Tidligere i år avsluttet jeg mitt foreløpig
siste tilskudd til utdannelse: Instruktør i mindfulness. Tilbakemeldingen på
oppgaven min var blant annet at den er supergod, original og struktursterk. At
jeg er klart kvalifisert som instruktør. Verd å juble over, synes jeg.
Som alt annet i verden er følelsen
forbigående. Selv om jeg stadig kan hente gleden frem igjen ved å lese
tilbakemeldingen eller tenke på den. I disse tider kan det komme godt med.
En annen forbigående følelse jeg
har er nemlig frustrasjon. Den kommer også stadig tilbake, uten at jeg trenger
å prøve særlig hardt.
Jeg føler en viss motstand, ja
faktisk frustrasjon, over å skulle sette ord på det jeg frustrerer meg over.
Det er litt sånn at dersom jeg setter ord på det så kommer både jeg selv og
andre (hvis andre får vite det) til å håne meg, tror jeg ... Jeg er redd for å bli hånet.
Faktisk så redd at jeg kvier meg for å sette ord på hva jeg har på hjertet.
Hva har jeg på hjertet? Jo, jeg er
lei flere aspekter ved AS Norge. Jeg er særlig lei av arbeidsmarkedet. Lei av
hykleri. Lei av såkalt effektivitet, resultat- og målorientering,
synergieffekter og annet tomt prat. DRITTPRAT kaller jeg det.
Når sant skal sies er jeg nok i
hovedsak lei av å forholde meg til de tingene jeg oppfatter som drittprat. Mest
av alt er jeg lei av at jeg føler meg maktesløs ovenfor det.
Brené Brown oppfordrer til å tale
sannhet til drittprat.
Jeg sitter ikke på Sannheten. Jeg
vet ikke engang om den eksisterer. Det jeg sitter på er imidlertid erfaring.
Min egen dyrekjøpte erfaring. Jeg kunne her slenge på at jeg også har en god
dose teoretisk kunnskap (hvilket jeg har), men det kan oppriktig talt ikke
trumfe erfaring. I beste fall kan det underbygge erfaringen. Erfaring som
underbygges av teori er så nære sannhet som jeg kommer.
Vi kaller Norge for en
velferdsstat. Det er ikke uten grunn. Vi har ufattelige privilegier. Noen har
flere privilegier enn andre. Det ligger i privilegiets natur. For at noen skal
ha dem må andre avstå, mer eller mindre ufrivillig. Når vi først har fått
smaken på privilegier tar vi dem som en selvfølge, et krav eller en rettighet. Trekkes
privilegiet tilbake blir det krisestemning.
Mye vil ha mer og faen vil ha fler
er det noe som heter. Velferdssystemet vårt er i ferd med å gå over styr. Det
har skjedd et skifte, vekk fra velferd over til «vi vil ha mer». Det rådende er
konkurransementalitet fremfor samhandling. Herunder målorientering fundert i øko-
og menneskeligfiendtlige verdier, og vekt på kortsiktige resultater fremfor langsiktig
kvalitet.
Det er galskap.
Min egen frustrasjonshistorie blir
liten i en slik sammenheng. Samtidig kan den kanskje sette søkelys på noe av
problemet?
Jeg tilfredsstiller ikke lenger
kravene i arbeidsmarkedet. Til tross for at jeg er frisk og arbeidsvillig, samt
at jeg har betydelig utdannelse og erfaring.
Arbeidsgivere gir stadig uttrykk
for at de ønsker ansatte som «tenker utenfor boksen», som er kreative og
fleksible, løsningsorienterte, effektive og endringsvillige. Min erfaring er at
de sjelden går foran med noe godt eksempel.
Etablerte arbeidsgivere tenker
slett ikke utenfor sin egen boks. De er mer forutsigbare enn kreative. De er
mer rigide enn fleksible, og endringsvillige kun for endringens skyld. Løsningsforslag
er velkomne i den grad de passer inn i etablert struktur, eller i ledelsens
forventede løsning. Effektivitet forveksles med hurtighet. At kvalitet er en
vesentlig bestanddel av effektivitet er glemt for lenge siden.
Sneversynet, rigiditeten og den
såkalte effektiviteten kommer grelt til syne i ansettelsesprosesser. Nærmere
bestemt i stillingsutlysninger og søknadsprosesser. Det er kanskje ikke så
synlig dersom søkeren tilfredsstiller kravene.
Som med så mye annet er det lettere
å se hva som ikke fungerer når noe ikke lenger fungerer. Som er tilfellet for meg i disse tider.
En titt på CV’en min og det finnes
knapt en arbeidsgiver som skjønner hva jeg kan bidra med. Det som står der
passer ingen kvalifikasjonskrav. Hvis kvalifikasjonskravene i
stillingsutlysningen ikke tilfredsstilles så leses ikke søknaden heller. Det er
effektivitet i praksis. Timene som legges ned i søknaden er bortkastet.
Det som diskvalifiserer meg er at
jeg i min utdannelse har tenkt nytt og utfordrer etablerte sannheter. Hvis ikke
det er å «tenke utenfor boksen» så vet ikke jeg. Det verste er at jeg egentlig
ikke er spesielt kontroversiell engang. Noe som gjør sneversyntheten ekstra
grell.
Jeg lever i hovedsak på
jungeltelegrafen. Folk som har et visst innblikk i hva jeg kan bidra med og som
vil benytte seg av meg. Det går rundt på noe vis – og jeg er i ferd med å bli
ekspert på fleksibilitet og endringsevne.
I tillegg lærer jeg å romme mine
egne følelser, også de vanskelige. Noe som gjør meg i enda bedre stand til å
møte andre med sine følelser. Det er mer enn mange andre kan si. I den grad det
er en konkurranse. Hvilket det ikke er. I min bransje er det imidlertid en
udiskutabel personlig egnethet.
Det fine med å være åpen og sette
ord på følelser er at det skjer et skifte. Jeg er ikke lenger så lei, for jeg
er føler meg ikke lenger redd og maktesløs. Det er nemlig ikke jeg som er
maktesløs. Jeg taler sannhet til drittprat og står for øyeblikket stødig i min
egen integritet.
Kan du si det samme?
Godt skrevet Bente. Sannhet til drittprat skulle det vært MYE mer av!
SvarSlett