Beskyttelse mot fiktive monstre

Vi mennesker er sårbare. Skjønt det er hvilke forestillinger vi har om oss selv og vår plass i verden som avgjør hvor mye vi føler på denne sårbarheten.

Sykdom, skade og død

Mennesket som organisme er åpenbart utsatt for sykdom, skade og død. Selv om det kan virke som om vi mennesker forsøker og bekjempe denne kjensgjerning. Det ser i alle fall ut som om mange gjerne skulle gjort seg selv udødelige og friske for alltid. Noen ser tilsynelatende også ut til å tro at det ikke finnes konsekvenser av risikoadferd.

Uavhengig av vår tilbøyelighet til å bekjempe denne formen for sårbarhet er den der, enten vi vil eller ei. Det betyr ikke at vi hele tiden går rundt og føler på det, eller tenker over det.

Avvisning og skam

Vi mennesker er også sårbare i kraft av å være relasjonelle. Denne sårbarheten er todelt. Den ene siden er knyttet opp mot vår avhengighet av hverandre: At vi er sosiale vesener som trenger tilhørighet for å overleve. Dette gjør oss sårbare for avvisning. Den andre siden er knyttet opp mot vår relasjon til oss selv. Vår forståelse av hvem vi er og vår egen verdi. Dette gjør oss sårbare for vårt eget ego, herunder særlig selvhevdelse og/eller selvutslettelse. Eller i bunn og grunn skam, sånn som jeg ser det.

Sårbarheten for avvisning og sårbarheten for skam henger like mye sammen som det hele mennesket vi er. Avvisning kan føre til skam og skam kan føre til avvisning. Hva som kommer først stiller kanskje i samme kategori som spørsmålet om høna eller egget?

Faktisk og følt sårbarhet

Mennesket som organisme er utsatt for sykdom, skade og død. Som relasjonelt individ er det utsatt for avvisning og skam. Så langt snakker vi om faktisk sårbarhet. Vi er utsatt for disse tingene.

Ofte er imidlertid ikke trusselen reell, snarere er den et produkt av hva vi tror, håper eller frykter. Noe som gjør sårbarhet til et spørsmål om forestilling.

Jeg tror det er forestillinger som i hovedsak skaper følt sårbarhet, og jeg tror det er den sårbarheten vi baler mest med.

Faktisk sårbarhet, når den inntreffer, den håndterer vi som best vi kan. Ofte forbausende godt, og vesentlig bedre enn de som ikke rammes. Jeg har for eksempel hørt om pårørende som bekymrer seg mer enn den som rammes av sykdom eller skade. Selv om den som rammes selvsagt også kan bekymre seg.

Skjønt bekymring er pr. definisjon en forestilling. Hvilket gjør at jeg har mine ord i behold. Det er forestillingene vi har som skaper mest bry for oss.

«Jeg er dum»

Selv er jeg ekstremt sårbar i situasjoner hvor jeg føler meg dum. Jeg er da livredd for å bli avslørt som dum og avvist som ikke bra nok. Vi snakker rett og slett om skam. Det er svært smertefullt og jeg gjør mitt beste for å komme ut av det hele med en viss verdighet. Noen ganger opplever jeg angrep som beste forsvar, andre ganger tilbaketrekking.

At jeg føler meg dum er imidlertid ikke det samme som at jeg er dum. Hvilket betyr at det slett ikke er sikkert at jeg blir avslørt eller avvist. Selv om jeg skulle gjort noe dumt og blir avslørt, er det ikke gitt at jeg blir avvist.

Når jeg føler meg dum er det fordi jeg har en forestilling om at jeg er det. Det kan være mange grunner til at den forestillingen har fått spillerom. Noen forestillinger har vi fra kulturen vi er del av, andre fra familie og oppvekstmiljø. De kan stamme fra personlige erfaringer osv.

Vi hegner om forestillingene våre

Spørsmålet er hva som skjer når disse forestillingene aktiveres? Det skal spørs om det er da jeg føler meg sårbar. At det er da jeg har mest behov for beskyttelse. Mest behov for å ikle meg rustning. Behov for at du ikke skal se meg.

Skjønt hva er det egentlig jeg beskytter? Hvis mitt resonnement gir mening så er det forestillingene våre vi hegner om. I eksemplet mitt beskytter jeg derfor forestillingen «jeg er dum». Jeg tror så mye på den forestillingen at jeg er villig til å slåss eller vike for at den ikke skal bli synlig. Hvilket egentlig er ganske vilt.

Et betimelig spørsmål er derfor – er beskyttelsen vår verd det? Det er jo ikke engang sikkert at forestillingene er reelle. Faktisk er det trolig at de nettopp ikke er det! De er bare noe vi tror, håper eller frykter.

Det er ikke faktiske sårbarhet som er problemet. Selv om det utvilsomt er vondt når vi blir rammet. Den faktiske sårbarheten er imidlertid en nødvendig del av livet, og kan også være en ressurs.

Forestillinger vi har rundt død, sykdom, skade, avvisning og skam er en annen sak. Til mer av vår tro som er truet, til vondere er det og dess mer har vi behov for å beskytte oss. Selv om beskyttelsen bare er mot fiktive monstre.