fredag 30. desember 2016

Det beste i verden

Kanskje finnes det noen som vet hva det beste i verden er, men den personen er ikke meg. Jeg vet om mye som er bra. Kvalifikasjonen best er imidlertid ukjent. Egentlig vet jeg ikke om det er noe poeng engang. Skjønt det virker som om det er viktig. Det virker som om det er viktig å være best, eller å ha det beste, eller å vite best. Jeg finner det veldig slitsomt.

Jeg tror at jeg aldri noensinne har vært best i noe som helst. Selv om jeg elsker å vite best, så finner jeg det også veldig slitsomt – og jeg tviler på om det noen gang har vært tilfellet. Det hele er fryktelig frustrerende. Noe burde være best, men hva det skulle være ser ut til å forandre seg hele tiden.

For et øyeblikk siden virket det best å gå hjem. Da jeg kom hjem virket det best om jeg kjøpte meg en kaffe. Nå som jeg drikker kaffen er det deilig, men tankene mine er på hva som er best utenom øyeblikket. Dessuten er kaffen snart tom, og det er best om jeg ikke drikker mer. Skjønt det er en annen best. Det er en fornuftig best, ikke en nytelse best. Så hva er best?

Når det kommer til hvilken best som er best; fornuft eller nytelse, så tror jeg begge deler er like flyktige. Det er best i en fornuftig forstand at jeg ikke drikker mer kaffe akkurat nå. Det er to grunner til det: Den ene at jeg får hjertebank og blir skjelven hvis jeg tar mer enn én. Den andre at jeg ikke får lønn før til fredag. Skjønt på fredag vil jo ikke noe av dette gjelde lenger. Da har jeg penger og da har jeg helt sikkert ikke allerede drukket en kaffe. Ergo vil det igjen kunne fortone seg som best om jeg kjøper en kaffe. Kanskje jeg til og med tar to? Jeg har fri den dagen og kan ta en om formiddagen og en om kvelden? Jeg kan liksom feire, og det kan absolutt være best.

Men vent litt. Hva er det som absolutt kan være best? Det er feiringen sier du, men hva feirer jeg? Er det feiringen i seg selv som er best? I så fall kan jeg likegodt feire nå, men det føles litt rart. Er det at jeg får drikke to kaffe, er det at jeg har fri, er det at kaffe i seg selv er en nytelse, er det at jeg får lønn? Det er en kombinasjon sier du? Hvilken kombinasjon er i så fall best? Er feiringen bare best hvis alle vilkårene er oppfylt, slik at feiringen ikke blir like bra hvis det er to uker senere og lønna ikke akkurat har kommet inn? I så fall virker det som om lønningsdag er det som gjør feiringen best? Jeg trodde det var kombinasjonen og blir nå veldig forvirret.

Men sett at du har rett. Feiringen to uker senere er ikke like bra som den jeg har på fredag. Hva er forskjellen egentlig? Objektivt sett er forskjellen at lønningsdag er nå til fredag og ikke om fjorten dager. Subjektivt sett er forskjellen, - ja, hva er forskjellen? Er jeg lykkeligere nå på fredag enn om fjorten dager? (Rent faktisk aner jeg jo ikke om jeg er lykkelig nå til fredag i det hele tatt, men la oss anta at det er slik). I hvilken forstand blir lykkefølelsen annerledes om fjorten dager enn den er nå til fredag? Jeg går nå ut i fra at jeg er lykkelig fredag om fjorten dager også, men den lykkefølelsen er ikke best, for den beste lykkefølelsen oppnår jeg nå til fredag. Jeg lurer virkelig på hva som skiller den beste lykkefølelsen fra den andre lykkefølelsen. Er den andre lykkefølelsen nest best mon tro? Hva er egentlig standarden for at noe er best?

Jeg lurer visst på en annen ting også: Er det som er best alltid knyttet til lykke?

Ta eksempelet med den fornuftige best som jeg nevner ovenfor. Det er best for meg om jeg ikke tar en kaffe til akkurat nå. Gjør det meg lykkelig? Det gjør meg ikke ulykkelig, men lykkelig er å ta litt hardt i synes jeg. Sett at jeg til tross for at jeg her vet best, nemlig at jeg ikke bør ta en kaffe til, likevel tar en kaffe til akkurat nå. Hvorfor? Fordi jeg synes kaffe er best akkurat nå, nytelsesmessig sett. Gjør det meg lykkelig? Vel, jeg kan ikke utelukke at situasjonen, hypotetisk sett, kan gjøre meg midlertidig lykkelig, men det forandrer ikke det faktum at jeg får hjertebank og blir skjelven. Det er såpass ubehagelig at jeg ikke vil gi følelsen karakteristikken lykke.

Stopp litt igjen. Er lykke alltid behagelig? Den må jeg tygge litt på. Jeg har opplevd å gråte av lykke. På mange måter er det mer pinefullt enn behagelig. Skjønt det er en slags god følelse tross alt. Kanskje har det vært mer lettelse enn lykke? Jeg kan ikke si det helt sikkert. Hva er egentlig lykke?

Se det gitt. Hva er egentlig lykke? Den som har svaret på det er svært heldig og svært privilegert. For ikke å si den viseste av dem alle? Eller kanskje ikke. Mange har forsøkt å besvare dette spørsmålet og mye bra har kommet ut av det. Jeg tviler på, i likhet med mange andre, at det finnes noe entydig og objektivt svar på dette spørsmålet. Betyr det at spørsmålet er uinteressant?

Hvis det er uinteressant, hva er da årsaken til at vi er så opptatt av lykken? Hvis det er uinteressant hva lykke er – hva søker vi da? Gud hjelpe meg. Hva er det vi vil?

Ja, ja, ja! Jeg vet at jeg antar at vi søker lykken. Det er klart jeg kan ta feil. Det er klart det kan finnes mennesker som ikke søker lykke. Kanskje går det noen rundt på jorda som aldri i hele sitt liv har søkt lykke, og som aldri i hele sitt liv vil komme til å søke lykke. Kanskje de ikke engang vet hva lykke er… Men du vet, gjør du ikke?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke engang hva som er best.

mandag 5. desember 2016

Det er grunn til å være redd – veldig redd – for de andre er som deg og meg, de eier ikke folkeskikk de heller

Vi liker å tro at vi er skikkelige mennesker; du og jeg (og det er vi også). Skjønt hvis det er problemer i verden så er det noen – ofte de andre – som har skylda. Det er lett å glemme at de andre, de ser på seg selv som skikkelige mennesker de også, akkurat som deg og meg.

Akkurat som deg og meg
Kan hende har de det vondt, … akkurat som deg og meg. Kan hende tenker de at de har ansvar for sitt liv, … akkurat som deg og meg. Kan hende vil de det de tror er best for seg, … akkurat som deg og meg. Kanskje vet de ikke alltid hva som er best, … akkurat som deg og meg. Kanskje er de av og til sinte, bitre, lei seg… – ja, akkurat som deg og meg!

Kanskje vet de at det de gjør ikke alltid er bra – akkurat som deg og meg. Kanskje tror de at slike handlinger blir værende der de ble utført, mellom de menneskene som var involvert akkurat da? – Ikke ulikt hva vi selv kan tro. Hvem tenker vel at egen smerte forplanter seg ut til andre, uten vår viten og vilje?

Smerten manifesterer seg
Hvem tenker vel over at smerten vi føler – over å bli avvist, oversett, neglisjert, ikke forstått eller misforstått – manifesterer seg i meninger, holdninger, verdier, og således i ord og handling?

Hvem tenker over at hverdagssituasjoner trigger smerten i oss – som når familien sitter rundt middagsbordet og det du skal si drukner i pratet til de andre. Når ingen lytter, ingen responderer. Kanskje er du vant med at det er sånn. Så snakker du bare enda høyere for å bli hørt, eller ender med å snakke til deg selv. Kanskje gir du opp?

Det føles kanskje ikke veldig smertefullt, lik et brukket bein, men det er en smerte likevel. Og jo oftere det skjer – dess mer smerte. Kanskje slutter du å kjenne etter, du blir nummen. Orker ikke ta tak i det. Det føles viktigere å bevare familiefreden.

Men inni deg skjer det noe; nå skapes meninger, holdninger og verdier – uten at du er med og styrer. Det hele skjer ubevisst, fordi du ikke anerkjenner smerten – at den trenger et utløp – at du trenger å bli hørt, anerkjent, forstått!

Du vet hva god folkeskikk er
Hvis du blir spurt så vet du at det er god folkeskikk å respektere andre mennesker – og at det blant annet innebærer å lytte til hva de har å si, og å la dem få prate ferdig. Du vet også at det er god folkeskikk å respondere på det de har sagt, og ikke på noe helt annet.

Men i praksis… - se det er noe annet. Å vise god folkeskikk når det kommer til kommunikasjon med andre, det er nesten litt for krevende i en hektisk hverdag. Vi orker ikke! Hvis vi skal komme til ordet må vi skynde oss, eller la være.

Vi kriger med ord
Den som skriker høyest blir hørt. Enten budskapet har verdi eller ei. Slik er det i kjernefamilien, slik er det i samfunnet rundt oss – og slik er det i verden for øvrig. Vi ser det daglig i media, og særlig når det er valgkamp. Vi har ikke lært noe annet. Snarere har vi blitt oppfordret til det – å krige med ord.

Det er lett å glemme at en krig med ord fort kan bli en krig i realitet. Men det skjer hele tiden; i kjernefamilien, i samfunnet rundt oss – og i verden for øvrig.

Med mindre vi klarer å bryte ut av den onde sirkelen vi har skapt, så skjer det igjen. – Det blir mer vondt, mer smerte, mer krig.

Vi kan ta ansvar
Men vi kan bryte ut av denne sirkelen: Vi kan begynne å lytte til hverandre og ta hverandre på alvor i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Det handler om å ta ansvar, og å innse at vi egentlig er ganske lik "de andre", du og jeg.

Vi elsker vår neste som oss selv, nemlig ikke i det hele tatt...

Det handler om skam, og du kan lese mer om det i kronikken min hos Aftenposten.

Følelser har en helt egen logikk

Vil du vite mer om følelser og deres logikk? Ta en titt på masterbloggen, der finner du den første kronikken jeg har skrevet basert på masteroppgaven min i filosofi. På samme sted finner du også linken til selve oppgaven. Vel lest!