En del ting gir ikke mening i det hele tatt – for andre enn dem som gir det mening

Verden ser ut til å gå helt av hengslene og jeg lurer tidvis på om jeg skal le, grine eller kjempe... Ingen av delene frister meg, egentlig. Jeg har lyst til å ty til noe annet, noe som passer for meg. Noe fredeligere og likevel kraftfullt, håper jeg: Meg selv, i tillit og kjærlighet.

Uff, da. Falt du helt av nå - eller?

Det er ikke alt som gir mening hvis vi utelukkende søker kunnskap som kan dokumenteres. Livet selv lar seg ikke fange i dokumenter, for livet er ikke så mye kunnskap, som det er kjennskap. Kunnskap forutsetter faktisk kjennskap, det ligger i sakens natur – vi kaller det erkjennelse når noe synker inn.

Det ironiske er…
Egentlig er dette med tillit og kjærlighet litt ironisk – vi fascineres av barns tillit, men hos voksne møtes det med forakt… Og tilsvarende ironisk: Vi forteller våre barn at de er elskbare, men om de elsker seg selv er de egoister.

Ja, verden går virkelig av hengslene, men ikke på grunn av Trump eller andre som ham. De er uansett bare et symptom. Verden går av hengslene fordi det vi driver med faktisk ikke henger på greip.

Tillit forutsetter en viss usikkerhet
Jeg vet ikke helt hva tillit er, men for en tid tilbake slo det meg at tillit i sitt fundament forutsetter usikkerhet. Hvis det ikke er en usikkerhet i bunn, så er det sikker viten – og tillit er således helt unødvendig.

Livet byr på en uendelighet av usikkerhet, vi trenger som regel ikke å leite lenge før vi finner den. Det meste i livet (for ikke å si alt) fordrer en viss grad av tillit. Hvor godt vi har det i livet avhenger faktisk i stor grad av at vi klarer å ha tillit, det vil egentlig si hvor godt vi takler usikkerhet.

Noen elsker usikkerheten, den pirrer dem og de jakter på den. Andre benekter den så godt de kan og tyr til det de kaller harde fakta. De fleste av oss lever trolig på ulike steder i mellom disse ytterpunktene, alt etter hva det dreier seg om.

Uperfekt rollemodell
Selv pendler jeg i mellom. Noen usikkerheter tenner meg på godt og vondt, andre gjør meg spak – eller setter meg ut av spill – trolig alt avhengig av hvor langt ut av komfortsona mi jeg er.

Det handler om erfaringer jeg har gjort meg, og det handler om synet jeg har på hvem jeg er.

Jeg har lyst til å le, jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å kjempe, men mest av alt har jeg lyst til å være meg – og la det skinne som et eksempel til etterfølgelse. Ikke fordi jeg er perfekt på noe vis, men kanskje nettopp fordi jeg ikke er det – og likevel elsker livet.

Grunnleggende tro på mennesket
Jeg har en grunnleggende tro på noe godt i mennesket. I alle mennesker – og alt liv; om ikke annet så i en kjærlighet til livet. Selv mennesker som avbryter sitt eget liv med en tanke om at livet vil være bedre uten dem, viser en form for kjærlighet til livet – om enn misforstått.

Det samme kan sies om dem som søker «renhet», i rase eller hva det måtte være, og som forvolder allslags krenkelser og ondskap. Det er sørgelig misforstått, sånn som jeg ser det – dog likevel en bisarr form for kjærlighet til livet.

Selv det livet som ikke føler noe har en trang til liv, ser det ut til. Og mennesker med skadet eller ikke-eksisterende følelsesliv, vil trolig kjenne på mangelen og bære preg av det selv om de ikke evner å bry seg.

Om ikke annet så viser disse menneskene oss, gjennom sin manglende evne – med all mulig tydelighet, hvor vesentlig kjærlighet til livet er. I så måte kan en slik skjebne i seg selv sees på som en offergave til vår felles forståelse av livet – for de av oss som måtte tro på et sånt perspektiv.

Med noen unntak, som egentlig bare bekrefter regelen, tror jeg altså at mennesket har en usvikelig kjærlighet til livet.

Kjærlighetens mange ansikter
At kjærligheten ofte er misforstått, eller rettere sagt; at vi ofte går glipp av flere aspekter ved den, er en annen side av saken. Det handler om perspektiv, sånn som jeg ser det – og perspektiv kan være så mangt: For mange år siden ble jeg forlatt av en mann jeg hadde bestemt meg for måtte være mannen i mitt liv…

"Jeg lå og var fortvilet, forbannet verden og ble trassig: «Hvis ikke dette er kjærlighet da kan det være. Kjærlighet må være det viktigste, ellers er det ingen mening.» Hvis jeg var der i dag ville jeg tatt meg selv i armene og sagt:

«Dette er kjærlighet, og kjærligheten er det viktigste, men hvis kjærligheten var et bilde, så ligger du nå og nistirrer på et lite punkt langt nede til venstre. Ta et skritt tilbake og løft blikket, så ser du bildet hvelve seg over deg i alle retninger – lik himmelen. Du kan ikke se i alle retninger samtidig, så hvis du skal bli kjent med hva kjærlighet er så må du se på hver enkelt detalj i nærhet. Du velger selv hva du vil se på, og hvor lenge du vil oppholde deg der. Bare vit at det alltid er større enn hva du ser.»"

Det du ser trenger ikke nødvendigvis å være vakkert, men det kan fortsatt være kjærlighet. Allerede for 2500 år siden ble dette påpekt, av ingen ringere enn Sokrates.

Verken god eller skjønn
I Platons dialog Symposium gjør Sokrates det klart at kjærligheten verken er god eller skjønn, uten at det gjør den ond eller heslig. På beste sokratiske vis argumenterer han for at kjærligheten ønsker seg noe den ikke har – det er med andre ord en opplevelse av mangel som trigger behovet for kjærlighet i oss.

Det paradoksale er at kjærligheten (til livet) allerede ligger i oss, så alt vi egentlig trenger å gjøre er å leve.

Om å fylle mangelen
Skjønt det å leve er vanskelig nok, særlig når vi hele tiden kjenner på en mangel – noe selv den rikeste kan føle på jevnt og trutt. Vi mennesker prøver å fylle denne mangelen, enten med penger, ting, opplevelser, partnere, barn, selvhevdelse, selvfornektelse…, men ingenting av dette virker i lengden.

Vår kjærlighet til livet er en søken, et behov for noe (vi tror) vi ikke har. Denne søken er trolig helt essensiell, dog egentlig helt unødvendig – for det vi søker har vi allerede. Men som Sokrates sier i Symposium; det er som en frisk mann sier han ønsker seg god helse, mens det egentlig er fortsatt god helse han ønsker seg.

Det vi har i oss
Vi har kjærligheten til livet i oss, ikke bare kjærligheten til vårt eget liv – en kjærlighet mange dessverre ikke ser eller anerkjenner i seg selv, men også kjærligheten til alt liv – dessverre også en kjærlighet mange ikke ser eller anerkjenner.

Den er der likevel.

Selvoppholdelsesdriften er rimelig udiskutabel. Den er en del av kjernen i kjærligheten, tror jeg, selv om noen av en eller annen grunn betrakter den som egoisme og således som noe som bør bekjempes.

At det eksisterer en kjærlighet til alt liv er nok mer kontroversielt. Erkjennelsen kan sikkert gi seg til kjenne på utallige måter, noe som gjør dokumentasjon vanskelig. – Og dokumentasjon har blitt viktig i vår tid – viktigere enn tro, viktigere enn tillit…

Verken kunnskap eller uvitenhet
At noe er udokumentert sier imidlertid ingenting om dets verdi. Eller som Sokrates gir uttrykk for i «Symposium»; det finnes noe som verken kan kalles kunnskap eller uvitenhet, men noe som ligger et sted i mellom disse og som kan kalles en kvalifisert vurdering.

Selv ble jeg var eksistensen av en kjærlighet til alt liv da jeg nok en gang ble forlatt av en partner, jeg husker jeg tenkte:

"Kjærlighet må være noe mer eller noen annet enn det jeg har lært og tror. Skjønt hva?

Prosessen fortsatte med en indre selvransakelse hvor jeg begynte å stille stadig flere spørsmål rundt hva jeg har lært og hva jeg tror. Fra å vende meg innover i noe som kan karakteriseres som en gedigen egotripp begynte plutselig verden rundt å få ny betydning og ny verdi. Hvordan andre mennesker rundt i verden har det, samt hvordan vi forvalter miljøet vårt antok nå nye dimensjoner og ble viktig for meg på måter jeg aldri hadde sett for meg tidligere. Det var som om rommet rundt meg åpnet seg for nye relasjoner og muligheter for å elske – hva enten det var personer, befolkning, natur, eller til og med kreativitet som jeg i denne perioden boblet over av.

Den viktigste innsikten jeg fikk i denne delen av min eksistensielle kriseprosess var det paradoksale i å finne verdien i verden utenfor ved å søke innover i meg selv. Det fikk meg til å reflektere over hvilke forbindelser som finnes mellom ego og alter i vid forstand, og om vår tilknytning går dypere enn vi tror. Det fremstår for meg som at i det øyeblikket vi forstår noe mer om hvem vi er og hvordan vi henger sammen så utvider vår forståelse av kjærligheten seg."

Kjærligheten fremstår som paradoksal – den kan bare erkjennes gjennom en mangel, likevel er den der som et fundament som binder oss alle sammen.

Om ego og alter
Hvis implikasjonen holder – om ikke som kunnskap, men som en kvalifisert vurdering – så vil det jeg gjør mot meg selv påvirke deg (og livet ellers), og det jeg gjør mot deg (og annet liv) vil påvirke meg. En slik erkjennelse gjør noe med min holdning – og min følelse av ansvar. Det gjør ikke livet enklere, men kanskje mer verdifullt?

I grunn er det mest dette jeg har å bidra med. Tanker, refleksjoner – og en usvikelig tillit til mennesket. Jeg er glad det er noen som kjemper.