som gir sårheten?

Det er definitivt noe i meg. Budskapet trigger åpenbart noe. Noe rimelig uhensiktsmessig, ja faktisk skadelig. Hvis det gis ytterligere rotfeste er det matjord for depresjon.

Samtidig er det ikke rimelig å legge alt på meg. Situasjonen kan ikke sees så isolert. Det var et budskap, det var det som trigget. Hva var det ved budskapet? Jeg var blitt forespeilet noe, men når det kom til stykket holdt det ikke stikk. Det jeg var blitt forespeilet var ikke reelt.

Forespeilingen hadde gitt meg en forventning. Samtidig hadde jeg en underliggende følelse av at det ikke kom til å bli sånn. Jeg vet ikke helt hvor den følelsen kom fra, men den lå der. Det til tross for at forespeilingen ikke var særlig urimelig. Jeg hadde grunn til å tro på forespeilingen.

Når det kom til stykket var det kanskje det som gjorde meg sint. Følelsen av å bli holdt for narr. Opplevelsen av å bli motarbeidet, misforstått og ikke bli verdsatt. Det er lett og si at det ikke er personlig, men for den som kjemper for tilværelsen – for livet så å si … - for den kjennes det personlig.

Sinnet er ikke ugrunnet. Selv om det ikke er personlig, så er jeg sint på en ukultur. Det er kanskje ikke en ukultur rettet mot meg personlig, men det er definitivt noe som rammer meg. Dessuten; hvis det rammer meg, uten å være rettet direkte mot meg, så rammer det også flere.

Hva består ukulturen i?

Det handler blant annet om å si én ting og gjøre noe annet.

En ting er hva det gjør med forutsigbarheten, men i forlengelsen av det hva det gjør med tilliten.

På den annen side vet jeg at de menneskene jeg har forholdt meg til har gjort så godt de kan. Ingen av dem har løyet for meg. De har pekt oppover. Avgjørelsen er ikke deres. Budskapet kommer ovenfra.

Et ullent ovenfra. Noen har bestemt noe. Noe vi egentlig ikke er helt enig i, men sånn er det nå.

Det ligger en ansvarsfraskrivelse i dette. Kanskje en helt korrekt ansvarsfraskrivelse også, for alt hva jeg vet. Skjønt fra mitt perspektiv ligger det noe defensivt i det.

Ikke sånn og forstå at jeg mener alle må kjempe hele tiden, verken på egne eller andres vegne. Ei heller på mine vegne.

Jeg mener imidlertid at det er en ukultur. En ukultur som har fått et uhorvelig rotfeste. Den at det ikke går an å ha egne meninger, at det ikke går an å si imot ledelse. Den at det som kommer ovenfra svelges rått. Selv om det tidvis tygges sakte og fordøyes dårlig.

Det er en ukultur at lojalitet trumfer tillit og åpenhet. At frykt for represalier trumfer mot. At hemmelighold trumfer dialog. At sneversyn trumfer vidsyn.

Det er en ukultur som bygges på frykt og mistillit – og den gjennomsyrer samfunnet. Den finnes i oss enkeltindivider, rekker inn i regjeringen og svømmer over globalt. Egentlig er det ganske trist.

Mitt eneste mottrekk er å møte dagens lille skuffelse med en erkjennelse og tillit om at «ja, sånn er det akkurat nå. Det kommer til å gå over. Tanker er bare tanker. Følelser bare følelser. Alt er energi, og energien skifter. Det kommer til å komme noe annet. Kanskje til og med noe bedre. Kanskje er det også noe jeg kan gjøre?»

Den akutte skuffelsen og det bitre sinnet har avtatt. Det avtok ganske raskt, for det var en liten sak. En liten sak som imidlertid, i sin grelle realitet, bygger på noe veldig mye større og svært problematisk.