# Skjelven

Du vet, den følelsen du får når du venter på noe og har en sterk mistanke om at du ikke vil vite av det som kommer. Det er # skjelven.

Sånn er det å forholde seg til NAV, hver eneste gang jeg må det.

Egentlig er det herlig ironisk. Jeg har hatt mange roller i tilknytning til NAV: Kontorsjef, fungerende trygdesjef da NAV-reformen startet, rådgiver i forvaltningen, veileder i førstelinja, innleid konsulent, samt veileder i ulike tiltak for NAV. Ja, og nå som mottaker av dagpenger.

Kanskje er det jeg opplever i dag straffen for å ha deltatt i galskapen, skjønt jeg velger å se det som nødvendig læring. At det vil være noe jeg kommer til å ha stor glede og nytte av når den tid kommer. For det er nyttig å ha kjennskap til ulike perspektiv, om enn tidvis smertefullt å «bytte side» rundt bordet.

En av grunnene til at jeg i 2005 søkte meg til det som skulle bli NAV var ønsket om å jobbe mer med mennesker enn hva jeg hadde gjort frem til da. Av en eller annen grunn hadde jeg havnet i fondsbransjen og det var merkbart veldig feil for meg. Jeg ønsket å gjøre en forskjell for folk som var i en vanskelig situasjon, og jeg ønsket å gjøre det i en organisasjon som hadde dette på dagsorden.

Tilværelsen ble ikke helt som tenkt. Det viste seg ganske raskt at folk ikke sto på dagsorden. For eksempel var det viktigere hvordan ting tok seg ut, enn hvordan ting egentlig var. Å jobbe i et sånt klima gir # skjelven.

Jeg gjorde så godt jeg kunne, men slet stadig med å stå stødig i egen integritet. Etter hvert kom jeg til at ledelse umulig kunne være noe for meg. Da NAV-reformen var et faktum i 2007 valgte jeg derfor å gå til forvaltningen. Det ga meg et nytt perspektiv, dog dessverre lenger unna menneskene jeg ønsket å jobbe med. Tiden i forvaltningen gjorde imidlertid én ting klinkende klart for meg: Menneskene vi skulle hjelpe fikk ikke den beste oppfølgingen, ikke på langt nær. Det var vesentlige mangler, særlig i måten vi møtte dem og snakket med dem.

Jeg hadde jobbet med de folka som drev med oppfølging, så jeg visste at de gjorde sitt beste. At de ville hjelpe og gjøre en forskjell for de som var i en vanskelig situasjon. Det sto altså ikke på viljen eller ønsket. Jeg visste også at det var flinke folk, de kunne regelverket til fingerspissene. Likevel var det åpenbart at noe manglet.

Etter månedsvis med kvaler og søken kom jeg til at det måtte være en måte å gjøre oppfølgingen bedre på. Hvis NAV ikke ville gjøre det, så fikk jeg gjøre det. Valget falt på utdannelse innen etiske og eksistensielle dialoger, noe som i praksis endte med en masterutdannelse i filosofi.

Et sted på veien fikk jeg mulighet til å prøve ut noen av ideene mine som veileder i NAV. Jeg fikk tilslag på et svangerskapsvikariat og skulle følge mennesker med «særskilte oppfølgingsbehov» som det het. Det året er kanskje det aller mest givende jeg har hatt, jobbmessig i NAV. Utfordringen var i grunnen ikke menneskene jeg fulgte opp, men snarere systemet vi måtte forholde oss til.

Det er krevende, jeg vil nesten si umulig, å gjøre en virkelig god jobb med mennesker når fokuset er mer på kontroll enn på menneskelighet. Til syvende og sist gir det en følelse av # skjelven.

Etter svangerskapsvikariatet gikk jeg over som innleid konsulent. Det var et enormt behov for å skrive arbeidsevnevurderinger på den tiden og det ble min jobb. Hvis det jeg opplever nå er en straff, så er det trolig på grunn av denne jobben.

I begynnelsen syntes jeg det var interessant og moro. Jeg likte å dykke ned i livene til menneskene jeg skulle vurdere arbeidsevnen til. Det var viktig for meg at de skulle kjenne seg igjen i det jeg skrev og at det skulle gi mening for dem. Etter hvert kom det til flere og flere krav om hva som skulle med i vurderingene. Hvem som skulle ha nytte av påleggene som ble gitt er vanskelig å si, men i utgangspunktet var det nok en mening med det. Kravene tiltok imidlertid og gikk langt over det latterlige og ble til slutt totalt meningsløse.

Det aller verste var at det vi sendte fra oss, det makkverket det ble, skulle leses av menneskene vi skulle følge opp og hjelpe. Jeg tenker med gru på hva jeg har bidratt til i denne tiden. På et tidspunkt ble følelsen av # skjelven så fremtredende at det å jobbe i NAV ble umulig, så jeg sluttet.

Jeg fikk jobb i tiltak for NAV. Det var en lise å jobbe med oppfølging av mennesker igjen. Skjønt tiltak for NAV må fortsatt forholde seg til systemet NAV, og det er dessverre ikke bedre eksternt enn det er internt. Etter litt frem og tilbake om hvorvidt tiltaket kunne starte gikk det 9 måneder før NAV trakk det tilbake, og vips sto vi uten jobb igjen. Sånt kan fort føre til følelsen # skjelven.

Det som er med system er at de lages og driftes av mennesker. Mennesker med gode intensjoner, det er jeg sikker på. Skjønt gode intensjoner er ikke alltid nok. Det er noe som heter at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og ofte er det sant. Intensjonen kan være så god som gull, men når verdiene som råder motarbeider menneskelighet ligger helvete farlig nært.

Nå er det noen år siden jeg jobbet i NAV eller tiltak for NAV. Jeg har i mellomtiden jobbet innen psykisk helse og møtt mange som har formidlet angst og skam i møte med NAV. Det skal sies at jeg også har møtt noen mennesker som har gode erfaringer med etaten. I denne perioden har jeg for øvrig hatt godt samarbeid med veilederne der, og tidvis har vi fått til veldig bra ting sammen.

Til tross for en langvarig ambivalens til velferdsforvalteren vår kom det som en liten overraskelse på meg hvor vanskelig det skulle være å søke hjelp der. Jeg var ikke forberedt på skammen som fulgte med på kjøpet, enda så ofte jeg hadde hørt om den fra andre.

En ting var å måtte møte min egen skam over at jeg ikke lenger klarte å skaffe til veie tilstrekkelig inntekt. Det tok meg månedsvis før jeg søkte dagpenger etter at det siste engasjementet mitt tok slutt og oppdragene som næringsdrivende avtok. Økonomisk var jeg ribbet inn til beinet da jeg til slutt måtte innse at jeg faktisk ikke fikk meg jobb og måtte ha hjelp.

Skammen over å måtte be om hjelp avtok da jeg omdefinerte hva som betydde noe for meg. Jeg hadde verdsatt uavhengighet, nå valgte jeg solidaritet under mottoet: Det er ikke verre for meg enn for andre.

En helt annen ting er å møte den systematiske skammen som uavlatelig når ut til sluttbrukeren. Det er ikke mennesket som betyr noe, det er kvantitative mål og kontroll. Det og en måte å kommunisere på som ikke har blitt bedre siden jeg satte spørsmål ved det i 2007, snarere er det blitt verre. Kravene som stilles grenser fortsatt til det latterlige og tidvis meningsløse, skjønt de kalles ikke alltid krav, men avtaler – som om vi ville gått med på dem hvis det var frivillig.

Hver gang jeg får en SMS om at det har kommet inn en melding fra NAV får jeg nå følelsen # skjelven. Da vet jeg at jeg «følges opp». Jeg vet at mellom meg og min inntektskilde står nå denne veilederen som sier hun vil hjelpe meg, men som forvalter et system som ikke ser på meg som et menneske, men som en utgiftspost.

I dag fikk jeg to meldinger fra NAV, med et svar fra meg i mellom. Til tross for følelsen # skjelven tok jeg mot til meg og sa fra at jeg opplevde hjelpen som lite konstruktiv og kravene som kontrollerende. Da melding nummer to kom på slutten av dagen hadde jeg mest lyst til å late som ingenting. Jeg hadde i alle fall ikke lyst til å åpne den.

Da jeg # skjelven gjorde det likevel begynte jeg å gråte av lettelse og takknemlighet. Jeg hadde møtt et menneske.

Det er egentlig alt jeg ber om i livets relasjoner, å bli møtt av et menneske.

Dessverre er det ikke alltid tilfellet, ofte er det bingo. Vi trenger å gjøre noe med det, mest av alt må vi bli flinkere til å legge til rette for at det skal kunne skje. Det er ikke bare opp til hver enkelt, det er et ledelsesansvar og det første vi må gjøre er å avdekke hvor skoen trykker. For å gjøre det må vi tørre å ta ubehagelige samtaler, vi må tørre å stå i ubehag – både eget og andres. Det kalles å åpne opp for sårbarhet og være modig.

Problemet er at vi ikke lærer dette noe sted, snarere oppfordres vi heller til å «ta oss sammen», «ikke være så emosjonelle» osv., som om det er modig – eller mulig for den saks skyld.

Hvis vi ikke endrer kurs vil skammen råde videre, og det tjener ingen på i lengden. Der hvor skam har fotfeste forsvinner nytenkning og kreativitet, der forsvinner verdighet og menneskelighet. Hvis ikke det gir følelsen av # skjelven, så vet ikke jeg.