Livskraftige bygder, verdier og ansvar

Bygder trenger noen særinger. De trenger noen som er tusenkunstnere. De trenger noen som gjør en frivillig innsats for lag og foreninger. De trenger noen som bryr seg om – hva enn det er å bry seg om. De trenger kulturlandskap og frilufts arealer. De trenger trær, vann, jord og luft. De trenger dyr og mennesker, fugler og insekter. Det være seg gamle, unge, barn og voksne. De trenger enslige, gifte, partnere, samboere, aleneforeldre, bonusforeldre, besteforeldre …

Bygder trenger alle disse, og flere til.

Det bygder imidlertid trenger flest av, for i det hele tatt å kalle seg bygd. Det er ganske så vanlige folk. Folk som synes det er bryet verd å bo akkurat der, kanskje stifte familie og leve livene sine som best de kan.

Det er altså vanlige folk bygder trenger flest av, men ikke alt for mange heller. For hvis det blir for mange, da er det plutselig ikke noe bygd lenger. Ei bygd kan ikke være opptatt av mye vekst, for hvis det blir for mye vekst så er den ikke lenger ei bygd.

Det må være en annen verdi som må råde i ei bygd. For mye befolkningsvekst gir tettsteder, eller byer. Folk som flytter til bygder vil ikke bo i tettsteder eller byer. De vil bo i bygda si.

Det er ganske mye de er villig til å gi avkall på for nettopp å kunne bo i bygda si. Ganske mye, men ikke alt. For hvis de tingene som utgjorde fundamentet i bygda de valgte ble borte, så ville verdien i bygda ikke lenger være den samme.

Det å bosette seg i ei bygd må nemlig være bryet verd.

Ofte tenker vi ikke over at det å bosette seg noe sted er noe bryderi. Det er der vi vil bo, så da gjør vi det. Vi tenker kanskje ikke spesielt over hvorfor vi gjør det. Skjønt en del gjør det.

Vi velger bostedet vårt fordi … Ett eller annet som vi er opptatt av.

Nettverk er ofte en av de tingene vi mennesker er opptatt av. Det er en grunn til at mange velger «å flytte hjem» etter endte studier i byer og utland. Verdien av tilknytning og tilhørighet kan sjelden overdrives når det kommer til oss mennesker. Det er derfor vi overlever, derfor vi trives. Derfor vi velger å bo der vi bor – hvis vi mener vi har et valg.

Nettverk kommer ikke av seg selv. Det skapes, jevnt og trutt over tid. I hjemmet, i barnehagen, i skolen, på jobb og i ulike andre aktiviteter vi deltar i.

Hvis det ikke finnes jobber, ikke skole, ikke barnehage i bygda, så svinner livsgrunnlaget sakte, men sikkert. Muligheten for å danne nettverk der blir borte. Da hjelper det ikke om noen kunne hatt lyst til å flytte hjem. Eller flytte til ei bygd for å bygge et hjem. Der hvor intet nettverk får grobunn, flytter heller ikke de vanlige menneskene. De bygda trenger flest av.

Bygdene trenger nemlig et minimum for å overleve. For at bygdas hjerte skal fortsette å slå, så å si. Folk som bor i bygdene trenger at noe av det de flyttet dit for ivaretas. Bygda trenger ikke å vokse så mye, men den må stelles med. Slik at det som vokser der får lov til fortsatt å blomstre. For uten blomstring dør bygda.

Det er vel og bra at mye sentraliseres. Bygdefolk skjønner det. Mange synes til og med at det er kjekt. Da blir det enda fredeligere på bygda. At de må reise litt for dette eller hint, se det er helt greit. Skjønt det kan ikke bli så lite igjen at hverdagen ikke lenger går i hop. Da blir det for mye bryderi.

Som når den lokale barnehagen forsvinner. Etter at grendeskolen er lagt ned. Etter at nærbutikken er blitt borte. Etter at toget sluttet å gå.

Som når brorparten av befolkningen pendler til andre kommuner for å tjene til livets opphold.

Når nærhet byttes ut med stadig større distanse. Når familiens struktur må vike for vedtakenes tilfeldighet. Når kroner og øre blir viktigere enn hvordan vi har det.

Hver eneste gang vi tillater, for eksempel penger å trumfe en egenverdi, reduserer vi samtidig den verdiens verdighet. Det kan være noe å tenke på. I hverdagens valg, som i større valg.

Vi mennesker navigerer alltid etter det som har verdi for oss, enten vi er oss de verdiene bevisst eller ei. Ja, enten verdien er et ideal eller ei også. Noen ganger er det faktisk slett ikke noe ideal vi navigerer etter. Noen ganger er det ganske enkelt bare noe vi anser som nødvendig, som for eksempel ansvarsfraskrivelse. Da er det verdien vi navigerer etter.

Det er lett å glemme dette. Eller slett ikke ta det inn over seg. Det endrer ikke faktum. Vi evner ikke å ta valg overhodet, med mindre det er heftet en verdi til valget.

Ethvert valg har en konsekvens, selv det valget ikke å velge. Det gjelder i stort og smått. I tillegg til konsekvensen kommer ansvaret. Med ethvert valg følger ansvar. I et demokrati står hver enkelt av oss ansvarlige for hvordan landet styres, nasjonalt, regionalt og lokalt.

Hvis vi for eksempel velger blått vet vi at en prioritert verdi er privatisering. Konsekvensen av det er mindre overføringer av midler til kommunene. Med de konsekvensene det igjen vil gi. Kanskje er det bra, kanskje ikke.

Det er betimelig å spørre, for ikke å si reflektere over: Navigerer vi etter verdier som er hensiktsmessige for oss, eller finnes det andre verdier det er mer verdt å satse på?

Til sjuende og sist er det vårt ansvar hva vi gjør og hva vi bringer videre. Ja, vårt ansvar om vi i det hele tatt får livskraftige bygder.