mandag 5. desember 2016

Det er grunn til å være redd – veldig redd – for de andre er som deg og meg, de eier ikke folkeskikk de heller

Vi liker å tro at vi er skikkelige mennesker; du og jeg (og det er vi også). Skjønt hvis det er problemer i verden så er det noen – ofte de andre – som har skylda. Det er lett å glemme at de andre, de ser på seg selv som skikkelige mennesker de også, akkurat som deg og meg.

Akkurat som deg og meg
Kan hende har de det vondt, … akkurat som deg og meg. Kan hende tenker de at de har ansvar for sitt liv, … akkurat som deg og meg. Kan hende vil de det de tror er best for seg, … akkurat som deg og meg. Kanskje vet de ikke alltid hva som er best, … akkurat som deg og meg. Kanskje er de av og til sinte, bitre, lei seg… – ja, akkurat som deg og meg!

Kanskje vet de at det de gjør ikke alltid er bra – akkurat som deg og meg. Kanskje tror de at slike handlinger blir værende der de ble utført, mellom de menneskene som var involvert akkurat da? – Ikke ulikt hva vi selv kan tro. Hvem tenker vel at egen smerte forplanter seg ut til andre, uten vår viten og vilje?

Smerten manifesterer seg
Hvem tenker vel over at smerten vi føler – over å bli avvist, oversett, neglisjert, ikke forstått eller misforstått – manifesterer seg i meninger, holdninger, verdier, og således i ord og handling?

Hvem tenker over at hverdagssituasjoner trigger smerten i oss – som når familien sitter rundt middagsbordet og det du skal si drukner i pratet til de andre. Når ingen lytter, ingen responderer. Kanskje er du vant med at det er sånn. Så snakker du bare enda høyere for å bli hørt, eller ender med å snakke til deg selv. Kanskje gir du opp?

Det føles kanskje ikke veldig smertefullt, lik et brukket bein, men det er en smerte likevel. Og jo oftere det skjer – dess mer smerte. Kanskje slutter du å kjenne etter, du blir nummen. Orker ikke ta tak i det. Det føles viktigere å bevare familiefreden.

Men inni deg skjer det noe; nå skapes meninger, holdninger og verdier – uten at du er med og styrer. Det hele skjer ubevisst, fordi du ikke anerkjenner smerten – at den trenger et utløp – at du trenger å bli hørt, anerkjent, forstått!

Du vet hva god folkeskikk er
Hvis du blir spurt så vet du at det er god folkeskikk å respektere andre mennesker – og at det blant annet innebærer å lytte til hva de har å si, og å la dem få prate ferdig. Du vet også at det er god folkeskikk å respondere på det de har sagt, og ikke på noe helt annet.

Men i praksis… - se det er noe annet. Å vise god folkeskikk når det kommer til kommunikasjon med andre, det er nesten litt for krevende i en hektisk hverdag. Vi orker ikke! Hvis vi skal komme til ordet må vi skynde oss, eller la være.

Vi kriger med ord
Den som skriker høyest blir hørt. Enten budskapet har verdi eller ei. Slik er det i kjernefamilien, slik er det i samfunnet rundt oss – og slik er det i verden for øvrig. Vi ser det daglig i media, og særlig når det er valgkamp. Vi har ikke lært noe annet. Snarere har vi blitt oppfordret til det – å krige med ord.

Det er lett å glemme at en krig med ord fort kan bli en krig i realitet. Men det skjer hele tiden; i kjernefamilien, i samfunnet rundt oss – og i verden for øvrig.

Med mindre vi klarer å bryte ut av den onde sirkelen vi har skapt, så skjer det igjen. – Det blir mer vondt, mer smerte, mer krig.

Vi kan ta ansvar
Men vi kan bryte ut av denne sirkelen: Vi kan begynne å lytte til hverandre og ta hverandre på alvor i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Det handler om å ta ansvar, og å innse at vi egentlig er ganske lik "de andre", du og jeg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar