Botox var navnet, gitt av en overperfeksjonert mor. Oppkalt etter hennes favoritt innen skjønnhetsindustrien. Et middel for å glatte ut alle skavanker, innbilte så vel som ekte. (I den grad det finnes noe sånt som ekte skavanker når det kommer til skjønnhet.) Vidundermiddelet for å glatte ut «skavanker», også kalt organismens naturlige streker og folder under og etter følelsesuttrykk.
Det var Botox’ skjebne, allerede fra hun lå i morens mage – å møte livet gjennom morens uttrykksløse ansikt. Morens smil nådde aldri øynene. Ingenting i morens ansikt kunne fortelle Botox om moren var lei seg eller irritert. Moren visste det knapt selv, for følelsesuttrykket var lammet – ingen signaler gikk verken til eller fra hjernen hennes. Botox forsto ikke det som skjedde inni henne, for i morens ansikt fantes intet speil på hennes egne følelser. Det gjorde henne usikker, utrygg og fylt av angst.
Ingen kunne se noe av dette på Botox, for hun gjemte angsten inni seg. Hun viste ikke frem annet enn det hun selv ble vist, et uttrykksløst ansikt. Angsten viste seg ikke i ansiktet, men for alle som så nærmere etter var det tydelige spor på armer og bein. De strekene og foldene som aldri fikk entre ansiktet, de ble i stedet risset og brent inn i huden andre steder på kroppen.
Botox’ mor tok henne med til legen. Der ble hun henvist videre til spesialister og alle lurte på hva som var i veien med Botox. Ingen forsto hva som var problemet, og ingen klarte å hjelpe henne. Kroppen til Botox fikk flere og flere streker og folder, de ble til revner og dype arr. Som 18-åring ble hun tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk, da det viste seg at risikoen for ytterligere forsøk var svært høy.
Det som skulle vært helt perfekt, det viste seg å være et helvete. Et Botox-hælvete. Ikke skapt av Botox selv, men en kultur som tror perfeksjon er svaret på skam – og at følelser er noe vi kan klare oss uten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar