Mitt lille mottrekk for å trumfe det som trumfer

Det hender jeg blir skuffet. Da blir jeg først lei meg og deretter sint. I alle fall var det sånn i dag. Eller, nei. Når jeg tenker meg om var det ikke helt sånn. Først var det som det ofte er: Jeg tok imot nyheten som om jeg ikke hadde ventet noe annet, ikke håpet på noe annet.

Det er ganske interessant, egentlig. På en måte er det som om følelsene først kobler seg på seinere. Hvilket de for så vidt gjør. Enten det er fordi jeg ikke kjenner dem. Fordi budskapet ikke rekker å synke inn. Eller fordi jeg beskytter meg selv mot å vise sårbarhet ovenfor budbringeren. Ja, det vet jeg ikke helt. Kanskje litt av alt.

Uansett, etter at budskapet var mottatt og jeg igjen var alene, kjente jeg en liten snikende sårhet. «Så typisk … der ser du. Det vil seg ikke!»

Så hva tror du? Er det budskapet eller noe i meg som gir sårheten?

Det er definitivt noe i meg. Budskapet trigger åpenbart noe. Noe rimelig uhensiktsmessig, ja faktisk skadelig. Hvis det gis ytterligere rotfeste er det matjord for depresjon.

Samtidig er det ikke rimelig å legge alt på meg. Situasjonen kan ikke sees så isolert. Det var et budskap, det var det som trigget. Hva var det ved budskapet? Jeg var blitt forespeilet noe, men når det kom til stykket holdt det ikke stikk. Det jeg var blitt forespeilet var ikke reelt.

Forespeilingen hadde gitt meg en forventning. Samtidig hadde jeg en underliggende følelse av at det ikke kom til å bli sånn. Jeg vet ikke helt hvor den følelsen kom fra, men den lå der. Det til tross for at forespeilingen ikke var særlig urimelig. Jeg hadde grunn til å tro på forespeilingen.

Når det kom til stykket var det kanskje det som gjorde meg sint. Følelsen av å bli holdt for narr. Opplevelsen av å bli motarbeidet, misforstått og ikke bli verdsatt. Det er lett og si at det ikke er personlig, men for den som kjemper for tilværelsen – for livet så å si … - for den kjennes det personlig.

Sinnet er ikke ugrunnet. Selv om det ikke er personlig, så er jeg sint på en ukultur. Det er kanskje ikke en ukultur rettet mot meg personlig, men det er definitivt noe som rammer meg. Dessuten; hvis det rammer meg, uten å være rettet direkte mot meg, så rammer det også flere.

Hva består ukulturen i?

Det handler blant annet om å si én ting og gjøre noe annet.

En ting er hva det gjør med forutsigbarheten, men i forlengelsen av det hva det gjør med tilliten.

På den annen side vet jeg at de menneskene jeg har forholdt meg til har gjort så godt de kan. Ingen av dem har løyet for meg. De har pekt oppover. Avgjørelsen er ikke deres. Budskapet kommer ovenfra.

Et ullent ovenfra. Noen har bestemt noe. Noe vi egentlig ikke er helt enig i, men sånn er det nå.

Det ligger en ansvarsfraskrivelse i dette. Kanskje en helt korrekt ansvarsfraskrivelse også, for alt hva jeg vet. Skjønt fra mitt perspektiv ligger det noe defensivt i det.

Ikke sånn og forstå at jeg mener alle må kjempe hele tiden, verken på egne eller andres vegne. Ei heller på mine vegne.

Jeg mener imidlertid at det er en ukultur. En ukultur som har fått et uhorvelig rotfeste. Den at det ikke går an å ha egne meninger, at det ikke går an å si imot ledelse. Den at det som kommer ovenfra svelges rått. Selv om det tidvis tygges sakte og fordøyes dårlig.

Det er en ukultur at lojalitet trumfer tillit og åpenhet. At frykt for represalier trumfer mot. At hemmelighold trumfer dialog. At sneversyn trumfer vidsyn.

Det er en ukultur som bygges på frykt og mistillit – og den gjennomsyrer samfunnet. Den finnes i oss enkeltindivider, rekker inn i regjeringen og svømmer over globalt. Egentlig er det ganske trist.

Mitt eneste mottrekk er å møte dagens lille skuffelse med en erkjennelse og tillit om at «ja, sånn er det akkurat nå. Det kommer til å gå over. Tanker er bare tanker. Følelser bare følelser. Alt er energi, og energien skifter. Det kommer til å komme noe annet. Kanskje til og med noe bedre. Kanskje er det også noe jeg kan gjøre?»

Den akutte skuffelsen og det bitre sinnet har avtatt. Det avtok ganske raskt, for det var en liten sak. En liten sak som imidlertid, i sin grelle realitet, bygger på noe veldig mye større og svært problematisk.