Det er fullt mulig å få meg til å føle meg liten – og
deretter irritabel eller sint, skjønt egentlig mest lei meg. Du kan overse meg,
behandle meg som luft – eller fortelle meg at det jeg har å si ikke er viktig,
eller relevant. Skjønt du trenger ikke egentlig gå inn for det en gang – hvis du
er viktig for meg. Da er jeg allerede så redd for at du skal være avvisende, at
jeg får det til helt av meg selv.
Det er min akilleshæl – min sårbarhet. Frykten for å bli
avvist. Nå er jeg er nysgjerrig på hva det gjør med meg, hvilke konsekvenser
det har at nettopp dette er et ømt punkt. For jeg har begynt å se at det
påvirker meg, mer enn jeg liker å innrømme. Så la meg se …
1) Jeg
er tilbakeholden med å ta initiativ i visse situasjoner og ovenfor visse
mennesker – også ovenfor nære venner, og til en viss grad familie. Det gjør at
jeg flyter på faste avtaler og andres initiativ. Hvis jeg tar initiativ
så har jeg som regel alltid en eller annen sikkerhet i bakhånd. Det kan for
eksempel være at har gjort en avtale med
noen som jeg er trygg på også kommer. Eller sikkerhetsventilen min er at
jeg vet at kan gjøre hva det måtte være alene,
selv om ingen blir med meg.
2) Å
be folk hjem til meg, det gjør jeg nesten aldri. Hvis folk kommer innom så
er det enten etter fast avtale, eller på deres eget initiativ. Unntaket er anledninger – bursdagen min, for
eksempel, den er en anledning. Da har jeg gjerne åpent hus og folk kommer og
går som de vil. Det er ofte mange innom så det blir ikke så tydelig hvis noen
ikke kommer.
3) Å
be om hjelp er noe av det verste jeg gjør. Det gjør jeg ikke, hvis jeg kan
unngå det – med noen unntak. For eksempel i et forsøk på å bygge relasjoner. Heldigvis
har jeg mennesker i livet mitt som tilbyr sin hjelp hvis de forstår at jeg
trenger det. Jeg liker riktignok å klare meg selv i mangt og mye, så jeg flyter
på dette imaget.
Problemet
mitt med å forsøke å bygge relasjoner ved å be om hjelp er at noen mennesker
ikke klarer å si nei. De menneskene vil jeg helst ikke plage. Problemet er
åpenbart også at jeg ikke liker avvisning. Jeg vil imidlertid mye heller møtes
med et «dessverre, det har jeg ikke anledning til nå», enn et «ja» også blir
det aldri gjort. Eller like ille et «ja», også klaging til andre om at
vedkommende har tatt på seg for mye. Det er jeg minst like redd for som for å bli avvist.
4) Å
rekke opp hånda for å si noe i forsamlinger – den sitter langt inne. Da
skal jeg være trygg! Det handler ikke så mye (nå lenger) om frykt for å snakke
i forsamlinger som sådan. Snarere er det frykt for avvisning; at det jeg sier
ikke vil bli ansett for bra nok, relevant eller liknende. Jeg har faktisk
opplevd det – på Universitetet. Jeg vet
at det er bruk av hersketeknikk, og/eller ignoranse fra den som styrer ordet i
slike tilfeller, men det hjelper liksom ikke. Det føles som om det er meg det
er noe i veien med.
5) Å
være i en romantisk relasjon – det har jeg egentlig aldri mestret. Jeg har
forsøkt, men frykten for avvisning har tatt overhånd. Det har blant annet gjort
at jeg har gått på bekostning av meg selv på utallige mer eller mindre subtile
vis. Pågående, intens i det ene øyeblikket, reservert og lukket i det neste. Sjelden,
eller aldri, sårbar og ekte. Ingen god oppskrift på en intim relasjon.
6) Ta
imot kritikk – huff! Det føles som avvisning. Kritikken kan til og med
uttrykkes helt uten ord eller handling. Bare ved sitt blotte fravær av ord
eller handling, kan jeg vite – for eksempel – at jeg har gått for langt. Det
svir.
7) Å
avklare noe som føles sårbart med noen. Å sette en grense på bakgrunn
av en følelse, uten egentlig å vite hvorfor det er nødvendig … Jeg sliter med å
gjøre det.
8) Å
gjøre det jeg skriver offentlig. En del av meg elsker det, en annen del
frykter. Lenge har jeg kneblet meg selv, og fortsatt pusler jeg i det små.
Frykten for avvisning er ikke spesielt intens eller vond,
sånn i hverdagen. Den er mer som skam (sikkert fordi det er forbundet med skam), den lever best i taushet og blir bare vond
når den er truet. Hvis jeg for eksempel skulle vurdert å si til et menneske at
jeg er redd for at vedkommende skal avvise meg. Det vil nok gjøre akutt vondt,
akkurat så vondt at jeg velger å stå over. Da har frykten for avvisning det
best, for da lever den videre.
Da kan jeg fortsette med mine unnvikende strategier – jeg
kan flyte på faste avtaler, andres initiativ og mitt eget image. – Jeg kan
gjøre det, hvis det er sånn jeg vil ha det.
Eller jeg kan gjøre meg sårbar – ekte – og
håpe at det er nok.
Jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg vil gjøre. Hva ville
du gjort, hvis du var redd?
Hva om alle gjør det ene …, eller det andre. Hva da?