tirsdag 26. november 2019

Tenk om jeg blir avvist …


Det er fullt mulig å få meg til å føle meg liten – og deretter irritabel eller sint, skjønt egentlig mest lei meg. Du kan overse meg, behandle meg som luft – eller fortelle meg at det jeg har å si ikke er viktig, eller relevant. Skjønt du trenger ikke egentlig gå inn for det en gang – hvis du er viktig for meg. Da er jeg allerede så redd for at du skal være avvisende, at jeg får det til helt av meg selv.

Det er min akilleshæl – min sårbarhet. Frykten for å bli avvist. Nå er jeg er nysgjerrig på hva det gjør med meg, hvilke konsekvenser det har at nettopp dette er et ømt punkt. For jeg har begynt å se at det påvirker meg, mer enn jeg liker å innrømme. Så la meg se …

1)     Jeg er tilbakeholden med å ta initiativ i visse situasjoner og ovenfor visse mennesker – også ovenfor nære venner, og til en viss grad familie. Det gjør at jeg flyter på faste avtaler og andres initiativ. Hvis jeg tar initiativ så har jeg som regel alltid en eller annen sikkerhet i bakhånd. Det kan for eksempel være at har gjort en avtale med noen som jeg er trygg på også kommer. Eller sikkerhetsventilen min er at jeg vet at kan gjøre hva det måtte være alene, selv om ingen blir med meg.

2)     Å be folk hjem til meg, det gjør jeg nesten aldri. Hvis folk kommer innom så er det enten etter fast avtale, eller på deres eget initiativ. Unntaket er anledninger – bursdagen min, for eksempel, den er en anledning. Da har jeg gjerne åpent hus og folk kommer og går som de vil. Det er ofte mange innom så det blir ikke så tydelig hvis noen ikke kommer.

3)     Å be om hjelp er noe av det verste jeg gjør. Det gjør jeg ikke, hvis jeg kan unngå det – med noen unntak. For eksempel i et forsøk på å bygge relasjoner. Heldigvis har jeg mennesker i livet mitt som tilbyr sin hjelp hvis de forstår at jeg trenger det. Jeg liker riktignok å klare meg selv i mangt og mye, så jeg flyter på dette imaget.

Problemet mitt med å forsøke å bygge relasjoner ved å be om hjelp er at noen mennesker ikke klarer å si nei. De menneskene vil jeg helst ikke plage. Problemet er åpenbart også at jeg ikke liker avvisning. Jeg vil imidlertid mye heller møtes med et «dessverre, det har jeg ikke anledning til nå», enn et «ja» også blir det aldri gjort. Eller like ille et «ja», også klaging til andre om at vedkommende har tatt på seg for mye. Det er jeg minst like redd for som for å bli avvist.

4)     Å rekke opp hånda for å si noe i forsamlinger – den sitter langt inne. Da skal jeg være trygg! Det handler ikke så mye (nå lenger) om frykt for å snakke i forsamlinger som sådan. Snarere er det frykt for avvisning; at det jeg sier ikke vil bli ansett for bra nok, relevant eller liknende. Jeg har faktisk opplevd det – på Universitetet. Jeg vet at det er bruk av hersketeknikk, og/eller ignoranse fra den som styrer ordet i slike tilfeller, men det hjelper liksom ikke. Det føles som om det er meg det er noe i veien med.

5)     Å være i en romantisk relasjon – det har jeg egentlig aldri mestret. Jeg har forsøkt, men frykten for avvisning har tatt overhånd. Det har blant annet gjort at jeg har gått på bekostning av meg selv på utallige mer eller mindre subtile vis. Pågående, intens i det ene øyeblikket, reservert og lukket i det neste. Sjelden, eller aldri, sårbar og ekte. Ingen god oppskrift på en intim relasjon.

6)     Ta imot kritikk – huff! Det føles som avvisning. Kritikken kan til og med uttrykkes helt uten ord eller handling. Bare ved sitt blotte fravær av ord eller handling, kan jeg vite – for eksempel – at jeg har gått for langt. Det svir.

7)     Å avklare noe som føles sårbart med noen. Å sette en grense på bakgrunn av en følelse, uten egentlig å vite hvorfor det er nødvendig … Jeg sliter med å gjøre det.

8)     Å gjøre det jeg skriver offentlig. En del av meg elsker det, en annen del frykter. Lenge har jeg kneblet meg selv, og fortsatt pusler jeg i det små.

Frykten for avvisning er ikke spesielt intens eller vond, sånn i hverdagen. Den er mer som skam (sikkert fordi det er forbundet med skam), den lever best i taushet og blir bare vond når den er truet. Hvis jeg for eksempel skulle vurdert å si til et menneske at jeg er redd for at vedkommende skal avvise meg. Det vil nok gjøre akutt vondt, akkurat så vondt at jeg velger å stå over. Da har frykten for avvisning det best, for da lever den videre.

Da kan jeg fortsette med mine unnvikende strategier – jeg kan flyte på faste avtaler, andres initiativ og mitt eget image. – Jeg kan gjøre det, hvis det er sånn jeg vil ha det.

Eller jeg kan gjøre meg sårbar – ekte – og håpe at det er nok.

Jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg vil gjøre. Hva ville du gjort, hvis du var redd?

Hva om alle gjør det ene …, eller det andre. Hva da?

– Gi at det er nok.

onsdag 20. november 2019

En gutt på 30 år? Ha, ha, ha!



Verden fremstår som svært forskjellig avhengig av hvor vi ser den fra, eller rettere – fra hvor vi sanser den og forstår den. Dette er egentlig helt banalt, likevel virker det som om vi mennesker ofte glemmer det som er helt banalt.

Ei venninne og jeg var på handletur. Vi var i tidlig 20-åra og overhørte ei, i våre øyne, eldre dame som spurte om hjelp til å handle gave til en gutt på 30 år. Dette var så absurd, syntes vi, at vi så på hverandre og kom oss fnisende ut av butikken før vi brølte av latter.

25 år senere virker det fortsatt absurd, men på denne tiden har det absurde snudd og det er vi som fremstår latterlig, ikke damen.

Sånn er det ofte med perspektiv.

Perspektiv skifter. Det skifter med ståsted, og ståsted skifter hele tida – særlig for oss som har evne til å bevege oss.

torsdag 14. november 2019

Frustrasjon anno 2019


Tidligere i år avsluttet jeg mitt foreløpig siste tilskudd til utdannelse: Instruktør i mindfulness. Tilbakemeldingen på oppgaven min var blant annet at den er supergod, original og struktursterk. At jeg er klart kvalifisert som instruktør. Verd å juble over, synes jeg.

Som alt annet i verden er følelsen forbigående. Selv om jeg stadig kan hente gleden frem igjen ved å lese tilbakemeldingen eller tenke på den. I disse tider kan det komme godt med.

En annen forbigående følelse jeg har er nemlig frustrasjon. Den kommer også stadig tilbake, uten at jeg trenger å prøve særlig hardt.

Jeg føler en viss motstand, ja faktisk frustrasjon, over å skulle sette ord på det jeg frustrerer meg over. Det er litt sånn at dersom jeg setter ord på det så kommer både jeg selv og andre (hvis andre får vite det) til å håne meg, tror jeg ... Jeg er redd for å bli hånet. Faktisk så redd at jeg kvier meg for å sette ord på hva jeg har på hjertet.

Hva har jeg på hjertet? Jo, jeg er lei flere aspekter ved AS Norge. Jeg er særlig lei av arbeidsmarkedet. Lei av hykleri. Lei av såkalt effektivitet, resultat- og målorientering, synergieffekter og annet tomt prat. DRITTPRAT kaller jeg det.

Når sant skal sies er jeg nok i hovedsak lei av å forholde meg til de tingene jeg oppfatter som drittprat. Mest av alt er jeg lei av at jeg føler meg maktesløs ovenfor det.

Brené Brown oppfordrer til å tale sannhet til drittprat.
                                                                                                                                  
Jeg sitter ikke på Sannheten. Jeg vet ikke engang om den eksisterer. Det jeg sitter på er imidlertid erfaring. Min egen dyrekjøpte erfaring. Jeg kunne her slenge på at jeg også har en god dose teoretisk kunnskap (hvilket jeg har), men det kan oppriktig talt ikke trumfe erfaring. I beste fall kan det underbygge erfaringen. Erfaring som underbygges av teori er så nære sannhet som jeg kommer.

Vi kaller Norge for en velferdsstat. Det er ikke uten grunn. Vi har ufattelige privilegier. Noen har flere privilegier enn andre. Det ligger i privilegiets natur. For at noen skal ha dem må andre avstå, mer eller mindre ufrivillig. Når vi først har fått smaken på privilegier tar vi dem som en selvfølge, et krav eller en rettighet. Trekkes privilegiet tilbake blir det krisestemning.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler er det noe som heter. Velferdssystemet vårt er i ferd med å gå over styr. Det har skjedd et skifte, vekk fra velferd over til «vi vil ha mer». Det rådende er konkurransementalitet fremfor samhandling. Herunder målorientering fundert i øko- og menneskeligfiendtlige verdier, og vekt på kortsiktige resultater fremfor langsiktig kvalitet.

Det er galskap.

Min egen frustrasjonshistorie blir liten i en slik sammenheng. Samtidig kan den kanskje sette søkelys på noe av problemet?

Jeg tilfredsstiller ikke lenger kravene i arbeidsmarkedet. Til tross for at jeg er frisk og arbeidsvillig, samt at jeg har betydelig utdannelse og erfaring.

Arbeidsgivere gir stadig uttrykk for at de ønsker ansatte som «tenker utenfor boksen», som er kreative og fleksible, løsningsorienterte, effektive og endringsvillige. Min erfaring er at de sjelden går foran med noe godt eksempel.

Etablerte arbeidsgivere tenker slett ikke utenfor sin egen boks. De er mer forutsigbare enn kreative. De er mer rigide enn fleksible, og endringsvillige kun for endringens skyld. Løsningsforslag er velkomne i den grad de passer inn i etablert struktur, eller i ledelsens forventede løsning. Effektivitet forveksles med hurtighet. At kvalitet er en vesentlig bestanddel av effektivitet er glemt for lenge siden.

Sneversynet, rigiditeten og den såkalte effektiviteten kommer grelt til syne i ansettelsesprosesser. Nærmere bestemt i stillingsutlysninger og søknadsprosesser. Det er kanskje ikke så synlig dersom søkeren tilfredsstiller kravene.

Som med så mye annet er det lettere å se hva som ikke fungerer når noe ikke lenger fungerer. Som er tilfellet for meg i disse tider.

En titt på CV’en min og det finnes knapt en arbeidsgiver som skjønner hva jeg kan bidra med. Det som står der passer ingen kvalifikasjonskrav. Hvis kvalifikasjonskravene i stillingsutlysningen ikke tilfredsstilles så leses ikke søknaden heller. Det er effektivitet i praksis. Timene som legges ned i søknaden er bortkastet.

Det som diskvalifiserer meg er at jeg i min utdannelse har tenkt nytt og utfordrer etablerte sannheter. Hvis ikke det er å «tenke utenfor boksen» så vet ikke jeg. Det verste er at jeg egentlig ikke er spesielt kontroversiell engang. Noe som gjør sneversyntheten ekstra grell.

Jeg lever i hovedsak på jungeltelegrafen. Folk som har et visst innblikk i hva jeg kan bidra med og som vil benytte seg av meg. Det går rundt på noe vis – og jeg er i ferd med å bli ekspert på fleksibilitet og endringsevne.

I tillegg lærer jeg å romme mine egne følelser, også de vanskelige. Noe som gjør meg i enda bedre stand til å møte andre med sine følelser. Det er mer enn mange andre kan si. I den grad det er en konkurranse. Hvilket det ikke er. I min bransje er det imidlertid en udiskutabel personlig egnethet.

Det fine med å være åpen og sette ord på følelser er at det skjer et skifte. Jeg er ikke lenger så lei, for jeg er føler meg ikke lenger redd og maktesløs. Det er nemlig ikke jeg som er maktesløs. Jeg taler sannhet til drittprat og står for øyeblikket stødig i min egen integritet.

Kan du si det samme?